Lever ut fjordhest-drømmen i Australia
I Upper Orara som ligger i delstaten New South Wales, omtrent halvveis mellom Sydney og Brisbane, har Karen Grøneng funnet sitt paradis. Her driver hun eget fjordhest-stutteri. For ti år siden kjøpte hun gården, og siden har hun møysommelig bygget opp populasjonen som nå teller 21 fjordhester. De hun har solgt, er stort sett blitt innridd og vært ute på konkurransebanen før salg.
– Det er spesielt viktig her nede, hvor det er færre enn 200 fjordhester totalt. Mange av dem brukes primært som hobbyhester da folk flest ikke vet hva de er kapable til å gjøre. Jeg ønsker helst å selge til hjem som ønsker å bruke dem i sporten, forteller Grøneng. Hun trener klassisk dressur for den nederlandske treneren Belinda Bolsenbroek med hingsten sin, Ike.
Falt for Australia
Karen Grøneng, som er 43 år og opprinnelig fra Lørenskog, har bodd i Australia i mange år. Hun reiste først nedover i 2002 for å ta et ettårig masterstudie. Da hun kom tilbake til Norge, savnet hun Australia stort – og begynte fort å se på hvordan hun kunne komme seg tilbake igjen. Årsaken til savnet var at hun følte seg mer hjemme og mer komfortabel i landet «down under», enn hun gjorde i Norge.
– Jeg opplever at australierne er et varmt og åpent folk som gjerne vil møte nye mennesker. Jeg følte meg veldig velkommen her, forteller hun.
Grøneng søkte seg inn på ytterligere studier i regnskap, som hun strakk til to år på fulltid; som da trengtes for å søke om permanent bo-tillatelse. I 2006 fikk hun innvilget denne søknaden. Det året fikk hun jobb på et hotell i hovedstaden Canberra, og dermed ble hun boende der i noen år. Drømmen om å bo på gård og å drive med hest vokste seg likevel stadig sterkere. Grøneng har holdt på med hest siden hun var åtte år, med dressur som favorittgren.
– Dressur er grunnlaget for all ridning og den grenen jeg liker best, forteller hun.
Drømmegården ble deres
Foreldrene hennes hadde vært på besøk flere ganger, og ønsket også å være nær datteren for å støtte henne, ettersom Karen har hatt noen helseutfordringer. De hadde også et ønske om å flytte nedover for å slippe unna vinterkulden, og likte seg godt i Australia.
– Vi ble enige om å finne et sted vi kunne kjøpe sammen, forteller Karen. Hun hadde på dette tidspunktet reist en god del, og begynte å bli litt kjent på Australias attraktive østkyst. Nå bestemte de seg for å ta en bobiltur der de kikket nærmere på områder av interesse.
– Vi kjørte inn i Upper Orara og det festet seg på minnet. Det er et vakkert og meget landlig område. Her er det kupert landskap med tykke skoger og grønne marker, forteller hun.
Senere dro Karen alene for å sjekke ut eiendommer, og en agent viste henne flere forskjellige. Hun husket fra forrige tur at de hadde kjørt forbi den ene gården og sagt: «Tenk å kunne bo der, det hadde vært flott». Da var ikke gården til salgs. Nå var den det, men prisen lå en god del over deres budsjett. Den var imidlertid alt de ønsket seg, og det ble en interessant telefonsamtale hjem til Norge den kvelden.
– Vi ble enige om å forsøke å forhandle prisen nedover og prøve å få kjøpt gården. Og «the rest is history», som man sier, forteller Karen.
Hun pakket sakene og la livet i Canberra bak seg, og flyttet inn på gården. Etter hvert kunne foreldrene hennes også flytte inn, etter å ha fått innvilget visum og søknad om familiegjenforening. Stallen er enkel, med to åpne bokser, men uteområdene er flotte.
Venter to føll i år
Karen var blitt den stolte eier av 35 hektar og en hest som kom med gården. Hun ville starte stutteri, og målet var å finne en fjordhest å avle på. I januar 2012 reiste hun til delstaten Victoria og kjøpte to hopper. Faren til den ene het Myklejon, som ble kåret i Norge i 2008, før han ble eksportert til Australia.
Siden ballet det på seg, og i april 2013 hadde antallet hennes økt til fem hester, med fødselen av de første to føllene hennes og ytterligere ett kjøp. Og i 2014 kjøpte de den to år gamle sønnen til Myklejon, Te Klein Ike som framtidig avlshingst for stutteriet. Karen sørger selv for opptrening av unghestene sine – og når de ikke er drektige eller har føll å passe på, er hun ute med dem og konkurrerer i dressur.
I 2015 fikk de ytterligere to føll, ved hjelp av frossen sæd fra hingst i Canada. Siden er det blitt flere føll hvert år siden. Og i 2021 venter de to føll på gården.
