– Helt fra dag én var vi informert om at det kunne bli det verste utfallet
På Stall Hektner i Rælingen står Emilie Mosny og pusser den 15 år gamle belgiske varmblodsen Gontender.
– Alle som kjenner ham, sier bare Gunnar. Mamma er ikke særlig fornøyd med det navnet, da.
Helt siden 2012 har de to vært en par, og mye har endret seg siden Emilie kjøpte den da fem år gamle vallaken. Men den kanskje mest merkbare endringen, er at han siden det har mistet et øye.
– Jeg følte meg så trygg
– Det hadde alltid vært hoppinga som gjaldt for meg. Men så ble vi anbefalt han her.
Det var aldri noen tvil med Gunnar. Emilie falt pladask for ham, enda han var noe helt annet enn hva hun hadde sett for seg, da hun var på utkikk etter en ny hest for ni år siden.
– Jeg prøvde noen hester som gikk én meter allerede, men det var den digre og uerfarne femåringen jeg falt for. Da jeg satte meg på ham, tenkte jeg bare at her er jeg hjemme. Denne hesten tror jeg at jeg kan gjøre alt med. Jeg følte meg så trygg.
Gunnar ble med Emilie hjem, og det var ingen tvil om at han var den store kjærligheten. Han var perfekt.
Emilie og Gunnar startet med det helt grunnleggende, og små hindre på 20 og 40 centimeter. Etter hvert hoppet de lett over én meter sammen. Men så endret målene seg for Emilie.
– Hele veien har jeg visst at han er god i både dressur og sprang. Og jo mer vi skjønte sammen, jo morsommere ble det. Så har årene gått, og plutselig ble jeg mer dressurrytter enn sprangrytter.
Gunnar viste seg å være ærlig, trygg og modig. Hver gang Emilie ba ham om noe, prøvde han sitt beste.
– Uansett hva jeg har styrt ham på, har han alltid hoppet. På tur også, så trasker han forbi alt. Han prøver alltid sitt beste.
Gunnar har alltid sett spøkelser, og vært litt bakredd, uten at Emilie har visst helt hvorfor. Men så en høst, skjedde det noe med det venstre øyet hans.
– Da ville han ikke åpne øyet i det hele tatt
Øyet hans fikk en grå hinne. Emilie fikk det sjekket, og det viste seg at han hadde immunrelatert keratitt, som er en betennelse på hornhinnen.
– De fire neste årene behandlet vi øyet, og fikk oppfølging av en dyktig spesialist. Det var sesongbasert, og utbruddene kom og gikk. Høst og vinter ble øyet ganske tåkete, mens om sommeren gikk det helt bort.
Høsten utbruddet startet, hadde Emilie hatt Gunnar i omtrent tre år. Hun ble raskt innforstått med hva det verste utfallet kunne være, men trodde ikke det ville skje, før dagen plutselig var der.
– Helt fra dag én var vi informert om at det kunne bli det verste utfallet - at øyet måtte bort. Men så gikk det jo tre år der det ikke var noe problem i det hele tatt, før det plutselig begynte å skje noe, sier Emilie om årene før Gontender mistet det venstre øyet.
– I juni for litt over to år siden, kom jeg i stallen, og skjønte at noe var galt. Da ville han ikke åpne øyet i det hele tatt.
Veterinæren kom på hastebesøk, og tok prøver. Det viste seg at øyet hadde blitt dårligere. Trykkmåling av høyre øyet ble da gjennomført, for å sjekke at det var friskt nok til å klare seg alene. Det var det.
– Det gikk veldig fort, og dagen etter var øyet fjernet de øyet på Bjerke Dyrehospital.
– Hva tenkte du da?
– Jeg tror ikke det gikk opp for meg med en gang. Det er klart det skal ut, tenkte jeg i alle fall, for det var nok ubehagelig for ham en liten stund der. Kanskje også mer enn det han ga uttrykk for.
