Hestene er motivasjonen til å stå opp om morgenen
Navn: Karin Kristine Robertsen
Alder: 25 år
Bosted: Tromsø
Yrke: Rideskolesjef
Gren: Sprang
Klubb: Tromsø Ryttersportsklubb
– Når begynte du å ri, og hvorfor?
– Jeg begynte i rideskole da jeg var 10 år, men før den tid lærte jeg meg alle gangarter ute på tur. Den største grunnen var vel at min eldre søster drev med hest, og på den måten endte jeg også opp på hesteryggen med tiden.
– Hva het din første hest?
– Min første hest het Lasse, han tok meg fra en nervøs rytter i rideskolen og hele veien gjennom ridelærerutdannelsen. Det var en hest med fantastisk personlighet, som ga alt og litt til for å gjøre meg gled og gi meg selvtillit. Han hadde en kropp bare en mor kunne elske, men et hjerte av gull.
– Hvor lenge har du ridd aktivt?
– Jeg gikk lenge i rideskolen, og begynte ikke å ri aktivt på stevner før jeg var 20 år. Nå er jeg 25, så det blir vel 5 år.
– Hvor mange hester har du?
– 1 egen, og 16 fantastiske rideskolehester.
– Hvem er din beste nåværende hest?
– Min egen er selvfølgelig fantastisk, og jeg har nok ikke eid eller ridd en hest med mer kapasitet enn det han har. Men vi har en skolehest ved navn Diablo, som må være stallens aller største stjerne. Han kan få hvilken som helst rytter til å føle seg absolutt trygg og selvsikker, og har hjulpet flere ryttere enn man kan telle til å finne gleden på hesteryggen igjen.
– Hvilken hest har gjort størst inntrykk på deg?
– Det er vanskelig å velge, alle hestene jeg har møtt og ridd har gjort stort inntrykk på meg og min ridning. Men Lasse og to av kurshestene på Norsk Hestesenter, Kiara og Ziggen, har på hver sin måte formet meg til den rytteren jeg er i dag.
– En hest du gjerne skulle eid?
– Crusander Ice.
– Hvem er ditt største forbilde?
– Cathrine Dufour, for den måten hun legger vekt på at rytteren også er en idrettsutøver. I tillegg må det være Stephanie Holmen. Jeg syns begge disse rytterne er flinke til å ta frem det beste i hestene de rir.
– Hva er det største du har oppnådd?
– Jeg er veldig stolt over utdannelsen min, og tiden på Norsk Hestesenter.
– Er det noen du ønsker å takke for at du er der du er i dag?
– Sanna Nilsson som ga meg jobb rett etter folkehøgskolen, og lærerne på Norsk Hestesenter.
– Når falt du sist av?
– Jeg falt av nå helt nylig, red en rideskolehest under opptrening og uoppmerksom et sekund for lenge. Det var helt udramatisk, og egentlig var det vel stoltheten som tok mest skade.
– Ditt verste fall?
– Jeg har, bank i bordet, vært heldig i min lille rytterkarriere med hvor alvorlig fallene mine fra hesteryggen har vært. Men jeg husker fortsatt en ridetime der skolehesten jeg red hadde vondt i ryggen. Vi skulle opp midtlinjen i trav, hesten stakk ut før den bråstoppet og slang meg i bakken med hodet først. Heldigvis endte det kun med en hjernerystelse og brukket arm. Etter dette har jeg aldri følt meg komfortabel med å komme til ferdig oppsalet hest, til tross for at dette er over ti år siden.
– Er det noe du drømmer om å gjøre en gang?
– Det hadde vært veldig gøy å kunne ri MA i sprang og dressur på en hest jeg selv har utdannet.
– Er det noe du skulle ønske du var flinkere til?
– Jeg er veldig ambisiøs, og glemmer lett å ha det gøy på reisen mot drømmene mine. Skulle gjerne vært flinkere til å slappe av, og kose meg litt der jeg er.
– Hva er ditt største mål?
– Det er å bli så god som overhodet mulig, jeg vil være et forbilde for andre ryttere og elever i rideskoler som kanskje ikke har fått så mange muligheter eller har så mye penger. Ingenting er umulig så lenge man har is i magen, og tåler å være dårligst før man blir best.
– Hvorfor den grenen du holder på med?
– Det er noe helt spesielt når alt flyter i sprangridningen, og det rushet man får etter å ha nådd en ny høyde eller å ha mestret en teknisk bane er vanskelig å toppe. Men jeg ser på meg selv som en allrounder, og elsker dressuren av mange grunner. Det å ha en god kommunikasjon og føle at man er på lag med hesten er det ingenting som slår uavhengig av gren. Jeg syntes at feltritt er veldig fascinerende blant annet.
– Har du konkurrert i noen andre grener?
– Det har jeg ikke, men fikk prøve meg litt på kjøring på folkehøgskolen – noe jeg syntes var veldig spennende.
– En hendelse du aldri glemmer?
– Utdanningskontrollen på Trinn 2, på Norsk Hestesenter. På dette tidspunktet hadde jeg eid min forrige hest, Lasse, i et år. Vi hadde aldri funnet helt tonen, og tidvis var jeg ganske redd. Etter en skade og lengre opptrening var dette første gangen vi hoppet en skikkelig bane, og for første gang kjente jeg hvordan det var å stole hundre prosent på en hest. Selvtilliten var på topp, og det samme var hesten. Jeg husker fortsatt den utrolige følelsen enda det er nesten tre år siden.
– Hvor lenge ser du for deg at du kommer til å holde på med hest?
– Så lenge jeg har helse og vilje, satser på at det holder livet ut!
– Hva betyr hestene for deg?
– Hestene betyr alt for meg. De er motivasjonen til å stå opp hver morgen, og bli litt bedre enn jeg var dagen før. Hesten gir så mye av seg selv, og krever at du er fullstendig til stede hele tiden. Du kan ikke stå med hodet i telefonen, eller ha tusen tanker virrende i hodet når du er med hesten. De er fantastisk terapi. Gjennom hestene har jeg møtt så mange gode mennesker, og skapt utallige minner og erfaringer jeg kommer til å ta med meg resten av livet.
