Hest.no har besøkt Emma Tallulah Behn: – Allerede da jeg prøvered henne, tenkte jeg at dette var drømmehesten min
Går det egentlig an å ikke være fan? Emma Tallulah Behn er bare 13 år, men hun har i 2021 fått sølv i Nordisk mesterskap sammen med det norske laget i Finland, og var den eneste ekvipasjen som kvalifiserte seg til children-finalen under EM i Portugal. Sammen med den elleve år gamle hoppa Fetoucha, har hun til og med tatt gull i innendørs NM, samt bronse i utendørs NM i sprangridning.
Det er bare å se opp, for Emma har enda en ny stjerne på laget, og store ambisjoner også for den neste sesongen. Og med lidenskap, hardt arbeid og et enormt konkurranseinstinkt, finnes det ingen grenser for sprangtalentet:
– Hvis man tror på noe så mye, kan det alltid skje.
– Da jeg var liten, var hest det verste jeg visste
Emma kommer rett fra skolen til Stall Farmen, slik hun pleier. Her er hun nesten hver dag, for alle de tre hestene må trenes. Om det blir tur eller banetrening, avhenger av hvordan stevnekalenderen ser ut. Akkurat nå har de juleferie, alle sammen. Velfortjent, etter en sesong med mange oppturer.
– Det har vært veldig gøy. Det er den første sesongen der jeg har fått lov til å ri internasjonalt, og det er jo enda mer spennende. Det er fint å besøke nye steder og teste seg på andre baner mot nye konkurrenter, sier Emma.
– Pleier du å få mye nerver?
– Nei, egentlig ikke. Jeg får aldri nerver når jeg går banen og sånt, men det hender jeg kjenner litt på det i det jeg rir inn på banen. Men så begynner jeg, og da forsvinner det.
Selv om Emma har vokst opp som en del av kongefamilien, opplever hun ikke å bli behandlet annerledes av den grunn. Når hun er ute og starter stevner, er det jo sprangrytter hun er.
Og hestejente ble hun allerede før hun fylte tre år. Siden Märtha Louise har satset innen sprangridning tidligere, ville hun gjerne introdusere jentene sine for hest. Men de skulle selv få velge hvilken gren de ville holde på med. For Emmas del, var ikke noen grener særlig forlokkende i starten.
– Da jeg var liten, var hest det verste jeg visste. Jeg syntes bare det var kjempeskummelt. Og da jeg skulle begynne å hoppe, syntes jeg ikke det var gøy i det hele tatt. Jeg husker at jeg gråt på hver sprangtime, men jeg måtte. Eller, mamma tvang meg litt da. Og det er jeg veldig glad for nå, for ellers hadde jeg ikke klart alt dette, sier Emma ganske alvorlig.
– Hvordan gikk det til at du valgte akkurat sprang da?
– Jeg hadde egentlig lyst til å drive med western. Det gikk faktisk så langt at jeg skulle starte et stevne i Drammen, og sa til mamma at dersom det går dårlig nå, så slutter jeg og begynner med western i stedet. Men så kom jeg på andreplass, og etter det har jeg aldri gitt opp.
– Vi hadde blitt så lei av hverandre hver gang en av de andre vant
Emma drev også med voltige en periode, og deltok til og med på Oslo Horse Show. I tillegg har hun testet en håndfull idretter.
– Jeg drev med fotball, men det ble skikkelig kjedelig, og jeg kommer aldri til å spille det igjen. Så drev jeg med dans, og det likte jeg, men det fikk jeg ikke lenger tid til. En stund hadde jeg veldig lyst til å starte på volleyball, men det hadde jeg heller ikke tid til. Turn gikk jeg også på et års tid, til det ble for kjedelig. Hest er liksom ingen basic sport, det er ganske spesielt.
– Hvordan overkom du da frykten for å hoppe?
– Jeg måtte bare ikke gi meg, og så bedret det seg. På den tiden delte jeg hest med søstrene mine. Vi hadde en hest som het Wendy, og så en som het Wilma. Wilma var en fin kategori tre ponni fra Danmark, som hoppet høyt. Men jeg ble så redd at jeg svingte henne til siden foran hindrene, slik at hun begynte å vegre.
Emmas to eldre søstre, Maud Angelica og Leah Isadora, var også med i stallen en stund. Maud gikk bare i rideskolen, og ville ikke ha egen hest.
– Hun synes fremdeles det er skummelt at jeg hopper så høyt.
Så det var Leah og Emma som for alvor gikk inn for hesteprosjektet. Likevel sluttet også Leah med hest etter hvert, og Emma fikk interessen, og hestene, helt alene.
– Jeg liker det mye bedre. Da blir det mer oppmerksomhet på meg, og så trenger vi ikke konkurrere mot hverandre. Vi hadde blitt så lei av hverandre hver gang en av de andre vant. Og i stedet for én, kan jeg ha flere hester, siden jeg ikke trenger å dele dem med søstrene mine, sier Emma spøkefullt.
