– Hestehenger får vi ham ikke inn på, ei heller en liten hestebil
Navn: Emma Wold
Alder: 25
Yrke: Boligstylist, men går straks videre i ny stilling som kommunikasjonsrådgiver
Bosted: Fredrikstad, men skal flytte
Står oppstallet: Moss, men skal flytte
Gren: Dressur og andre abligøyer
Navn på hester: Lillen, Brego, Diego og Hero
– Har du alltid vært fascinert av store hester?
– Ja! Da jeg var yngre og startet i rideskolen var jo alle hester store - fordi man som barn er relativt liten. Etter hvert som man vokser seg større «krymper» jo hestene, og størrelsesforholdet forsvinner litt. Med skikkelig svære hester får man tilbake litt av den barnlige gleden.
– Hvordan ble det deg og Lillen?
– Lillen er eid mest av mamma, og bittelitt av meg. Etter at vi avlivet vår første hest, kaldblodstraveren Elana, tullet vi litt med at vi trengte en hest med veldig store høver for å fylle tomrommet i hjertene våre. Vi jaktet litt på en shirehest, etter veldig god erfaring med rasen fra før. Jeg ramlet over annonsen til Lillen i Sverige, sendte den til mamma, og i mai 2012 tuslet en veldig liten, stor hest av lastebilen hjemme i Norge. Da var han fem år gammel og knapt 175 centimeter høy. Han var mye mindre enn de andre shirehestene vi hadde jobbet med, og dermed fikk han tilnavnet «Lillemann», som etterhvert ble forkortet ned til Lillen. Men Lillen sluttet ikke å vokse før han var ti, og nå er han ikke så liten lenger, på 189 centimeter i mankehøyde.
– Noe du tror ikke så mange vet eller tenker over ved det å ha en shirehest eller annen stor hesterase?
– Hvor komplisert de enkleste tingene relatert til hesteholdet generelt kan være. Det er ingen hovslagere i Norge som ønsker å sko Lillen, og de som har sagt seg villige ønsker egentlig ikke oppdraget, og har gjort en dårlig jobb - hvilket blir katastrofalt på en så stor hest. Boots får du ikke tak i, dermed har du 1100 kilo Bambi på isen hver vinter, hvis ikke du får lagt forholdene til rette. Alt av utstyr må sys på bestilling, eller importeres fra utlandet. Hestehenger får vi ham ikke inn på, ei heller en liten hestebil. Det eneste alternativet for å flytte ham noen steder, er en stor lastebil på minst 14 tonn. Man må alltid ha en kriseplan, for å kjøre ham til klinikk er ikke noe du «bare får gjort» hvis han blir syk. Det er mye forebyggende arbeid som ligger bak i kulissene.
– Hva er dine beste minner med Lillen?
– Barbak galopp gjennom dypsnøen. Han er en snøplog! Vi har også stått på rød løper i Oslo, vært modeller på utallige spennende workshops med norske og utenlandske fotografer, og blitt intervjuet flere ganger av NRK og andre medier.
- Emma har skrevet blogger på Hest.no om besøkene: Med NRK på besøk og Lillen på NRK
– Hva er det viktigste du har lært av hestene dine?
– Selvsikkerhet. Jeg har blitt veldig trygg på hvem jeg er, både i samspill med hestene, men også i andre situasjoner.
– En gren du har drømt om å prøve?
– Jeg drømmer ikke så mye. Jeg koser meg med hestene, og vi gjør det vi er i humør til.
– Hvordan kommer du deg på Lillen igjen hvis du faller av på tur?
– På samme vis som jeg kommer opp uten å ha falt av. Men man faller ikke av Lillen. Det er kun én person som har sklidd av ham barbak på de ti årene vi har eid han, og jeg anser ham som så vanskelig å falle av at jeg lover at jeg baker kake til de som eventuelt får det til. Vi hopper ofte av på tur, fordi trær eller strømledninger henger for lavt, fotfestet for dårlig, stien for smal eller han trenger litt fri fra oss på ryggen. Lillen er trent til å la seg parkere inntil alt mulig rart, hvor som helst. En stor stein, en stokk, en parkbenk, et gjerde eller en strømboks. Vi kan også be ham gå ned i en grøft. Da er det ikke noe problem å svinge seg opp. Og i verste fall? Vi eier ikke hestene for å ri på dem, da går vi heller en koselig leietur i stedet for, og oppdager verden sammen på bakkeplan.
– De beste egenskapene til hestene dine?
– De oppfordres til å være nysgjerrige, og jeg elsker det! De blir aldri livredde, for de vil heller undersøke og forstå nye og rare ting.
– En ting du skulle ønske du var bedre på som rytter eller hestemenneske?
– Jeg er i utgangspunktet veldig fornøyd med hvem jeg er, og bruker ikke mye tid på å ønske meg ting. Jeg bruker heller tid på å aktivt gjøre endringer, og lære meg nye ting som fører til at jeg blir bedre på det jeg mangler. I det siste har det blitt litt lite dressur på ridebanen, noe jeg egentlig elsker, så jeg skulle gjerne ønsket meg mer av det, da.
– Tre personer som inspirerer deg?
– Mamma, bestevenninnen min Matilde og kjæresten min. De gjør meg til et litt bedre menneske hver dag, og jeg setter så utrolig pris på det.
