– Det var umulig å forberede seg på hvordan det ville føles etter operasjonen
Kirsten Kristine Vik ringer meg mens hun sitter på toget på vei til Grenland. Hun skal starte Hallmesterskap i paradressur, og forventningene er høye. For like etter mesterskapet går turen videre til Danmark, der hun skal debutere internasjonalt. Rir hun til 70 prosent, kan hun sikre seg en plass på landslaget.
– Det å ha mål og drømmer hjelper meg i hverdagen, med de begrensningene leddgikten gir meg. Å jobbe mot dem, er det som holder meg i gang, sier rytteren fra Åsane Rideklubb.
Liten og knapt innridd
– Jeg har alltid vært en hestegal jente. Så jeg en hest, måtte jeg bort og hilse. Og da jeg var ni år gammel, fikk jeg endelig begynne på rideskole, forteller Kirsten.
Hun er født med barneleddgikt, men det var ikke snakk om terapiridning den gangen. Likevel merket Kirsten fort at det var en god idrett for kroppen hennes, som gjorde henne mykere.
– Jeg kjøpte min første hest for konfirmasjonspengene mine. Eller, egentlig en halv hest, sammen med venninnen min. Den gangen var jeg sprangrytter, men med årene ble jeg mer og mer interessert i dressur.
Kirsten begynte etter hvert å starte dressurstevner, men da vanlige klasser. Da hun begynte å studere, valgte hun først å gå i retning av å bli interiørarkitekt. Men alt det stillesittende arbeidet var ikke godt for leddgikten.
– Derfor bestemte jeg meg for å skifte retning, og utdanne meg til å bli fysioterapeut. Det var også for å hjelpe meg selv litt, siden leddgikten er noe jeg vil ha med meg resten av livet. Sannheten er jo at jeg også vil bli dårligere.
Kirsten flyttet til Danmark for å ta utdannelsen, og det var der hun fant drømmehesten sin. Tolv år gamle Peppermint var bare tre år og knapt innridd, og ikke egentlig det dressurrytteren var ute etter. Men hun forelsket seg fullstendig.
– Jeg minnes at det føltes som hjemme fra første gang jeg satte meg på henne. Selgeren skulle egentlig ha henne som dressurhest, men så ble hun litt for liten. Det var mange tilfeldigheter som gjorde at det ble slik, men jeg kjøpte henne for bare 20 000 kroner.
Den gangen var det ikke slik at man så det enorme potensiale Peppermint hadde, men Kirsten hadde heller ingen store ambisjoner. Å ri MB i dressur var det største målet.
– Det er først de siste årene at jeg har skjønt at hun faktisk kan gå hele veien, sier Kirsten.
– Jeg så jo at jeg hadde mye mindre krefter
Hun takker den tyske treneren Hanna Kraus for at hun og hoppa har jobbet seg opp og frem. Uten henne og all støtten fra familien, hadde hun ikke vært der hun er i dag. Men det har ikke kommet gratis.
– Leddgikten har bare blitt verre og verre, og i mars i fjor fikk jeg operert inn en protese i venstre kne. Jeg så jo at jeg hadde mye mindre krefter, og derfor valgte jeg å søke om å bli klassifisert som pararytter nasjonalt. Det ble jeg, og da tenkte jeg at ok, da er det bare å komme oss ut på stevner.
Kirsten utdyper at hun hadde store smerter i venstre kne før operasjonen. Det var umulig å komme helt ned i venstre stigbøyle, for det gjorde så altfor vondt. Derfor ble det en vane å ha mest vekt ned i høyre ben, og hun haltet konstant.
– Det å plutselig skulle begynne å bruke venstre ben igjen var en prosess. Det var umulig å forberede seg på hvordan det ville føles etter operasjonen. De voldsomme smertene er borte, men fortsatt har jeg fantomsmerter i kneet. Det er en underlig følelse å ha protese.
Opp gjennom årene har Kirsten måttet gå på hesten fra høyre side, og fremdeles er det dager der hun må gå opp fra den siden. Men innimellom er det dager der hun kan gå opp fra venstre side også.
Disse erfaringene gjorde at Kirsten ønsket å videreutdanne seg til å bli ridefysioterapeut. Nå mangler hun bare én helg før hun er ferdig.
