– Dagen etter en behandling hos en kiropraktor, fikk jeg en ny hest
Hjemme på gården som ligger mellom Askim og Mysen, bor Ellen Frisenfeldt Schmedling sammen med sine firbeinte. Vegg-i-vegg med stallen, har hun også sin egen klinikk, der hun behandler hester og hunder. Og ikke mange kan skryte av å ha så mange utdannelser innen hestehelse.
Ga henne selvtillit til å satse på veterinærstudiene
– Det hele begynte med new forest-ponnien Silvia. Jeg drømte om å bli veterinær, men slet med dårlig selvtillit og selvbilde. Jeg trodde ikke jeg fikk det til, sier Ellen.
– Jeg hadde fått ri på hesten til naboen, og familien min forsto raskt at hest var min store lidenskap. Derfor bygget pappa garasjen om til en stall, og jeg fikk en ponni. Hun var like sta som meg, og vi havnet ofte i konflikter.
Den bestemte ponnien fikk Ellen til å forandre seg. Hun ble tryggere av å stå i utfordringene, og det hadde utslag på andre områder i livet.
– Det skjedde en så stor forandring på skolearbeidet mitt at læreren min spurte om vi ikke skulle kjøpe to hester, siden én hest hadde skapt en så positiv utvikling.
Ellen red NM i dressur med Silvia, men etter hvert måtte hun gå over til en større hest. Hun startet på veterinærstudiet, og var halvveis i studieløpet da hun fikk sitt første møte med kiropraktikk.
– Hesten jeg hadde da, var så dårlig at hun kastet seg rundt på tur, og var ganske ugrei. Men dagen etter en behandling hos en kiropraktor, fikk jeg en ny hest. Hun forandret seg totalt, sier Ellen, og fortsetter:
– Hun er hovedgrunnen til at jeg har valgt å gå videre med det jeg gjør.
– Det var et helt annet univers
Likevel slet denne hesten mye med skader, og Ellen bestemte seg for å sette føll på henne. Slik kom Laurentia til verden, ei hoppe som veide over 700 kilo og var 1,73 m i mankehøyde.
Da hoppa var to år, skled hun på isen, og skadet seg. Etter det, trengte hun mye behandling. Det fikk Ellen til å virkelig satse på drømmen om å jobbe med kiropraktikk.
– Det bare viste meg nok en gang at jeg måtte gå den veien. Etter å ha fullført veterinærstudiet, dro jeg til Tyskland for å ta utdannelsen.
Men enda følte ikke Ellen seg ferdig utlært. Hun dro til en tannspesialist i Sverige, og fikk et møte med et yrke ingen i Norge hadde på den tiden.
– Det var et helt annet univers, som ikke kunne sammenliknes med det jeg hadde lært på veterinærhøgskolen.
Ellen gikk i lære, og hadde med seg Laurentia. Deretter tok hun kurs i kiropraktikk i Tyskland, og reiste til Danmark for å lære seg akupunktur. Først åtte år etter at Laurentia ramlet på isen, begynte Ellen å føle at hun endelig hadde fått hesten sin tilbake.
– Vi gjorde alt sammen. Hun kunne alle øvelser opp til Grand Prix fra bakken av, og jeg kjørte mye med henne.
Men tiden med hennes beste venn, tok en brå og uventet vending:
– Hun hoppet ut i en snøfonn, og dermed var det slutt. Det var ikke mulig å redde henne. Hun rev over flere senefibre i benet, og prognosene var dårlige. Det gikk seks måneder uten at hun ble bedre. Den hesten var alt jeg levde for, og etter elleve år, kunne jeg ikke fatte at hun var borte.
– Det var bare å ta frem kameraet, og så begynte han å vise seg frem
– Livet uten hest var altfor kjipt. Så da ei venninne av meg skulle til Frankrike for å kjøpe hest, ble jeg med. Jeg håpet å finne en tre- eller fireåring, som jeg kunne begynne å ri med en gang, sier Ellen, og fortsetter:
– Men da jeg kom ned dit og så Unico, begynte vi øyeblikkelig å leke. Det var noe spesielt mellom oss fra starten av. Han var intens og morsom, men dessverre var han bare to år.
Det var derfor den tre år gamle broren hans Ellen ønsket å kjøpe. Problemet var bare at den hesten ikke var til salgs, fordi han skulle bli den neste avlshingsten på gården.
– Jeg gråt og gråt, for livet var så vanskelig. Men venninna mi syntes jeg skulle kjøpe Unico, og da gjorde jeg det.
De første ukene prøvde han å gå henne ned stadig vekk, og Ellen måtte sette grenser på en annen måte enn tidligere. Men med tiden ble Unico en skikkelig showman.
– Det var bare å ta frem kameraet, og så begynte han å vise seg frem. Med Unico ble jeg også introdusert for riddersport og klassisk dressur. Han elsket det.
Sammen med treneren Arne Koets, reiste de blant annet på seminarer til Tyskland. Den tiden ga Ellen mange nye aha-opplevelser fra hesteryggen.
Satte seg fast med vogn i stalldøra
For et par år siden, fikk Unico en lillebror. Det måtte bare bli connemaraen Monty, som Ellen beskriver som verdens snilleste.
– Når jeg skal velge hest, vil jeg at hesten også skal velge meg. Da jeg kom ut på beitet for å se på broren hans i Danmark, var det i stedet Monty som kom rett bort til meg. Han adopterte meg der og da, ved at han stilte seg opp rett ved siden av meg.
Da Monty var tre år gammel, var planen at han skulle bli kjørehest. Men en stygg ulykke for ett og et halvt år siden, satte en stopper for det.
– Han skvatt med vogna, og galopperte av sted. Vogna tippet, og han løp og satte seg fast i stalldøra. Det var traumatisk for oss begge, og jeg fikk ødelagt deler av ansiktet mitt under den ulykken.
Og enda hadde Ellen en vondere opplevelse i vente, under ett år senere. I januar i år, ble Unico akutt dårlig. De oppdaget av han var full av svulster. Det var ingen tvil - han måtte få slippe.
– Jeg er takknemlig for at jeg hadde Monty da det skjedde. Unico var som en onkel for Monty, og lærte ham alt mulig. Ofte hadde jeg med begge på tur, da med Monty som håndhest.
– Unico lærte meg å leke, og jeg trengte det. Men nå lærer Monty meg en annen dybde i livet som jeg også trenger. Hestene har alltid vært mine beste læremestere, avslutter Ellen.
