– Da var jeg tolv år, og bestemte meg for å satse på distanseritt
Med travinteresserte foreldre og hester hjemme på stallen ble det naturlig for Amanda Mælum Engevold å drive med hest.
– Da jeg ble født hadde vi en shetlandsponni som het Ronja. Hun var kjent for å kaste av alle sine ryttere, men ble min første ponni. Som 5-åring kjørte jeg ponnitrav på lokalkjøring med henne på Hadeland Landbane sammen med pappa som følgekusk, men jeg har alltid syntes det er mer morsomt å ri enn å kjøre, forteller Amanda.
Da hun vokste fra Ronja fikk hun ny ponni.
– Min neste ponni var en welshponni. Det var ponnien jeg red mitt første distanseritt på, men den gangen var det mest for å prøve grenen. Da var jeg åtte år. Jeg red to og en halv mil og kom i mål fem minutter etter de som vant rittet. Jeg interesserte meg egentlig mest for sprang, sier Amanda og legger til:
– Selv om jeg vokste fra Ronja hadde vi henne helt til hun måtte avlives sommeren 2019.
Var gitt opp
Som litt eldre fikk hun araberen Arina.
– Arina var gitt opp av tidligere eier, og skulle egentlig slaktes før hun kom til meg. Etter å ha skodd henne om og fått løst opp i muskulære problemer ble hun bedre, men hun var fremdeles en vanskelig hest å holde på med. Jeg forsøkte å ri sprang på henne, men falt av ofte. Arina var ikke noe glad i å hoppe, forteller Amanda.
Dermed kom moren med forslaget om å prøve distanseritt.
– Vi kom fram til at vi måtte prøve å se om hun syntes andre grener enn sprang var mer morsomt. Jeg meldte meg på et ritt på fire mil, og Arina gikk med toppede ører hele veien. Da var jeg tolv år, og bestemte meg for å satse på distanseritt.
Vant NM på første forsøk
Amanda klatret fort oppover i klassene.
– Jeg hadde trent Arina mye sammen med travhestene til mamma og pappa, så hun var i god form da jeg startet med distanseritt. Siden hestesporten følger reglene til Norges Idrettsforbund når det gjelder norgesmesterskap får man ikke delta før man har fylt 13 år, men i 2017 fikk jeg lov til å være med på rittet uten mulighet for å bli premiert selv om jeg bare var tolv år. Det var en fin erfaring å få med seg, sier Amanda.
Året etter stilte hun til start offisielt for første gang.
– I 2018 ble norgesmesterskapet arrangert på Nannestad, og gikk over åtte mil. Arina var veldig fin for dagen, og vi ble norgesmestere for junior på første forsøk. Det var en stor opplevelse, forteller Amanda med et smil.
Plukket ut på juniorlandslaget
I april 2019 red Amanda sitt første internasjonale ritt som endte med en annenplass. Noen måneder senere fikk hun en unik mulighet.
– Jeg ble plukket ut på Juniorlandslaget, eller landslagets satsningsgruppe som det egentlig kalles, i 2019. Samtidig ble jeg invitert som én av tre norske ryttere til å representere Norge i Nordisk Baltisk mesterskap for young riders i Estland. Løypa var på åtte mil, sier Amanda.
Både hest og rytter tok reisen fint.
– Alle rytterne fra Norge leverte gode innsatser, så vi vant gullmedalje som lag. Individuelt fikk jeg og Arina sølv, men Arina ble også tildelt prisen «best condition». Det er en gjev pris innen distanseritt som viser at hesten er den med best kondisjon av alle deltagerene i rittet. Det å bli nummer to i Nordisk Baltisk mesterskap er nok det største jeg har opplevd til nå, forteller Amanda.
Må fort ned i puls
Underveis i et distanseritt må hesten inn til veterinærsjekk flere ganger.
– På et distanseritt er det først en veterinærkontroll i forkant av rittet, så sjekkes også hesten av veterinær underveis. Når jeg rir åtte mil må hesten inn til veterinær tre ganger under rittet. Ved veterinærkontrollene gjelder det å få av utstyret og få ned pulsen til 64 så fort som mulig, for hesten skal vises i grime. Det er først når du kommer inn til veterinæren klokken stoppes, sier Amanda og fortsetter:
– Veterinæren kontrollerer hestens muskulatur for å se etter ømheter, og hestens puls. Det er en makstid for å komme lavt nok ned i puls som blir strengere jo høyere opp i klassene du kommer, men normalt er det mellom 30-40 minutter. Det er puls de fleste ryker på underveis i ritt. Kommer ikke hesten ned i puls tidsnok får du ikke ri videre. Ved målgang får du kun ett forsøk på å kontrollere puls hos veterinær, da må den være 64 eller lavere. I de høyere klassene er det førstemann i mål som vinner hvis du kommer gjennom den siste veterinærkontrollen, men det finnes også klasser hvor det rides på idealtid.
– Gjør du noe spesielt for å få hesten til å gå ned i puls?
– Jeg har alltid med meg hjelpere på ritt, som står klar med vannbøtter ved veterinærkontrollene. Dette blir brukt til å kjøle ned hesten for å få ned pulsen. Selv har jeg aldri røket på for høy puls, men under et ritt på 12 mil på Nannestad ble Arina tatt ut av veterinæren etter ti mil fordi de mente hun var litt øm i muskelaturen. Det var veldig kjedelig, forteller Amanda.
Både hest og rytter må være i form
– Hvordan trener du hesten for å få den til å takle lange ritt?
– Arina blir trent annenhver dag. Jeg rir en del intervaller, og kontrollerer puls underveis på trenigsøktene. Hun får også klatre i skogen for å bygge muskler. En gang annenhver uke rir jeg en lang tur på tre mil, sier Amanda.