– Så langt har vi solgt tre hester, og en fjerde er under kontrakt for å reise så fort hun er ferdig med å være mamma om et par måneder, sier Karen.
Hverdagen hennes består av gårdsarbeid og trening av hestene. I tillegg har hun deltidsjobb i utstyrsbutikken Horseland for å spe på inntektene. Faren hennes hjelper til mye med hestene, samt at de får en trainee på gården snart.
Overrasker dressurdommerne
Karen Grøneng mener at fjordhesten egner seg ypperlig til dressurridning, og ønsker at flere skal få øynene opp for rasens utrolige kapasitet.
– Fjordhestene er kalde i hodet, de er villige til å prøve hardt og gir deg mye. Det er en veldig sunn hesterase. Den har kanskje ikke de store bevegelsene – men til gjengjeld så gir den deg mer tid til å ri øvelsene. Du får gjerne poengene dine på nøyaktighet og utførelse, sier hun.
– De australske dressurdommerne blir ofte overrasket i positiv forstand. For hesterasen er meget allsidig og kan hevde seg i mange grener, påpeker Grøneng.
Fjordhesten kan gjøre det bra i konkurranser, også på toppnivå.
– Fjordhester på verdensbasis er ute og konkurrerer opp til Intermediaire og Grand Prix dressur; de kan komme hele veien. De kan faktisk også gjøre det bra i både sprang, feltritt og distanseritt. Rasens allsidighet ser man også godt i fjordhest-NM, der de konkurrerer i tre ulike grener for å bli norsk mester, sier hun.
I Australia er rasen relativt sjelden. Grøneng forteller om et nisjemarked, men at det begynner å bli stadig flere ryttere som innser hva en fjordhest er og kan. Det begynner å bli et fjordhest-miljø i landet «down under»; og det er flere hester ute i sporten nå enn før.
Mye hardt arbeid
Upper Orara-området regnes som subtropisk sone og har noe av det høyeste regnfallet i Australia. Til tross for dette var det tørke her i 2019, og de måtte evakuere da de store skogbrannene herjet i området i slutten av 2019.
– Vi håper vi aldri må gjøre det igjen, for det var skrekkelig tungt både fysisk og mentalt, forteller Karen.
– Like fullt klyper jeg meg i armen over at jeg bor i paradis, og kan ikke tenke meg å bo noe annet sted nå, legger hun til.
Og det høres riktig så idyllisk ut der hun bor. Kupert terreng med bratte paddocker. Noe beskyttet skog, et koala-habitat, en bekk som renner gjennom gården.
– Hver morgen ser jeg ut av vinduet og tenker for meg selv: «Tenk at jeg bor her!». Det høres sikkert eksotisk ut, og det er lett å se det gjennom rosefargede briller. Men det er mye hardt arbeid! Alt er ikke like fantastisk, men det er «pretty damn good», fastslår hun.
Drømmer om å ekspandere
Den største forskjellen ved å drive med hest i Norge og Australia, er at prisnivået for hestehold er rimeligere «down under». Og selvfølgelig klimaet. Når det er vinter i Norge er det sommer i Australia, og da er de ute og rir i 30 plussgrader. De prøver å unngå den varmeste tiden på dagen. Hvordan trives så denne norske, hardføre hesterasen i et så varmt klima?
– De fleste er godt tilpasset. De setter vinterpels, for vi har noen frostnetter hver vinter. En av hestene helbarberer jeg annenhver måned, resten av flokken står uten dekken og svetter ikke. Det er viktig at de har god tilgang på friskt vann, nok salt og balansert mineralinntak. Samt å passe på at hestene ikke blir overvektige, for da blir det varmere og tyngre for dem, sier Karen.
Når det gjelder innkjøp av fjordhest, er det rimeligere i Norge enn i Australia.
– Siden dette er et sjeldent og unikt produkt her nede, blir det dyrere her. Et nylig avvent føll koster for eksempel rundt 8000 dollar, som tilsvarer 48 000 kroner. En innridd, dressurtrent hest koster fra 20 000 dollar, det vil si 120 000 kroner og oppover, forteller oppdretteren.
Likevel blir man som oftest ikke rik av å holde på med hest, heller ikke i Australia. Og pandemien har gjort at det har vært en markant nedgang i etterspørsel fra mulige kjøpere.
– Jeg krysser fingrene for at markedet plukker seg opp igjen for hestesalg i Australia, så jeg kan holde stutteriet i gang. I en fantastisk verden hvor penger ikke var noe problem, så ville jeg ekspandert og importert hingst fra Norge, samt noen nye hopper. Men det får bli med drømmen – med mindre jeg vinner i Lotto!
