– Det er hestene som har vært hovedinspirasjonen min
Tobarnsmoren fra Vestfold lever av å fotografere. Og selv om hun er fotograf for brudepar, konfirmanter og barn, er hestefoto fremdeles en betydelig del av fotojobbene til Ada Marlene Vrolijk. Ikke minst var det takket være hestene at interessen vokste frem.
– Det er hestene som har vært hovedinspirasjonen min. Jeg tok bare bilder av hest, helt frem til jeg fikk forespørsler fra andre som ikke holdt på med hest.
– Jeg var i stallen nesten hver dag og tok bilder
– Interessen min for foto startet nok da jeg var rundt elleve år gammel. Da fikk jeg et lite, rosa kompaktkamera av venninna mi. Min første modell, var dølahesten Skrimstind. Han var liksom roten til det hele, forteller Ada.
Hun fortsatte å ta bilder av hestene på stallen, og skjønte at hun måtte gå til innkjøp av et ordentlig speilreflekskamera. Derfor gikk konfirmasjonspengene til den voksende hobbyen.
– Jeg var i stallen nesten hver dag og tok bilder. Jeg kunne sitte ute på beitet hele dagen, og bare fotografere og observere hestene. Etter hvert skjønte til og med den ene kaldblodshesten at han skulle gjøre seg til hver gang jeg kom ruslende med kameraet mitt.
Ada blogget på Hest.no over en periode på rundt fem år, og det ble en pådriver for å fotografere hestene på stallen. Og etter hvert, ble hun spurt av stadig flere om å fotografere dem sammen med hestene sine.
I 2018 startet hun firmaet sitt, FotoVrolijk. Fra da av hadde hun det som hovedjobb, og jobbet 100 prosent med foto.
– Bilder har alltid betydd veldig mye for meg. Helt siden jeg var liten, har jeg beundret hvordan man fryser tiden når man fotograferer. Jeg har mistet en del familiemedlemmer, og da betyr det mye å ha bilder å se tilbake på. Det er den viktigste grunnen til at jeg fotograferer - å kunne gi det til andre.
Og så er det et eller annet med hestene som gjør at hun får en indre ro av å fotografere dem. Det er både råskapen, elegansen og måten de tar seg ut på, men også det at de tross alt er hennes store interesse.
Fikk landslagsplass med hestefotografi
Tidligere i høst, fikk Ada plass på det norske landslaget i fotografi, etter å ha vunnet i kategorien «natur». Det betyr at bildet av hesten til Lisa Grimnes, Baco, skal til World Photographic Cup.
– Det var tilfeldig at bildet ble til, sier Ada, og utdyper:
– Det var et ganske plaint bilde, men jeg så et potensiale, og at det skilte seg ut. Det var ikke noe vanlig hestebilde, og magefølelsen min sa at jeg måtte melde meg på. Men jeg hadde ikke forventet at det skulle vinne kategorien, og jeg fikk sjokk da komiteen plukket det ut til landslaget.
Nå venter Ada spent på at finalistene skal annonseres i januar 2022, før vinnerne kåres 28. mars.
– Det er gøy når det blir kunst av hestene, og at man kan trekke frem de vakre sidene deres, fortsetter hun.
Men Ada har også erfart at hest ikke er det enkleste å fotografere:
– Du skal vite hva du ser etter, og når du skal ta bilder og ikke. Det skiller de fotografene som kan litt hest og de som ikke har noen erfaring. En hest kan gå fra å se fantastisk glamorøs ut i det ene øyeblikket, til å ikke se så flott ut i det neste.
Dette holder Ada jevnlig workshops i. Da samles alt fra profesjonelle fotografer til nybegynnere, for å sette av en hel dag til å fotografere hest.
– Om man ikke kan noe om hester, vil det være vanskelig å fange hestene slik vi ser dem. Man må kjenne kroppsspråket, og vite hvordan de skal bære seg korrekt. Det handler om å få både hest og menneske til å se like fantastiske ut.
– Jeg sov i bilen, og hadde utsikt over Lodalen
Selv har Ada akkurat fått et føll, en syv måneder gammel gypsy cob. Leofric fant hun takket være et oppdrag på Stall Ragnar:
– Jeg skulle fotografere føllene, og falt pladask for Leo. Det føltes så naturlig at han skulle ende opp hos meg.
I tillegg til Leo, har hun også en PRE med navn Farruco på helfôr. Og nå som det er lavsesong, har hun mer tid til sine egne firbeinte.
– Etter at høstfargene er forsvunnet, er det relativt rolig frem til snøen kommer for fullt. Normalt har jeg to til ti fotograferinger i løpet av en uke, men det kommer veldig an på sesongen.
Hverdagen fylles opp av mye reising, og mange timer i bil. Ofte samler hun opp flere personer i samme område, når hun først legger ut på tur. I sommer kjørte hun blant annet helt til Loen for å fotografere en fjording og en kaldblods.
– Vi tok bilder i solnedgangen, og under soloppgangen igjen dagen etter. Jeg sov i bilen, og hadde utsikt over Lodalen, forteller Ada.
Og hun har mange minneverdige fotograferinger hun kunne trukket frem. En annen er fra en fotografering på Mølen i Larvik. Det lå fremdeles litt snø på bakken på den iskalde aprildagen.
– Vi tok bilder helt ytterst i havgapet, og hadde vel med oss fem hester. Vi var en liten gjeng med fotografer som hadde samlet oss for å ha det gøy, og jeg hadde den da én måned gamle sønnen min i bæresele på magen. Det var veldig spesielt. Jeg har bilder fra den dagen på veggen min hjemme i stua, avslutter Ada.
