– Jeg hadde aldri ridd i halsring før, men tok av alt
Sandra Landås, bedre kjent som @sandrafreeriding, følges av nesten 40 tusen mennesker og når ut til 2,7 millioner i måneden på Instagram. Følgerne kan se videoer av at hun rir piaffe og galoppbytter i halsring, sprang og feltritt uten utstyr, og kjører firehjuling på tur med hestene løs. Likevel hevder hun seg i både sprang og feltritt som konkurranserytter.
Allerede da Sandra var ung, fikk hun høre at de målene hun satte seg var umulige å nå, med de forutsetningene og hestene hun hadde. Det gjorde noe med henne.
– Det var de kommentarene som drev meg mest til å begynne med. Jeg tenkte øyeblikkelig at jeg skulle motbevise dem, sier hun.
Alltid vært en utradisjonell konkurranserytter
Før Sandra kunne sitte oppreist selv, ble hun plassert på hesteryggen foran salen, mens moren holdt henne fast på ridetur. Bare to år gammel fikk hun sin første hest, en minishettis som faren hennes tok med hjem fra Dyreparken.
– Hestene har alltid vært involvert i livet mitt på en eller annen måte. Vi kjørte hest og vogn til butikken, og skulle jeg i barnebursdag så tok jeg ryggsekken fatt på welsh mountain-hingsten over heia. Med årene begynte mamma med oppdrett av welsh.
Det har med andre ord blitt noen ponnier hjemme på gården i Agder opp gjennom årene. Enda hun var ung, hadde hun ansvar for stallarbeid og fikk ta del i innridningen av morens oppdrett. Og det gav mersmak. Fire år gammel fikk hun en egen welsh cob på bare ett år, som hun videre klatret opp til Grand Prix-klasser i sprang med.
– Vi bodde på småbruk, så skogen var min treningsarena. Jeg tenkte ikke på at det var litt utradisjonelt før treneren min spurte om jeg tullet da jeg hentet ponnien fra beite på vei til NM. For meg hadde det alltid vært en selvfølge at hestene gikk på beite i flokk, og oppkjøringen mot store stevner var kondisjonstreninger i grima.
Selv om metodene kan virke som bare lek og moro, er det ikke så enkelt. Sandra er nemlig besatt av detaljer, både hos hestene og elevene. Hun påpeker at det er forståelse og tillit, i tillegg til de små, nærmest usynlige detaljene som skaper en stabil grunnmur. Nettopp dette er grunnlaget for å kunne ri hestene uten utstyr, og for å utvikle en god hest i sporten.
Sandra begynte å konkurrere allerede da hun var fem år gammel, og det viste seg raskt at hun gjorde det bra på sprangbanen. Trenere og ryttere klødde seg i hodet og lurte på hvordan det kunne fungere så bra, slik hun trente.
– Da jeg forberedte meg til å ri under AEG, trente vi kondisjon på snøsålen på veien, sier Sandra.
Startet med å ta av alt utstyret
Sandra red opp til Grand Prix på ponnien, men etter å ha tatt den med over i hesteklasser, skjønte hun at det var på tide med en større hest for å nå lenger. Ponnien var en del av familien, så det var aldri aktuelt å selge for å få råd til ny hest. Men da Fia kom inn i livet hennes, tok alt en stor vending.
– Selv om jeg alltid har vært opptatt av å forstå hesten, fikk det en større betydning med henne. Hun ble beskrevet som så farlig at man ikke kunne avle på henne, og hun ville hoppe en kavalett uten å steile rundt. Men alt i meg sa at jeg ikke kunne la denne hesten gå. Jeg kjørte for å hente henne på dagen, og så at hun var en hest med gode kvaliteter. Tanken min var at så lenge kroppen er frisk, kan hodet fikses.
Fia hadde ikke blitt ridd på flere uker, og hun var redd og vill. Sandra begynte å lete etter årsaken til problemet, i stedet for å kun behandle symptomene. For Sandra var det tydelig at mye av frykten var knyttet til utstyret.
– Vi begynte litt baklengs. Jeg hadde aldri ridd i halsring før, men tok av alt - da det var det Fia trengte. Jeg fikk høre at hun var så frynsete at den siste plassen hun ville fungere, var på feltrittsbanen. Det er ikke typisk meg å gjøre noe halvveis, så da ble det så klart et mål at Fia skulle bli skuddsikker i terrenget uten utstyr, ler hun.
Slik gikk det til at ekvipasjen red en feltrittbane i halsring, enda de knapt hadde luktet på en før. Det fungerte, og dette ble Fias trygge plass. Hver gang hun ble litt usikker på seg selv, reiste de til feltrittbanen, tok av utstyret og hoppet en større bane. På vei hjem var hoppas selvtillit på topp igjen, minnes Sandra.
