– Nå gjelder det å være tålmodig og tro på det vi kan fra før av
Ann Cathrin Lübbe (50) har akkurat sølt en bøtte kraftfôr over foten. Nå sitter hun på en benk utenfor stallbygningen i Aachen, og venter på at sokken skal tørke.
– Alle hestene er isolert i karantene her, før de skal fly videre til Tokyo. Så vi benytter anledningen til å lande litt her før vi skal inn i Paralympics-bobla, sier Lübbe.
Hun er akkurat ferdig med dagens økt med hesten La Costa Majlund, som hun skal ri under konkurransen i den japanske hovedstaden.
Sammen med Jens Lasse Dokkan (60) skal hun representere Norge under Paralympics i Tokyo, som foregår fra 24. august til 5. september.
– Jeg tror dette blir kjempebra. For min del gjør det ingenting å være litt i en egen boble heller. Jeg er der for å ri stevne, og det at det ikke er publikum, tenker man uansett ikke på når man er ute og rir, sier hun.
– Hun gir både støtte og presser meg til det ytterste
De to rytterne er mildt sagt rutinerte, og har mange medaljer bak seg. Begge to har tatt gull under noen av de største konkurransene som finnes i paradressur.
Med seg har de et godt team. Og det er nesten godt å vite at selv Lübbe ikke har alt under kontroll.
– Når flyr hestene videre til Tokyo?
– Det må jeg høre med Mette om, vent litt, sier Lübbe over telefonen, mens hun hinker bort mot Mette med én sko, og en våt sokk.
Mette Nielsen har vært en viktig del av landslaget de siste 20 årene, og Lübbe beskriver henne som en som har styr på alt rundt hest og trening. Hun kan fortelle at hestene drar videre natt til 18. august.
– Mette er veldig profesjonell, har mye rutine, og vet hva hele Paralympics innebærer. Det er hun som skal fly sammen med hestene våre, og det har hun gjort mange ganger tidligere, sier hun.
I år er Nielsen med som hestepasser og trener for Dokkan, mens Lübbe har med seg Charlotte Rask Andersen. Bautaen i teamet, er lagleder Ingeborg Simensen.
– Det teamet vi har her er kjempeviktig. Vi utfyller hverandre, og fungerer godt sammen, sier Lübbe, og fortsetter:
– Jeg er blitt en gammel dame, og trenger å kjenne at noen pusher meg. Charlotte inspirerer meg, og hun gir både støtte og presser meg til det ytterste.
- Les også: I forbifarten: Ann Cathrin Lübbe
Hvile og ha troen på seg selv
– Hvordan forbereder du deg til Paralympics?
– Både jeg og hesten må få trent nok og ha nok utholdenhet, men desto viktig er restitusjon og hvile. Klimaet i Tokyo har jeg noe erfaring med etter å ha ridd i Hong Kong, sier Lübbe.
Hun mener det viktigste er å ikke overtrene og bare kjøre på, men å få hesten uthvilt. Enda så mye man vil trene, er dette absolutt ikke tiden for å lære hesten noe nytt.
– Nå gjelder det å være tålmodig og tro på det vi kan fra før av. Jo mer man tør å hvile, jo bedre, sier hun.
La Costa Majlund er i fin form, og har taklet reisen til Aachen bra. Der har hestene fått god pleie, og med i teamet er både massør og veterinær.
Også Aladdin er i fin form. Dokkan har med seg sin støttekontakt, Steinar Berger, og de har brukt dagene i Aachen på å prøve å snu døgnet, før de setter kursen mot Tokyo.
– Vi har en fast rutine, og forbereder oss som til andre mesterskap, sier Dokkan, som tross alt er regjerende europamester.
– Det er en vanlig arbeidsrutine, slik som det har vært i veldig mange år etter hvert.
- Les også: I forbifarten: Jens Lasse Dokkan
Drømmer om finale
– Hva er forventningene dine til OL?
– Jeg satser på å bli blant de fem beste, sier Dokkan, som har troa på Aladdin.
– Han har et hjerte av gull, sier han om hesten han har hatt siden 2018.
Lübbe håper hun klarer å være på sitt beste den dagen det gjelder, og få vist det hun har trent på de siste årene. Hun har bare ridd to stevner tidligere i denne graden, etter at hun ble gradert ned etter OL i Rio i 2016.
– For meg er det viktigste å gjøre den jobben jeg skal, og være den beste utgaven av meg selv, sier hun, og fortsetter:
– Selvfølgelig vil jeg gjøre en god figur for å representere Norge, og man drømmer jo om finalen, men vi får se hvor det ender.
Hesten La Costa Majlund fikk hun opprinnelig låne til OL i Tokyo i 2020. Da det ble utsatt, fikk hun låne han enda lenger.
– Det er en veldig fin hest, med gode grunnkvaliteter som passer meg fint. Eller, det er litt mye å sitte på for meg med mine utfordringer, sier hun, og ler.
– Men jeg kjenner han godt nå.
For hverdagen med hestene er det viktigste for Lübbe, som har holdt på med hest helt fra hun var liten.
– Hest gir meg ekstremt mye. Det er en livsstil, og det å hele tiden søke ny kunnskap, utvikle seg og ta vare på hesten, det er det som er interessant.
– Men det er et privilegium å være her, og få erfare dette, avslutter hun.
