Hedda (19) satser mot Grand Prix: – Det er vanskelig å finne en hest som Ole
Hedda går gjennom stalldøra og inn i den lille stallbygningen som ligger hjemme på tunet, helt inntil huset hennes. Hole in One Firfod, som til daglig går under navnet Ole, står og tygger høy i boksen.
Han løfter hodet over døra og spisser ørene i det hun kommer inn. De har nettopp fullført en rolig dressurøkt, etter gårsdagens fridag. Hedda åpner døra til den store, tyske varmblodsen og fester et leietau i en møkkete, blå grime. Før hun leier ham ut på gangen, stryker hun han over pannen.
– Jeg kan vel nesten si at jeg red før jeg kunne gå. Beina mine gikk ikke nedenfor salkappen en gang, sier Hedda, som har vokst opp slik en hestejente bare kan drømme om.
Allerede før hun ble født, hadde familien flere egne hester. Shetlandsponnien Bailey står fremdeles på småbruket deres, 20 år etter at de kjøpte ham. Ridningen ga tidlig mersmak, og opp gjennom årene har flere hester vært med på å utvikle Hedda som rytter.
Hest fra morgen til kveld
Hjemme tilbringer Hedda mange timer i stallen hver dag. Hun fôrer som oftest lunsj og kvelds, og kjenner ikke til en hverdag uten hester hjemme. På gården har familien tre hunder og fire hester oppstallet. Med en over gjennomsnittet hesteinteressert mamma, som har drevet med trav, sprang, dressur og feltritt, har hest alltid vært en stor del av livet til Hedda.
– Det fineste med stall hjemme, er å kunne være med hestene hele tiden. Mamma har hatt hester hele livet mitt, og alltid tatt meg med i stallen. Hun er en inspirasjonskilde for meg. Men det var aldri et press om at jeg skulle satse på sporten.
I 13-årsalderen trappet Hedda litt ned på ridningen, og trente mye på langrenn. Ganske raskt forstod hun at hun måtte velge én ting å satse på for å bli virkelig god, og da var det ikke vanskelig å velge hestene.
– Som liten var jeg ganske tøff, og falt jeg av, var jeg alltid kjapt oppe på hesten igjen. Jeg hadde en tendens til å velge de utfordrende hestene, og ga meg ikke.
Hedda red mye, deltok på treninger og startet stevner. Da hun skulle velge videregående, gikk hun for toppidrett med hest. Det gjorde det mulig for henne å kunne ri litt i skolehverdagen, og i tillegg få basistrening og hjelp til å jobbe målbevisst.
– Å hoppe ga meg ingenting lenger
Smilet forsvinner når Hedda snakker om de første årene på toppidrett, da ridningen var mer strevsom enn givende. I flere år var hun helt sikker på at det var sprangrytter hun ville bli, men da familien gikk til innkjøp av spranghesten Creluna, tok det ikke lang tid før Hedda fikk smake på sanden.
– Vi begynte altfor hardt med en trener som så at dette var en kvalitetshest. Banene var for høye og vanskelige, og selv om Creluna reddet meg mange ganger, tålte hun dårlig at jeg gjorde feil.
Vegringene ble en rutine. Hedda minnes at hun ofte stupte over halsen og deiset i bakken opptil seks ganger i løpet av en sprangtime. En periode var hun mer på bakken enn på hesten. Og jo mer det skjedde, desto mer skjønte hun at det ikke var noe gøy.
– Jeg følte meg uvel og usikker før hver sprangtime. Det å hoppe ga meg ingenting lenger.
Inne i det andre året deres sammen, kjente Hedda at hun mestret dressurtreningene bedre. Men hun hadde ikke kjøpt Creluna for å satse på dressur, og hun kunne ikke kreve det hun ønsket av henne.
Den høsten gikk familien til innkjøp av en syv år gammel tysk varmblods. En tur til Danmark å finne en ny dressurhest til Heddas mor, viste seg å bli starten på Heddas dressurkarriere.