Hun sørger også for å holde seg selv i form.
– Selv trener jeg litt styrke, jogger noen turer og rir monté på travhester i tillegg til at jeg trener distansehestene mine. Det er viktig at også rytter er litt i form når det skal rides langt. Tidligere drev jeg med turning, men det har jeg ikke tid til lenger, forteller Amanda.
– Er det noen spesielle egenskaper du ser etter hos en distansehest?
– Den må gå fort ned i puls, være positiv til trening og stå rett på beina sine. En travhest vil nok fint egne seg til lavere klasser i distanseritt, men i FEI-klassene ser man ikke så mye annet enn arabere. Grunnen til det er at en araber er en liten lett hest som både er hurtig og utholdende, sier Amanda og legger til:
– Under lange ritt får man følelsen av at hest og rytter samarbeider godt og holder motivasjonen oppe sammen. Det er det som engasjerer meg mest med distanseritt.
Drømmer om Dubai
Det lengste rittet 16-åringen har gjennomført til nå er på 12 mil.
– I februar i fjor red jeg Vasarittet i Rättvik i Sverige. Det ble min og Arinas første godkjente 12 mil, og vi ble nummer tre. Vi red ut da det var mørkt, og kom i mål da det var mørkt. Underveis i et distanseritt bruker jeg å holde et tempo på mellom 13-18 km/t i gjennomsnitt, forteller Amanda.
Etter det rittet satte koronapandemien en stopper for mye av sesongen.
– Normalt bruker jeg å ri rundt 42 mil i konkurranse i løpet av et år, men i fjor ble det bare 37 mil. Siden vi rir så langt blir det mye slitasje på utstyr, så jeg er veldig takknemlig for mine lokale sponsorer. Distansesesongen varer hele året, men de viktigste konkurransene arrangeres fra juni-september. I fjor var det vanskelig å reise internasjonalt, og det ble heller ikke så mange landslagssamlinger siden treneren vår er fra Chile. I NM, som var et av de store høydepunktene i fjor, ble jeg nummer tre.
I år er det tre store mål å se fram til.
– Jeg har bare én godkjent 12 mil, så jeg er avhengig av en til for å kvalifisere meg til VM som arrangeres i Nederland. Det er et mål jeg håper å klare, men det er ikke så mange stevner jeg har å velge i for å klare å kvalifisere meg. Ellers arrangeres Nordisk Mesterskap på Jylland i juni, og NM i høst. Det store målet mitt er å få ri i Dubai en gang, der arrangeres det ritt fra 12-16 mil. Det aller morsomste hadde vært å ha med seg Arina dit, sier Amanda.
– Hvor stort er distansemiljøet i Norge?
– På litt mindre stevner er det mange som rir, men det er ikke så mange som har kvalifiserte hester til å ri de lengste klassene. I fjor deltok det tolv stykker i Junior NM, men da er det veldig høyt nivå blant de som deltar. Vi som er plukket ut på Juniorlandslaget har en felles snapchatgruppe hvor vi holder kontakt mellom samlingene. Det er veldig godt miljø i den gruppa, men få ryttere fra Østlandet. På ritt bruker jeg alltid å ha med meg en venninne som hestepasser for å gjøre et ennå mer sosialt, forteller 16-åringen.
Trener travhester ved siden av
En dag i uka drar ungjenta til travtrener Olav Mikkelborg etter skolen.
– Tidligere red jeg galopphester hos Steinar Holm i blant, men selv om jeg syntes det var veldig morsomt ble det litt langt å kjøre til Blaker. Derfor rir jeg nå på travhestene til Olav Mikkelborg en dag i uka og i ferier. Det er god lærdom å ri ulike type hester, og jeg synes det er veldig morsomt å ri fort. Derfor har jeg lyst til å ta montélisens etter hvert, sier Amanda.
Hjemme på gården har hun en del av treningsansvaret for 4-årige CC Best Lucky.
– CC Best Lucky er en hest vi kjøpte fra stallen til Olav Mikkelborg, og jeg rir henne en del i trening her hjemme. Nå som jeg er blitt 16 år skal jeg også få kjøre henne i hurtigarbeider på Bjerke travbane. Jeg synes det er gøy å ri på traverne, og rir derfor alltid inn travhestene våre. Totalt har vi fem egne hester; to arabere og tre travhester. Arina som er blitt 13 år, CC Best Lucky, 3-årige Wings Of Fire, 7-årige Sagen Sol som er drektig med Briskeby Rauen, og min nye araber Storm Isa som ble handlet inn fra Danmark i fjor. Han er nå tre år, og skal etter planen bli distansehest etter hvert. Jeg rir ham inn selv, forteller Amanda.
Nå er hun inne i sitt siste år på ungdomsskolen, til høsten kan ferden gå videre til Sverige.
– Jeg har blant annet søkt studieplass på Wången travgymnasium, så hvis jeg kommer inn der kan det hende jeg flytter til Sverige for å lære mer om trav. I så fall tar jeg med meg Arina slik at jeg kan trene henne samtidig. Trav og distanseritt er egentlig to ganske like idretter hvor fokuset ligger i å trene hestene best mulig for å få dem til å prestere. På Wången ligger alt til rette for trening av hest, sier Amanda.
– Hva er dine fremtidsplaner?
– Jeg har faktisk lyst til å bli travtrener, for det er vanskelig å leve av distanseritt. Når det er sagt kommer jeg til å ha distansehestene mine og drive med den sporten i mange år framover, men kanskje etter hvert ved siden av trav, forteller Amanda.
