Hva skjer inne i hesten i overgangen mellom vinterfôring og beite?
Når hester slippes på beite, går de løs på det grønne beitegresset med stor iver. Men det å spise så mye de vil av noe så saftig og godt kan få konsekvenser.
Den brå overgangen fra vinterfôring til beite er en så stor diettendring at den fører til mange reaksjoner i hestekroppen.
– Det er vanskelig å kontrollere hvor mye og hvilke typer gress hesten spiser når den kommer ut på beite. Fordi hesten spiser mye friskt gress med høyt energiinnhold, blir de for det første lett overvektige, sier forsker Rasmus Bovbjerg Jensen ved NMBU.
Beiteendringer kan føre til sykdom
Og det er ikke småtteri som kan skje med hesten.
Beiteendringen kan føre til forskjellige sykdommer. Insulin-dysregulering, som er en «livsstilsykdom» relatert til overvekt og med følgesykdommen forfangenhet. Forfangenhet kan føre til at selve hoven løsner fra hovbenet. Kolikk er også en kjent tilstand ved fôrskifte ved overgangen til beite.
- Les mer om forfangenhet her: – Festet mellom hovbein og hovvegg blir svakere, og i verste fall begynner det å løsne
Derfor er det mye fokus i hestestallene på overgangen fra vinterfôring til vår- og sommerbeite. Men så langt finnes det lite grunnleggende vitenskapelig informasjon om temaet.
Derfor gjennomførte Jensen et beiteforsøk med hestene i stoffskifteavdelingen på Ås gård på NMBU.
Fakta:
- Der er ca 120 000 hester i Norge
- I Norge har vi fire nasjonale hesteraser, dølahest, fjordhest, nordlandshest/lyngshest og norsk kaldblodstraver
- Fedme, forfangenhet og kolikk er vanlige ernæringsrelaterte sykdommer hos hester
- NMBU har unike fasiliteter til ernæringsforskning på hest
Ny kunnskap for å forebygge sykdom
– For å forstå hva som vil holde hestene friske gjennom hele beitesesongen, er det behov for å undersøke hva som skjer i fordøyelsen når de slippes på beite, sier Jensen.
Målet med prosjektet har vært å undersøke hvordan overgangen fra vinterfôring til beite påvirker blant annet konsentrasjonen av blodsukker og insulin og det mikrobielle miljøet i hestens blindtarm.
Håpet er å bidra med ny kunnskap om overgangsfôring av hester og å bruke resultatene i forebygging av sykdom.
For å ha full kontroll på hva som skjer i hesten, ble forsøket delt opp i tre perioder. En med vanlig vinterfôring på grovfôr, i neste periode ble grovfôrandelen redusert, og hestene fikk beite noe. I siste periode spiste hestene nesten bare friskt gress på beite.
Det ble tatt prøver av hestene og av gresset på beitet gjennom alle periodene.
– Selv om vi vet lite om hva som faktisk skjer i hesten, så har anbefalingene til nå vært å ha en tilvenning til beite, sier Jensen.
Vindu inn i blindtarmen
De fire hestene som står i stoffskiftestallen på Ås gård, gir forskeren en unik mulighet til å titte inn i fordøyelseskanalen til hestene.
Hesten har en fistel, en kanal i blindtarmen som kan åpnes. Når korken tas av kan det tas ut prøver gjennom åpningen. I motsetning til hos mennesker er blindtarmen en viktig del av hestens fordøyelse.
Der kan forskeren følge med på hvordan fôret påvirker fordøyelsen og mikrobiota, som er en samlebetegnelse på alle mikroorganismene som lever i tarmsystemet og som hjelper til å bryte ned fiber i fôret slik at næringsstoffene blir tilgjengelig for hesten.
De fleste organismene har en viktig funksjon, er normalt til stede og helt ufarlige.
– Vi tok prøver for å se på hvilke mikroorganismer som er i tarmen og hvordan de endrer seg med hva hesten spiste. Vi tok også prøver for å se hvor lettfordøyelig fôret var og blodprøver som ga oss informasjon om hvor mye sukker hestene spiste mens de var på beite, sier Jensen.
