Nå er to år gamle Mynte på vei til å bli løpshest i Polen
– Nå er hun i Warshawa, der vi hentet bestemoren hennes for så mange år siden. Hun har mye av det samme i seg, og er like sta og bestemt som bestemoren sin, sier Emilie Moi Eikje.
I starten av oktober, sendte hun unghesten Mynte til Polen for å ha henne i trening der. Og når sesongen starter neste år, er håpet at hun skal fungere i galoppløp for arabere.
– Jeg føler vi er tilbake der det hele startet. I desember skal jeg ned og besøke henne, sier Emilie, og fortsetter:
– Foreløpig er planen at hun skal være der ut neste sesong, men i beste fall håper vi hun gjør det ordentlig bra på løp.
– Hun vokste opp nesten som en villhest
Da Emilie Moi Eikje var 12 år gammel, kjøpte familien araberhoppa Modnica fra Polen. Gjennom oppveksten, var Emilie med som stalljente da denne hesten startet galoppløp. Det resulterte i reiser både innad i Norge, og over landegrensene.
– Hun stod hjemme på gården hos oss, og fulgte meg gjennom hele ungdomstiden min. Vi reiste rundt med henne, fulgte med på løp og sov på galoppbanen.
Modnica var bare tre år gammel da familien kjøpte henne fra Polen. Men hun var opprinnelig hentet fra Kaukasus, og fraktet med tog til Moskva - en tur som tok flere dager. Deretter var Polen neste stopp, før hun skulle ende opp i Norge.
– Hun vokste opp nesten som en villhest, og hun bar preg av å ikke ha hatt nærkontakt med mennesker. Men hun var utrolig tillitsfull, trygg og fin, sier Emilie, og fortsetter:
– Jeg red henne i bare grime, og uten sal. Hun var drømmehesten min.
Da Emilie gikk i tredje klasse på videregående, skulle Modnica pensjoneres. Den jula glemmer hun aldri.
– Jeg fikk henne i julegave. Det må vel være alle hestejenters drøm, spesielt for en som til da hadde drevet med hest hele livet.
Modnica var en stor del av Emilies liv, helt frem til hun døde i 2012. I løpet av de årene, hadde Emilie både studert og satt føll på henne. Men hoppa hun fikk etter henne, Modina, slet mye med skader.
– Vi kom aldri skikkelig i gang på grunn av skadene, og derfor valgte jeg å sette føll på henne også.
Slik kom Mynte til verden for to og et halvt år siden. En hest som er født med løpsgener, og som kanskje har noe spesielt i seg.
– Både Modina og Mynte er etter gode hingster fra Russland og Frankrike. Med så gode stamtavler, og en så fin hest, kunne jeg ikke la være å teste Mynte i løp.
Likevel arrangeres det ikke araberløp på Øvrevoll lenger, så Emilie måtte tenke utenfor boksen.
– Å drive med arabere er stort i Polen
Mynte har, i motsetning til bestemoren, vokst opp tett på folk med gårdslivet rundt seg. Emilie bor på en øy utenfor Haugesund, i Bokn kommune. Der driver hun med gris, ammeku og sau. Og blant disse dyra, har Mynte levd sine første år.
– Det er aldri problemer med henne, hun tar alt på strak hov. Selv om det skal sies at alt må skje på hennes premisser. Likevel støtter hun seg veldig på meg.
Nå er Emilie spent på hva neste år vil bringe. Allerede har hun fått oppdateringer og videoer av hoppa, som skal være klar for de første løpene i mai.
– Jeg har kontakt med treneren der nede. De er i gang med å prøve å sitte litt på henne nå, men hun trenes mest fra bakken av.
Og skulle det ikke gå bra på løpsbanen, er Emilie fornøyd med at hoppa er miljøtrent og i god form.
– Å drive med arabere er stort i Polen, og det er korte avstander mellom løpene. Med flere hester, trenere og folk i arbeid, er det klart at det blir mindre kostnader. Men det var litt tilfeldig at det var akkurat der vi kom i kontakt med noen.
- Les også: Hevder seg internasjonalt etter å ha mistet sin beste venn: – Han betydde utrolig mye for meg
Godt og fælt på samme tid
Da faren til Emilie sluttet med araberløp, gikk han over til travsporten. Mens Mynte er i Polen, står Emilie altså ikke helt uten hest.
– Han trener kaldblodshester, og har to unghester jeg hjelper ham med å trene. Men akkurat nå har jeg ikke et eget ansvar for noen hester for første gang på veldig lenge. Det er både godt og fælt på samme tid.
For noen år siden, solgte Emilie Modina, moren til Mynte. Men hun var nødt til å ha henne tilbake.
– Jeg har prøvd å slutte mange ganger, men får det aldri til. Det har gått så langt at jeg har sagt til den lokale rideklubben at nå trenger de ikke å regne med meg lenger, for jeg skal ikke ha noen ny hest. Men så klarer jeg ikke slutte likevel.
Hesteinteressen skapte også en drøm om å jobbe med hest i et annet land. I mange år var hun imidlertid usikker på om det kanskje ville bli for mye hest, men det var ikke et eksisterende problem.
– Jeg tok permisjon fra jobben min og reiste til Canada for å jobbe med hest og kjøring, som arbeidende gjest. Det lærte jeg utrolig mye av, og er erfaringer jeg fremdeles drar nytte av i dag.
Og at hun alltid har vendt tilbake til araberen, er ikke helt tilfeldig.
– I Norge er arabere mest kjent som distansehester, men de kan brukes til det meste. Vi har brukt våre i både sauesamling, kjøring, galoppløp og baneridning. De slutter virkelig aldri å overraske positivt, avslutter hun.