Selv om hun nå er den eneste hestejenta, føler hun aldri på et press om å prestere. Ikke en gang da Dronningen, kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit var med og så på under NM, var hun redd for å skuffe noen. Kanskje bortsett fra seg selv.
– Jeg blir jo lei meg dersom jeg ikke gjør det bra.
– For du har mye konkurranseinstinkt?
– Ja, svarer Emma uten å nøle.
– Mest blant deg og søstrene dine?
– Ja, men så vinner jeg jo alltid da, svarer hun, og får Märtha til å le.
For ikke bare på hesteryggen, mener Emma. Også i spill, og ja, på alt, faktisk.
Drømmehesten med stor D
Emma er ferdig med å pusse den nederlandske varmblodsen, hesten hun har tatt flest seire med i år, og legger på salen. Så går hun i gang med bandasjene - en oppgave hun fremdeles ikke har full kontroll på. Men hun er nøye, og hun får det til veldig bra.
– Hvordan ble det dere to?
– Fetoucha møtte vi på en rideleir for veldig lenge siden. Det var en venninne av meg som sa at når hun var ferdig der, kunne jeg få kjøpe henne. Så gikk det rundt fire år, og så sendte hun oss en melding. Da var vi på utkikk etter en større hest, og valgte å prøve henne etter sommeren i fjor, sier Emma, og fortsetter:
– Allerede da jeg prøvered henne, tenkte jeg at dette var drømmehesten min. Hun prøver sitt beste med de hun elsker høyest, og gjør alltid jobben sin.
Fetoucha står helt rolig og tygger på litt høy. Emma har fått høre at de beste hestene også har sine utfordringer. Og det har virkelig Fetoucha, selv om det ikke ser slik ut nå.
– Vi må ha sparkeplater i boksen, for hun river ned vegger og sånt. På stevner må vi dekke til rundt boksen, dersom det kun er vegger og gitter mellom hestene. Men hun elsker å reise og konkurrere, det gjør henne veldig glad.
Fetoucha har en tendens til å bli veldig sta når hun blir sliten. Emma forteller at hun kan være ganske frekk, og både steile, bukke og stoppe.
– Hvis vi rir dressur i ridehuset, kan hun finne på å gå helt amok og bite meg i beinet. Men jeg faller aldri av når hun bukker og sånt, og har bare falt av henne to ganger. Den første gangen var under EM i Portugal faktisk. Hun løp ut av banen da vi var ferdige, og kastet meg av rett på utsiden av utgangen. Da var jeg heldigvis ferdig og feilfri. Og så falt jeg av tidligere denne uka, sier hun og ler.
– Men hva gjør henne til en god spranghest?
– Jeg er veldig trygg sammen med henne. Og jeg vet at dersom jeg prøver på noe nytt, vil hun alltid gjøre sitt beste. I tillegg er hun en rask hest, som er kjapp på å svinge og forstå de små signalene mine.
Målet er OL og VM i fremtiden
Det var i januar i fjor at Emma og Märtha flyttet til Stall Farmen på Lierskogen, like nedenfor Stall Gullik. Før det, stod de på Stall Eide i Lommedalen. 13 år gamle Lyncott Fancy Pants, eller bare Fancy, ble med. I løpet av året, ble også Fetoucha en del av familien, og for knapt to måneder siden, ble også Perle Van Doperheide en del av teamet.
Seks år gamle Perle var ikke akkurat det de var ute etter da de reiste til Belgia for å prøve en eldre juniorhest. Men da de kom dit, var hesten solgt.
– Det var Victoria Gulliksen som sa det var en ung hest på samme stall, som var veldig fin. Og så var det full match, og jeg likte Perle så godt, så da ble det henne.
Emma hadde bare hatt Perle i et par uker da de startet sitt første stevne. Og de startet høyere klasser enn det hoppa hadde gått tidligere. Men Perle skal de bruke tid på å utvikle, og det tar alltid litt tid å bli kjent.
– Hva er den største forskjellen på Perle og de andre?
– Perle er større, og har stor galopp. Det kjennes ut som det går veldig fort, men jeg får tidsfeil på Perle, og ikke på Fetoucha.
Emma bytter på å ri de tre hestene, og har én bomtrening, én sprangtrening og én dressurtrening hver uke. Det er Toril Hemmingby som står for sprangtreningene, og Marit Hemmingby Nielsen som trener dem i dressur.
– Hvilke kortsiktige og langsiktige mål har du satt deg?
– Neste år har jeg lyst til å komme til Nordisk og EM. Kanskje Nordisk med Perle, og EM med Fetoucha? Og langt frem i tid, har jeg lyst til å ri OL og VM.
– Har du noen forbilder i sporten, og hva gjør dem til gode forbilder?
– Espen Johannessen, og Victoria og Geir Gulliksen. Det kommer av måten de behandler hestene, og hvordan de rir. Det viktigste er å ha et godt forhold til hesten. Hvis man ikke stoler på hesten, stoler ikke hesten på deg. Det har jeg lært veldig mye av, avslutter Emma.