Prøver av beitegresset
Det er veldig lett å ha kontroll på hva hesten spiser når de står inne i stallen, mens ute på beite er det mye vanskeligere å kontrollere hva og hvor mye de spiser.
– Vi har også tatt mange prøver av beitet for å se helt nøyaktig hva hestene spiste. For å registrere hvor mye gress de spiste og hva det inneholdt ble det hver dag tatt prøver både før og etter at hestene hadde vært på beite.
Gressmengden økte og næringsverdien falt
Fordi gresset vokste gjennom hele forsøket, var det mye jobb med å ta prøver av og klippe ned beitet, slik at hestene bare fikk tilgang til akkurat den mengden de skulle ha.
I den siste perioden av forsøket fikk de fire hestene tilgang til nye 1,2 meter med beite i en bredde på 30 meter på formiddag og kveld. Etter at hestene hadde vært ute på beite, ble resten av gresset klippet for å undersøke hvor mye og hva de hadde spist.
Beitet besto av timotei, engsvingel og engrap, som er vanlig norske gressarter. Næringsinnholdet i gresset forandret seg gjennom sommeren, for mens mengden av gress økte, så falt næringsverdien.
– Men alt arbeidet har gitt resultater og et godt grunnlag for å kunne si noe om reaksjonene eller endringene vi målte i blod og i mikroorganismene i blindtarmen hos hestene, sier Jensen.
I tillegg til prøvene fra hestene og fra beitet holdt forskeren og teamet hans også rede på:
- Holdvurdering, hvordan hestene ser ut
- Kroppsvekt
- Hvor lenge hestene er på beite hver dag og hvordan det ser ut
- Hvor mye beitegress de får tilgang til hver dag gjennom hele beitesesongen
Hestene holdt seg friske
Hestene rakk å spise en hel del mens de var på beite, og de gikk opp i vekt selv om de gikk på et restriktivt beiteregime.
– Hadde vi sluppet dem ut på beite om våren og ikke hentet dem inn igjen før i august, så hadde de blitt fete, sier Jensen.
Når alle analysene av mikrobiotaen fra blindtarmsprøvene er på plass, vil de samlede resultatene gi et overblikk over og mer viten om hvordan fôret omsettes i fordøyelseskanalen hos hest.
– Ingen av hestene ble syke av det vi utsatte dem for. Resultatene vil være med på å forklare hvorfor noen hester blir lettere overvektige, har problemer med å regulere insulinet og muligens utvikler forfangenhet, sier Jensen.
Men forskeren er egentlig bare halvveis til målet. Nå vet han mye om hva som skjer i hesten på beite. Målet er å også finne ut av egenskapene til de forskjellige gressartene, og betydningen hver av dem har for å holde hesten frisk og unngå sykdom.
Gressartenes egenskaper skal også kartlegges
─ Når vi avslutter et slikt forsøk så åpner det seg nye spørsmål, som hva skjer i hesten når vi lager grovfôr av de forskjellige gressartene som finnes på beitet. Og hvordan påvirker det forbrenningen i hestens kropp.
Derfor er forskeren i gang med et annet prosjekt. Denne gangen er hvilke egenskaper hver av de forskjellige gressartene har både som gress og som grovfôr.
Et mål er å kunne gi hesteeiere anbefalinger om fôring for å unngå sykdom og overvekt.
─ Resultatene fra disse to forsøkene sammen vil gi oss grunnlag for å kunne gi noen praktiske anbefalinger om hvilke gressarter som bør velges til hest på beite og når det lages grovfôr, sier forskeren.
Prosjektene til Jensen er et samarbeid mellom flere fagmiljøer på NMBU og kollegaer fra Sveriges lantbruksuniversitet (SLU), finansiert av Stiftelsen Hästforskning. Dette betyr at forskning på ernæring hos hest har fått et oppsving, og at resultatene kommer mange hesteeiere til gode.