- Vi omtalte ekvipasjen for seks år siden: Feltritt uten hodelag
Ville han skulle finne tilbake til seg selv
– Hester er byttedyr, og vi er rovdyr. Hestehjernen og menneskehjernen fungerer svært forskjellig i mange situasjoner, så det blir for mye å forvente at de skal forstå vår verden. I stedet for å forlange at de skal tilpasse seg oss, bør vi gjøre vårt ytterste for å forstå deres behov og språk. De kan ikke snakke språket vårt, men vi kan gjøre vårt ytterste for å forstå deres.
Slik tenkte Sanda da hun skaffet seg Fia. Og på samme måte tenkte hun da hun hentet Risk It, som var tidligere dressurhest. Den nå 13 år gamle danske varmblodshesten trengte en ny start da han ikke lenger fungerte på denne arenaen.
– Han er i mine øyne en svært godt avlet hest med de rette kvalitetene. Dette kan bli en av landets beste feltritthester, husker jeg at jeg tenkte da jeg så han hoppe en kavalett for første gang i sitt liv. Når jeg velger hester, ser jeg etter de bitte små tingene som virkelig gjør hestene gode. De tingene som ofte gjør at andre velger dem bort. Jeg prøver alltid å se hvordan jeg kan bruke svakhetene deres som en styrke.
Sandra får ofte høre at hestene ikke fungerer fordi de har et svakt hode, men hun ser annerledes på det. Hun mener det er en misforståelse, for disse hestene er ofte de sterkeste mentalt, tydelig preget av å være hester med sterke instinkter.
– Det var så mange utfordringer å ta tak i at jeg igjen valgte å snu alt på hodet, og heller la ham gjøre mest av det han aldri hadde gjort før. Deretter introduserte jeg ham for øvelser han tidligere hadde lært, men som var blitt en negativ trigger, for at han skulle håndtere det i en bedre sinnstilstand. Slik kunne han kanskje finne tilbake til seg selv.
Målet er at de sammen skal ri NM Lag i feltritt til sommeren, kun ett år etter han hoppet en bom for første gang.
– Ønsker å avle målrettet mot det jeg mener trengs i sporten
– Siden jeg alltid har vært avhengig av å skape gode hester selv, valgte jeg å starte et stutteri i 2020. Jeg er genuint interessert i å forstå hvordan en hest fungerer, både mentalt og fysisk. Både å se reisen dens fra traumatisert til å utvikle seg til det individet den er født til å være, men også å ta del i prosessen fra før fødsel. Det er vårt ansvar som oppdrettere - å avle hester med best mulig forutsetninger i livet, uansett formål.
Det hele bunnet i morens avl på welsh, men nå er det mor og datter som sammen driver Stutteri Landås fra Agder og Svaland. De avler både ridehester og amerikanske miniatyrhester. Sistnevnte er nemlig en rase de begge har en forkjærlighet for, som de ønsker ytterligere sunn vekst av. De har hentet inn amerikanske miniatyrhester fra flere land.
– Jeg ønsker å avle målrettet mot det jeg mener trengs i sporten, da jeg brenner for å få frem det beste i hestene. Jeg foretrekker å avle færre hester av høyere kvalitet, som også gjør at vi får bedre tid til å følge opp føllene best mulig fra start, sier Sandra.
Sandra kjøpte sitt eget småbruk med den daværende samboeren da hun var 19 år gammel. Det var et hus midt i skogen, hvor det etter hvert ble opparbeidet stall, løsdrift, og nå ridebane. Ridehall må hun reise andre steder for å bruke. Men for en som har vokst opp med å ri inn hester på tur, har ikke dette skapt problemer.
– Tur er utrolig undervurdert. Hestene blir sterkere i både kropp og sinn.
Akkurat nå har hun hest i trening, i tillegg til sine seks egne miniatyrhester og tre ridehester. Blant ridehestene er Fia, som nå er drektig, Risk It og toåringen Landås Athene. Hestene hun trener kommer ofte i forbindelse med innridning, salg, adferdsproblemer eller et ønske om å utvikle dem ytterligere i sporten. I tillegg underviser hun i sprang og kommunikasjon med hesten fra bakken og ryggen.
– Jeg deler fra hverdagen min med hestene og på stutteriet på Instagram. Det har jeg gjort de siste årene, i håp om å inspirere og vise at det finnes flere veier til målet. Hester er like forskjellige som oss. At jeg med det jeg deler kan gjøre en forskjell for hester andre steder i verden, er kanskje den største motivasjonen til å fortsette å dele, avslutter hun.