– Jeg har vært i kontakt med et ridesenter, der jeg kan få begynne å undervise litt etter hvert. Det blir veldig spennende, men så blir det nok mye fokus på å ri stevner også i tiden fremover, sier hun.
Grand Prix i sikte
Fjorårets sesong ble et vendepunkt, mot alle odds. For til tross for opptreningen etter operasjonen, kastet Kirsten seg rett ut i sin første stevnesesong som pararytter. Ved sesongstart satte hun og treneren seg noen mål - deriblant å vinne HM og NM i grad V for pararyttere.
– Det føltes helt surrealistisk å faktisk klare det, sier Kirsten.
Sist helg fulgte ekvipasjen opp med å vinne HM nok en gang, og det var årets første stevne for deres del. Nå er de på plass hos Blue Hors i Danmark. Der skal Kirsten forhåpentligvis klassifisere seg som pararytter internasjonalt.
– Det blir mitt første internasjonale stevne noensinne. På torsdag skal jeg klassifisere meg, og så følger konkurransene fredag og lørdag. De åtte beste får ri kür på søndagen.
Det var en overgang å ri programmene i paraklassene. Kirsten forteller at desto mer hun rir dem, desto mer merker hun hvor høye krav det er til grunnridningen. Det er vanskelige linjer, og det krever en veldig god kontakt med hesten.
– Jeg må ri til 70 prosent denne helga for å ha mulighet til å komme med på landslaget. Pararytterne internasjonalt er veldig flinke, og for å klare å være med og kjempe i toppen, må man ligge stabilt på det nivået. Målet er å få det til - det hadde vært fantastisk.
Men bare det å ri blant så mange flinke ryttere, er noe Kirsten ser veldig frem til. Mange av dem har nylig hevdet seg i Tokyo, deriblant de norske legendene Jens Lasse Dokkan og Ann Cathrin Lübbe.
– Hvis jeg blir klassifisert og gjør det bra, blir det flere internasjonale stevner i år. Jeg håper jo å bli tatt ut til VM i Herning i august, og langtidsmålet mitt er Paralympics i Paris i 2024. Selv om det føles helt uvirkelig akkurat nå.
I tillegg mangler Peppermint bare én kvalifisering for å kunne gå Grand Prix i tillegg til paraklasser. Det betyr at Kirsten vil prøve å presse inn et vanlig stevne i løpet av sesongen også.
– Jeg vil da kunne bruke hjelpemidlene mine, og det gjør det mulig for meg å ri de klassene. Siden jeg har nedsatt kraft i fingrene, får jeg lov å bruke løkketøyler. I tillegg har alle i graden min lov til å ri med pisk.
– Vi har gått den veien sammen
Det var imidlertid vanskelig å forutse at tre år gamle Peppermint kunne bli en Grand Prix-hest. Det var en periode der Kirsten nesten måtte gi opp.
– Hun var ganske heftig som unghest, og veldig voldsom. Spesielt da hun var rundt fem til seks år. Vi red stevner der vi ikke kom oss opp midtlinja, og ble blåst av. Mange ganger var jeg på nippet til å selge henne, men på et tidspunkt sa jeg til meg selv at enten så må du stå i dette og bare ri, eller så må du selge, sier hun, og forsetter:
– Nå er jeg veldig glad for at jeg beholdt troen og fortsatte å jobbe med det. Hun er en «once in a lifetime-hest». Det er ingen grenser for hva vi kan oppnå.
Når hun ser tilbake på de årene, tenker hun at hun nok ikke var helt forberedt på hvordan det var å ha unghest.
– Jeg kunne heller ingen av de vanskelige øvelsene. Vi har gått den veien sammen, og lært av hverandre underveis, sier hun.
I tillegg får hun ikke takket trener Hanna nok. Hun som først var en bekjent Kirsten møtte da hun byttet stall for noen år siden, og som den gangen ikke var trener. Noen spørsmål her og der utviklet seg etter hvert til en reise, der Kirsten mener Hanna har sett et potensiale hun ikke har sett selv.
Og selv om reisen kanskje bare så vidt har begynt, har Kirsten noen velvalgte ord til alle som sitter med en drøm:
– Det er lov å drømme stort, håpe og planlegge, uansett hvilke forutsetninger og hvilken hest man har. Lager man gode planer, kan drømmene gå i oppfyllelse.