Hesten som tok Hedda med storm
Selv om familien bare har eid den svarte dressurhesten i et drøyt år, er ikke Hedda i tvil om at Ole er hesten som har betydd mest for henne.
– Jeg skjønte at vi var en match med en gang jeg satte meg på ham. Han var alt jeg ville ha, og jobbet skikkelig med meg.
Likevel var det tilfeldigheter som førte dem sammen. Familien var sikre på at de skulle kjøpe en annen hest, og var klare for å reise hjem igjen dagen etter, da en ny annonse dukket opp. Ole hadde gått sitt første stevne samme dag, og fått en førsteplass i LA5 og en andreplass i LA1. Hedda overtalte moren om å se på han før de dro hjem, og de bestemte seg på dagen. Denne hesten måtte de ha.
– Det er vanskelig å finne en hest som Ole. Han har mye energi, men er kald i hodet, og han gjør alltid sitt beste for rytteren sin. Det er første gang jeg rir en sånn type hest.
Men hverdagen med Ole inneholder langt mer enn dressurtreninger. Det beste han vet, er å gå på tur. Han kunne gått i evigheter, og setter opp et høyt tempo i det de passerer ridehuset. Denne hverdagen hadde han ikke i Danmark.
– Dressur er finspikkeri, og det er hard trening. På tur er han fri, og Ole er en lederhest som liker å gå foran.
– Jeg tror litt sommerfugler i magen må til
Hedda hater å tape, og det har hun kjent på i alle sporter hun har drevet med. Det er ikke uvanlig at hun analyserer egne stevnevideoer, og pirker på småfeil.
– Jeg går alltid all in, uansett hva det gjelder. Men jeg tror det må til, du skal ha litt sommerfugler i magen før en konkurranse.
Hun minnes et kretsmesterskap i høst, der hun var svært skuffet over prosenten sin etter å ha forlatt dressurbanen. Hedda hadde omstilt seg etter en bitter fjerdeplass dagen før, og følte hun ga alt. Men hverken karakterer eller prosenter stod til forventningene. Misfornøyd satte hun Ole på hengeren, og var klar for å forlate stevneplassen. I siste sekund ble det ropt over høyttaleren at det var gjort en grov feil, og at de hadde havnet på førsteplass.
– Jeg husker jeg løp fra hengeren for å rekke premieutdelingen likevel. Den dagen glemmer jeg ikke.
Hedda kan se tilbake på et år med flere pallplasseringer, og blant annet et sølv i kretsmesterskapet for junior. Hun drømmer stort, men stresser ikke med at ting må skje fort. I framtiden ønsker hun å kjøpe seg en unghest som hun kan utvikle helt til toppen.
– Jeg har en drøm om å ri flere store mesterskap. Men aller først vil jeg ri Grand Prix med Ole. Jeg vet han er kapabel til å klare det.
Et år med god tid
Det er blitt folksomt i den lille stallbygningen. Storesøsteren til Hedda har dukket opp i døråpningen med en liten dansk-svensk gårdshund i bånd, og på stallgangen står moren og saler av en frieser. De er nettopp kommet inn fra tur.
Creluna strekker hodet over boksdøra for å være med på det som skjer. For noen måneder siden valgte Hedda å selge henne til fôrrytteren, men hun står fremdeles på småbruket deres. Selv med hestene hjemme, ble det for krevende å trene begge hestene. Nå kan hun ha fullt fokus på hverdagen med Ole.
Mange treninger og konkurranser har utgått det siste året som følge av pandemien, og Hedda har ikke fått kvalifisert seg og ridd alle stevnene hun helst skulle ridd. Men hun ser likevel fordeler med at mye har måttet vente.
– Det positive er at det har vært mye tid til finspikking på dressurridningen. Tid til ting man ellers ikke tar seg tid til. Og nå er Ole og jeg veldig klare.