Spørsmålene som surret i hodet på Emilie var mange. Hvordan ville han klare seg? Hva skulle de gjøre da de kom hjem igjen? Vil det påvirke ridningen, og ville de kunne hoppe som normalt igjen?
Bare tre dager etter operasjonen, var Gunnar tilbake på stallen. Nå med bare femti prosent syn. Prognosene var gode, og i de aller fleste tilfellene fungerer hesten som normalt igjen etter en slik operasjon.
– Men det var jo tilvenning for oss også. Første gang jeg skulle fôre ham, gikk jeg med bøtta under halsen hans. Da stod han der som et spørsmålstegn, og så ikke hvor bøtta tok veien, sier Emilie, og fortsetter:
– Selv om vi var godt kjent, måtte jeg selv endre tankegang. Jeg måtte bruke mer stemme, for at han skulle vite hvor jeg var, samt berøring.
Blunker selv uten øye
Gunnar hadde en stor bandasje rundt hodet, som de måtte skifte flere ganger. Etter operasjonen ble det en liten hevelse, og da var ikke gropen så dyp.
– Jeg husker jeg tenkte at det egentlig var ganske pent da. Vi var jo veldig spente på hvordan det kom ut å se ut. Men nå tenker vi jo ikke på det.
Gunnar retter oppmerksomheten mot meg. Her jeg står nå, kan han ikke se meg, men han sanser hvor jeg er likevel. Og selv om øyet er borte, beveger musklene rundt øyet seg, og han blunker som om øyet skulle vært der.
– Hvordan var det de første gangene du skulle ri igjen, merket du noe?
– Ikke så veldig mye, faktisk. Jeg tok det pent i starten, og passet på hvor andre hester var, at han alltid så trafikken og sånt. Han hadde heldigvis stått her lenge, og var kjent med de daglige rutinene og området.
Gunnar ser nå mindre spøkelser, og er mye roligere. Men Emilie hjelper han i hverdagen, og sørger for at han får med seg omgivelsene.
– Jeg vet ikke om det satt mer i hodet mitt enn i hans, for han har vært kul hele veien.
Med jevne mellomrom, fikk hun nye aha-opplevelser. Emilie er opptatt av å trene variert, og den gamle eieren hans, trente mye horsemanship.
– Når jeg longerer han, hermer han etter takta mi. Hvis jeg står og traver på stedet, traver han, og hvis jeg galopperer, galopperer han. Det har vært en tilvenningssak for meg, for på venstre hånd, ser han meg jo ikke. Da måtte vi legge til stemmekommando i tillegg, og det har han tatt fort, sier Emilie, og utdyper:
– I starten stod jeg der og dansa, og skjønte ikke hvorfor han ikke skjønte det her.
– Det vekker litt reaksjoner
– Hvor høyt hopper dere nå?
– Jeg har ikke hoppet for å sjekke hvor høyt jeg kan hoppe, men vi var startet 1,20 m sammen.
Gunnar viser aldri tegn til å være redd. Det er som om han spør Emilie "skal vi dette?", og så kjører han på. På dressurbanen er målet å ri Middels-A til neste år.
– Hender det at folk spør om øyet?
– Det er klart vi har fått noen kommentarer. Spesielt på dressurstevner. Vi skiller oss ut, og mangler nok litt faktor blant de store brune. Det vekker litt reaksjoner.
Emilie forteller om en hendelse hun husker godt. Hun mener det var deres andre stevne etter operasjonen, og ridebanen var full av vanndammer. En konkurrent spurte om Gunnar også var redd for vannet, for hennes hest kikket så fælt på dem.
– Jeg tror faktisk ikke han så dem, svarte jeg da. Og så måtte vi bare le av det. Heldigvis har jeg aldri opplevd at noen har vært ufine. Det er mest sånn "oi, se på den der, som bare har ett øye".
– Det viktigste for meg, er at Gunnar har det bra. Det er han og meg om det her, avslutter Emilie.
- Les også: Lightning ga Lisa Tønne dobbeltslag på hjertet igjen: – Vi har en veldig romantisk historie
