– Det satt langt inne å kjøpe ny hest etter at jeg ble mamma, men jeg følte at jeg ikke var helt ferdig
Under EM i reining i Danmark denne sommeren, var godt over ti nasjoner representert. De fleste av dem hadde mye konkurranseerfaring. Blant dem, skulle Anniken Nystrøm Holth og hennes nye hoppe, Eineyswhiz, starte sin første konkurranse sammen.
– Jeg visste at vi hadde noe der å gjøre hvis det klaffet for oss, men jeg visste ikke hvordan det ville utvikle seg. På oppvarmingen galopperte vi litt rundt, og hun føltes klar.
Anniken var sistemann ut, og foreløpig lå tre ekvipasjer på delt førsteplass. Arrangørene diskuterte allerede hvordan de skulle løse det.
– Dere må huske på at det fremdeles er én igjen, sa samboeren min da. Det hadde jeg aldri turt selv, men det viste seg at han hadde rett, sier Anniken, og fortsetter:
– Vi slo dem med god margin, og fikk en score jeg er veldig stolt av. Jeg må jobbe hardt for å klare å få den igjen.
Krever disiplin, fart og krefter
– Hvordan vil du beskrive reining for noen som aldri har hørt om grenen?
– Det er en fartsfylt gren, der de egenskapene cowboyen trengte av hesten sin er omdannet til en konkurransegren. Det er de samme manøvrene, men satt i ulike mønstre.
– Det er en stor og publikumsvennlig sport, og den representeres i flere serier, som "The Last Cowboy" og "Yellowstone".
I western-grenen utfører ekvipasjen ulike øvelser i galopp. Noen av de mest kjente øvelsene er spins, hvor hesten skal spinne rundt sin egen bakpart, og sliding stop, hvor hesten løper ned banen og glir inn i et stopp. Du kan lese mer om reining på NRHA Norway.
– Det er veldig små marginer. Og så er det disiplin, samtidig som det er fart. Vi rir stort sett på lange tøyler, og når det klaffer, ser det så utrolig enkelt ut, sier Anniken, som har lang erfaring med hest.
– Det har egentlig vært hest hele livet. Mamma ble bitt av western-basillen, og jeg ble dratt inn i det på den måten. Hun kjøpte en araberhoppe på to år, og da den skulle ris inn, syntes hun det var best at jeg gjorde det.
– Jeg var tross alt den letteste. Slik ble det min første hest.
Anniken gjorde det bra med hoppa Maritssa, men etter hvert var det bare quarterhest som gjaldt. Siden har hun hatt hester stående i trening i både Sverige og Tyskland, men alltid bodd i Norge.
– Jeg har vært med i den utviklingen western har hatt i Norge, og på et tidspunkt måtte jeg velge retning. Da ble det reining.
– Hva krever grenen av hesten?
– I det ene øyeblikket skal hesten utføre en manøver med mye adrenalin, for eksempel en spin, for så å stå helt stille og være avslappet. De fleste hestene vet hva som skal skje, men man trenger en hest som likevel venter på beskjeden fra rytteren.
– Hun har gitt meg den følelsen jeg har søkt etter i mange år nå
Fire år gamle Eineyswhiz, som til daglig går under Reba, er drømmehesten som fikk Anniken tilbake på hesteryggen igjen i våres.
– Hun har gitt meg den følelsen jeg har søkt etter i mange år nå, etter å ha hatt et par års opphold. Det satt langt inne å kjøpe ny hest etter at jeg ble mamma, men jeg følte at jeg ikke var helt ferdig. Jeg ville mer. Så fant jeg Reba.
Reba stod i USA, og Anniken fant henne gjennom Brian Bell og Tor Erik Eggen. De mente hun hadde de egenskapene Anniken så etter.
– Da jeg vant EM, hadde jeg ikke konkurrert på to eller tre sesonger. Men hadde jeg ikke hatt så mange år bak meg, hadde jeg ikke fått henne til.
Forrige uke, slo ekvipasjen til i Reining Futurity i Tyskland, og kom i finale i tre levels, og tok med seg en tredjeplass, en fjerdeplass og en femteplass.
– Det å reise til Tyskland og hevde seg internasjonalt på et høyt nivå er veldig gøy. Jeg vet at vi har mer å gi, men jeg er likevel veldig stolt over hva vi fikk til.
Ikke ferdig enda
– Har du planer om å starte mer internasjonalt fremover?
– Jeg har alltid søkt ut, og forsøkt å reise dit man kan ta med seg mer lærdom. Ikke nødvendigvis for å vinne, men for å utvikle meg og lære. Vi satser på å starte ute i Europa neste år også, sier hun, og fortsetter:
– Men nå tar vi vinterhvile, og jeg slipper å kjøre fra Spikkestad til Auli hver gang jeg skal i stallen.
Anniken har kjørt én time og et kvarter hver vei til TP Ranch denne sommeren. Det har vært det eneste alternativet for å få noe ut av sesongen. I vinter skal Reba få stå i nærheten av Spikkestad.
– Jeg trenger underlag jeg kan trene på. Det har vært tidkrevende, men det er verdt det. På vei opp er jeg trøtt, men på vei hjem er jeg fylt med ny energi.
– Vil du utdype hvorfor det er slik?
– Den følelsen du får av å runde hjørne og løpe ned langsiden for en sliding stop, mens du kjenner på kraften fra hesten under deg, gjør at du vil gjøre det igjen og igjen.
– Jeg har viet en stor del av livet mitt til dette, og det er nok fordi følelsen av at alt fungerer, er helt fantastisk, avslutter Anniken.
