– Kjenner du hesten din, skjønner du når det er på tide å gi seg
Et startfelt med nesten 400 hester, etterfulgt av 16 mil gjennom ørkenen.
– Det er nesten sånn at man ikke kan beskrive det. Det er virkelig en helt spesiell opplevelse, sier Kine Sesilie Iversen.
Det har gått tre år siden hennes livs største opplevelse sammen med Shan i Dubai. At de trakk seg etter 12 mil, er hun ikke bitter over.
– Jeg ville heller ha med meg en frisk hest hjem, enn å dra det for langt.
– Jeg fikk ikke i ham nok væske
Like før jul for tre år siden, fikk Iversen beskjed om at hun var én av tre distanseryttere i Norge som kunne søke om å reise til Dubai for å starte ritt der. Hun ble plukket ut, og reiste ned i romjula sammen med Shan - som er en krysning mellom araber og morgan.
– Jeg var aller mest spent på hvordan han skulle ta starten, med så utrolig mange hester. Og han var absolutt snill, men råsterk. Den første etappen gikk så fort at den var unna på et blunk, og alt rundt oss så jo helt likt ut ute i ørkenen.
Rittet er fordelt på fem etapper, der den første er lengst, og de neste litt og litt kortere. Men å ha reist fra vinter i Norge, ned til 30 grader, var en påkjenning for Shan.
– Jeg fikk ikke i ham nok væske. Vi ble godkjent i kontrollen etter tredje etappe, og tok pause. Men da jeg red ut igjen, kjente jeg at han var tom. Jeg ville ikke tyne ham mer.
Iversen trakk seg, men det føltes greit. Bare det å ha ridd der, var en opplevelse i seg selv.
– Jeg hadde jo hørt skrekkhistoriene om hester som stuper. Så selv om jeg kunne presset ham videre, ville jeg heller ha fornuften med meg. Kjenner du hesten din, skjønner du når det er på tide å gi seg. Helsa hans var viktigere enn å komme gjennom hele rittet.
Fra turrytter til distanserytter
Dette var ikke et mål Iversen hadde siktet seg inn mot over lang tid. Ikke før hun ble voksen begynte hun å starte konkurranser, og det var ikke før hun møtte Shan at hun virkelig skjønte at distanse var noe for henne.
– Jeg har aldri ønsket å ri rundt i en hall og bli sett på. I stedet har jeg kost meg med å ri i skogen.
Da hun fant Shan, vokste det frem et ønske om å prøve seg på et seks mil langt ritt. Kanskje til og med åtte en gang i fremtiden.
– Men etter å ha ridd seks mil, var jeg så støl at jeg tenkte at dette er min grense. Likevel ga jeg åtte mil en sjanse, og vi vant den. Shan var så selvgående og fin gjennom hele løypa at jeg skjønte at dette var noe jeg måtte fortsette med, sier hun, og fortsetter:
– Etter å ha startet 12 mil også, husker jeg at jeg tenkte at ja, da er det bare å satse da.
Iversen begynte å sette seg inn i hvordan hun burde trene for å kunne ri lange distanser. Da ble hun også kjent med et inkluderende distansemiljø, som favnet mange ildsjeler. Etter å ha kommet seg over kneika, gikk det litt av seg selv. Hun startet NM i 2019, og tok sølv individuelt og bronse med lag.
– Å ri distanse har alltid vært gøy, og jeg har kun gode opplevelser. Alle som sitter med en drøm om å prøve distanse, burde prøve det. Det er ikke skummelt, men en gren veldig mange kan trives i.
Ingen tvil om at han var drømmehesten
Iversen kjøpte Shan i 2014, etter å ha mistet sin forrige araberhoppe på grunn av en skade.
– Jeg var usikker på om jeg skulle ha ny hest, men så på mange. Likevel var det ingen som fanget min interesse. Shan var absolutt ikke det jeg så etter, da jeg skulle ha en voksen hest.
Men i det samme hun så ham, skjønte hun at det var hesten for henne. Hun falt pladask. Og etter å ha fått prøve ham på tur, var hun solgt.
– Han er den kuleste hesten jeg har møtt. Det var full klaff mellom oss, enda han da var ung og tullete.
Nå beskriver Iversen Shan som en typisk «onkel» for de andre hestene. Han er super å reise med, og tar alle utfordringer på strak hov. I tillegg har distanserytteren gått til innkjøp av en ny araber - Olympos Donatella.
– Hun trives godt med distanse, og er en selvgående hoppe med mye konkurranseinstinkt. Hun er et spennende prosjekt.
Må tåle å ha det vondt
Selv er Iversen opptatt av dette med selvdrift, og det er kanskje en av de viktige kvalitetene hun ser etter i en distansehest. Det er tungt å sitte på en hest du føler at du må bære gjennom løypa.
– De må være litt harde i hodet, og tåle å bli slitne og kjenne på ubehag. Jeg ser også på kroppen - en hest med gode proporsjoner vil nok holde lenger.
I distanse brukes alle mulige hesteraser, men araberen er representert i størst grad. Dette er fordi de har tynnere hudlag, kjøler seg ned raskere, blodårene sitter lenger ut i hudlaget og de får ned pulsen på kort tid.
– Flere mente det ikke var så lurt at jeg kjøpte en blanding, men Shan er en fin miks av de to rasene. Han har mange av araberkvalitetene, men er sterk og fin i kroppen. Jeg kunne kjøpt en blanding igjen, men jeg vil ikke gå helt bort fra araber.
Det er også viktig for Iversen å understreke viktigheten av å trene variert med distansehestene.
– Jeg er ingen dressurrytter, men fôrrytteren min trener hestene mine i dressur, og starter til og med litt stevner. Det tror jeg er en veldig positiv ting, for god kjernemuskulatur er viktig. Vi har alle godt av det, avslutter hun.
