– Hun lå på siden i sanden, med salen på magen og det ene bakbenet knekt av
Søndagen er fremdeles litt tåkete for Helene Vermundsen. Landslagssamlingen for distanseryttere på Gyland i Agder endte med et stygt fall, ambulansebesøk, veterinærbesøk og mange tårer. Selv om det går bra med Vermundsen nå, er det et stort sår som aldri vil leges. Kadimah er borte for alltid.
– Det var en ulykke som kunne skjedd hvem som helst, sier hestejenta som holder til i Sandnes.
Enda hun hadde store smerter i kroppen selv, var hun med Kadimah til siste sekund.
– I det de skulle trykke på knappen lukket jeg øynene. Jeg husker ikke om jeg hørte lyden. Så kom ambulansen, og jeg måtte si takk for alt.
– Hun ga aldri opp, og prøvde alltid sitt beste
– Det er ikke ofte man møter hester som henne. Hun brant virkelig for det hun elsket, og hun hadde det aller best når hun ble brukt.
Vermundsen kjøpte Kadimah usett fra Danmark i 2018. Hun trengte ikke mer enn et bilde av henne for å skjønne at dette var hesten hun ville ha. Hoppa ble hennes første egne hest.
Om noen uker skulle fullblodsaraberen blitt ti år. Hun var ingen stor hest, men hadde masse kraft og fart i den lille kroppen. Dessuten hadde hun et pågangsmot som gjorde henne til en god distansehest.
– Jeg husker spesielt godt et ritt der vi skulle ri fem mil. I siste etappen merket jeg at det var noe som skurret, men hun ga alt likevel. I vetsjekken etterpå var hun halt. Det hadde hun ikke brydd seg om, og det sier mye om arbeidsviljen som fantes i henne. Hun ga aldri opp, og prøvde alltid sitt beste. Det var kanskje det jeg beundret aller mest ved henne, sier Vermundsen.
Denne helga var de to på landslagssamling alene, men med litt salproblemer fikk de ikke vært med på opplegget som planlagt. På søndagen skulle de ut på en ridetur for å teste en ny sal.
– Jeg har slitt med å finne en sal som passer henne. Men denne så ut til å passe bedre. Jeg fikk anbefalt å ta en tur for å sjekke at den satt greit, og vi red ut alene for å finne stien de andre hadde ridd. Men jeg fant den ikke, og red en annen sti. Å finne nye stier er man vant med som distanserytter.
Skjønte at det ikke nyttet å gråte
De kom til en liten og steinete bakke, og til venstre for stien var det ganske vått. Kadimah vegret seg for å gå der, og hun forsøkte å snu.
Brått havnet hoppa i ubalanse, salen skled rundt og Vermundsen falt av. Dermed løp Kadimah av gårde.
– Jeg sendte en melding i gruppesamtalen på Facebook om at jeg hadde falt av og ikke fant hoppa mi. Halvveis i svime av å ha slått meg godt, bevegde jeg meg tilbake. Så hørte jeg de andre, og like etter så jeg Kadimah. Hun lå på siden i sanden, med salen på magen og det ene bakbenet knekt av. Med det samme skjønte jeg alvoret i situasjonen.
På en eller annen måte hadde Kadimah skadet seg hardt. Det var et åpent brudd, bare holdt sammen av huden, og det så grusomt ut. Vermundsen minnes at hun gråt og skrek, og ble tatt imot av en av de andre på samlingen da hun falt sammen.
– Alt skjedde så fort. Jeg skjønte at det ikke nyttet å gråte, men at jeg måtte holde meg rolig, og sitte sammen med henne for at hun ikke skulle reise seg. Så måtte jeg ta farvel, for det var bare snakk om tid før det ville komme noen og avlive henne.
De andre på samlingen hjalp til med å kontakte veterinær, og ordne med foten som var brukket.
Det var da Vermundsen selv trakk seg litt unna for å summe seg at hun valgte å ringe 113. Det gjorde hun gjennom appen Hjelp 113, som hun lastet ned etter en rideulykke for noen år siden.
– Jeg begynte å se stjerner og også litt dobbelt. Med Hjelp 113 slipper du å forklare hvor du er, siden de finner posisjonen din gjennom appen. Under sist ulykke lå jeg med knekt kragebein underveis i et ritt, og siden har jeg alltid hatt med telefonen min med den appen.
– Hva hvis vi bare ikke red ut på den turen?
Da veterinæren kom for å avlive, trakk Vermundsen seg litt unna, så hun fikk oppleve inntrykkene på avstand. Etter at avlivingen var et faktum, og ambulansen var kommet frem, gikk hun bort for å ta farvel med Kadimah for siste gang.
– De andre på samlingen tok av sko og klippet av litt man og hale for meg. Nå prøver jeg å tenke at hun er et bedre sted, men det er klart at de vonde «hva hvis-tankene» kommer. Hva hvis vi bare ikke red ut på den turen?
Distanserytteren lærte mye av Kadimah, og håper hun klarte å gi noe tilbake. I år var drømmen å få et føll etter hoppa, etter å ha prøvd å bedekke fra mai til august i fjor.
– Hun ble drektig i august med hingst nummer to. Da hadde jeg brukt mye tid og penger på å få henne drektig. Men på 90 dagers-kontrollen var fosteret kastet. Det var en tung tur hjem igjen etter å ha fått den beskjeden, sier Vermundsen.
Nå løper distansehesten på de evige grønne enger med sitt ufødte føll. Vermundsen takker sportsutvalget og landslagsveterinæren for all støtte og hjelp, og for hvordan de har fulgt henne opp under og etter hendelsen.
Hun håper å komme tilbake med en ny hest. Hestene har vært som terapi for henne hele livet, og ikke noe hun vil være uten. Men hun vet at ingen vil kunne erstatte Kadimah.
- Les mer om appen Hjelp 113: – Det er bedre å ringe en gang for mye enn en gang for lite
