– Enkelte sier de skulle ønske de hadde en pappa som meg
Frank Nordby ringer meg like etter å ha sluppet ut hestene på Stall Uller gård i Nordby.
Selv om Camilla Nordby er blitt 28 år gammel, har hun fortsatt bruk for hestepappaen sin. Spesielt siden hun jobber som sykepleier med turnusvakter. Det er Frank selv veldig glad for:
– Jeg synes det er helt topp, for det har jo blitt min livsstil også. Jeg bruker mye tid i stallen, og det blir fort et par timer både på morgenen og på kvelden. Det blir sjeldent bare en «liten tur».
Var ordentlig redd hester
Slik har det ikke alltid vært. Da Camilla begynte å ri som seksåring, var ikke Frank med for å se på ridekursene i det hele tatt. Han innrømmer at han var veldig skeptisk, ja, til og med redd hester.
– Det tok noen år før jeg ble ordentlig involvert. Da min datter fikk sin førte ponni, Minigårdens Czekaj, skiftet jeg mening om hester. Czekaj fikk meg til å føle meg trygg i deres nærvær.
Camilla hadde hatt noen hester på fôr, men da denne ponnien kom inn i bildet, begynte også Frank å være med i stallen.
– Jeg begynte å stole på ham, og fikk lyst til å lære meg litt mer om hester. Derfor tok jeg to kurs i horsemanship, som skulle lære meg å bli bedre kjent med hester. Det fikk jeg mye ut av.
Frank erfarte at han fant en ro sammen med hestene, hvilket han tror de også merket. Fra å holde seg på minst fem meter avstand, og helst gå helt ut av stallen dersom en boksdør stod åpen, ville han nå helst være sammen med hestene hele tiden.
Selv det å møkke boksen, ga ham en innvendig ro. Det gikk faktisk så langt at han valgte å starte på ridekurs i ganske god alder.
– Dessverre fikk jeg en prolaps i ryggen, og et halvt år etterpå datt jeg av og slo meg kraftig. Da tenkte jeg at nei, Frank, du er best på bakken. Selv om det var helt magisk å ri.
– Det var en investering i dattera mi
Siden har han holdt seg til å være hestepasser, og det hadde han allerede blitt ganske god på. I tillegg er han sjåfør og «sponsor».
– Jeg måtte jo være med Camilla og Czekaj på sprangstevner, for det var jeg som hadde førerkort. Og da ballet det på seg, og vi måtte etter hvert kjøpe henger, større bil som kunne trekke henger, og jeg måtte ta hengerlappen. Men jeg elsket dette hestelivet.
Frank forteller at det var mange andre hestepappaer i stallen de første årene, men etter hvert begynte døtrene deres å bli eldre. De tok heller buss til stallen, tok lappen selv, og noen sluttet med hest. Da forsvant de fleste hestepappaene.
– Men jeg ble værende, og jeg er her enda. Det er som kona mi sier, jeg er mer i stallen enn hjemme og passer på henne.
I mange år var Frank og Camilla på stevner sammen nesten hver eneste helg. Camilla gikk over til større hester, og med varmblodshesten Citesse D kom hun ganske langt. De to har holdt sammen i ni år nå.
– De konkurrerte mot mange gode ekvipasjer i flere år. Camilla var bare opptatt av å være fornøyd med innsatsen deres, at hun hadde ridd bra og at hesten hadde gjort sitt beste. Da var det ikke så viktig om de havnet på pallen eller på en tjuende plass, sier Frank.
Men ekvipasjen kom ofte hjem med sløyfer likevel. Frank glemmer aldri da de fikk plasseringer i fem av seks starter under Drammen Spring Tour, og startet så høyt som 1.25 meter.
– Jeg vet ikke hvor mange meter med video jeg har etter alle treninger og stevner opp gjennom årene. Jeg har alltid stått på sidelinjen, uansett vær og vind.
I dag kan Citesse D kun brukes som hobbyhest på grunn av en skade, men hun er fortsatt en stor og viktig del av hverdagen til både far og datter.
– Det var en investering i dattera mi, og det er det enda. Vi får så utrolig mye tid sammen.
Kan prate om hest i timevis
– Enkelte sier de skulle ønske de hadde en pappa som meg, sier Frank.
Han utdyper at han setter stor pris på alle han har møtt og blitt kjent med på tur med hestene. Han skryter av det fine miljøet.
– Du treffer igjen mange av de samme menneskene. I starten er man på hils, men etter hvert utvikler de seg til å bli bekjente. Jeg har flere ganger fått høre at dersom man putter en femmer på meg, kan jeg prate om det å være sammen med hester i timevis.
I dag starter han dagene sine med å slippe ut hestene på stallen der Citesse D står. Slik har han faktisk startet dagene sine helt siden 2012, da han startet som alt-mulig-mann på Stall Hektner i Rælingen.
– Jeg jobbet der i åtte år, og fikk innsyn i alt av stalldrift. Det var fôringer, utslipp og innslipp, vedlikehold av utebane og ridehus, kjøre inn høy, lære om høykvalitet og vaktmesterarbeid. Ett år hadde jeg alt ansvaret alene med nesten 30 hester.
I løpet av de årene fikk han mange tilbakemeldinger fra hesteeiere som var takknemlige for at han tok så godt vare på hestene deres. For ikke å snakke om det gode humøret han spredte omkring seg.
En stund etter at han sluttet, fikk han følgende tilbakemelding fra en oppstallør: «Savner deg i stallen, Frank. Du var alltid her. Du var hjelpsom og du viste en vennlighet ovenfor alle, store som små, også de som er uhøflige mot deg».
– Jeg har hatt som leveregel at hvis du smiler til verden, så smiler verden til deg. Hvis du bare er hyggelig mot alle du møter, er de fleste hyggelige tilbake. Derfor sier jeg alltid god morgen, hei og ha det, uansett hvem jeg møter, avslutter han.
