Thea (12) har trosset legens spådom om et liv i rullestol - takker hesten
– Jeg la meg her, sier Thea.
Hun ligger på bakken ved siden av en ponni. Første turen barbak på den 3-årige gotlandsrussen Trolldalens Iruss gikk ikke helt som planlagt. Thea skled av i en kjapp vending akkurat da vi svingte inn på gårdstunet. Nå ligger hun på bakken ved siden av ponnien – og ler.
– Det er vanlig dette her. Hun tåler å ramle av, sier Hanne Pettersen, mor til Thea.
Den 33-årige mammaen er imponerende rolig mens hun og Theas lillesøster, Hanna (9), hjelper storesøster tilbake på ryggen til ponnien.
– De bruker alltid hjelm og sikkerhetsvest, forsikrer Hanne før Thea fiser avgårde på «Iruss» – i trav som ingenting har skjedd.
Thea er et levende bevis på at det som virker utrolig ikke er umulig. Fem måneder gammel ble hun kreftpasient, med svulster i magen og ryggen. Det er brutalt! Og fem dager før den lille jenta fylte ett år, fikk Hanne beskjed fra legene på nevrologisk avdeling på St Olavs hospital i Trondheim, at Thea ville bli lam.
Fakta:
Navn: Thea Marie Pettersen Stranden
Alder: 12
Familie: Storesøster til Hanna Sofie (9) og Trym Odin (8). Bor delt hos mamma Hanne Pettersen og pappa.
Bosted: Skavdal i Bjugn
Gren: Ponnitrav
Ponnier på stallen: Trolldalens Iruss, Grytas Leopold og Wisløff Petter
Forbilde: Kusk Dag-Sveinung Dalen
Aktuell: Har trosset legenes prognoser om et liv i rullestol. Vant sitt første løp med shettlandsponnien Grytas Leopold på Leangen i januar.
Spesialtilpassede skinner
Thea og familien bor på en gård på Ørlandet i tidligere Bjugn kommune. 20 minutter tar det med bil fra ferjekaja på Brekstad. Hanne er helsefagarbeider på Ørlandet, mens Thea går i 7. klasse på Botngård barne- og ungdomsskole. I det gamle kufjøset på gården har familien elleve hester og ponnier.
– Jeg var ikke mer enn fem dager første gang jeg var med i stallen. Hestene betyr alt for meg, sier Thea og viser vei inn til hestene med ponnien på slep.
Krykkene har hun lagt igjen utenfor. Thea tar seg fram på egenhånd med spesialtilpassede skinner på beina. Ortoser heter det på fagspråket.
Mamma forteller:
– Det er ponniene sin fortjeneste at Thea er der hun er i dag. Helt fra hun var liten, har hun elsket å være med i stallen. Fysioterapeuten som fulgte henne opp etter kreftoperasjonene, fikk henne først ikke til å trene. Da foreslo jeg at vi kunne ta det i stallen. Fysioterapeuten var fleksibel og Thea lyste opp med en gang hun kom inn til hestene. Hun reiste seg opp ved hjelp av høyballene og klatret opp for å stryke på hestene. Mestringen utløste et pågangsmot, det ene dro det andre med seg. Sakte men sikkert tøyde hun grensene sine, det er helt utrolig hva som er mulig i en liten kropp.
Sterk av ridning
– Det handler om å ikke gi opp. Hun får ikke lov til å si at hun ikke klarer, før hun har prøvd. Det er forbudt, legger hun til.
I dag er Thea bare delvis lam. Ikke nok med at hun rir og kjører ponni. Hun sykler og står på ski, men blir naturligvis fortere sliten enn funksjonsfriske 12-åringer.
– Ryggmusklaturen er Theas hovedmuskel. Ryggen blir sterk av ridningen, derfor er det fint at hun synes det er kjekt å ri, forteller Hanne.
Hennes foreldre, Trude og Bent, kommer fra Sandnessjøen i Nordland. De flyttet til Bjugn i 1996. Det var lysten til å drive gård som fikk familien på flyttefot da Hanne var ti år gammel, og det var hun som dro hest til gården.
– Pappa var ikke positiv til hest, men på det meste det var 21 hester her! Han ble bitt av basillen og begynte med eget oppdrett Det var med tanke på å selge, men det sitter langt inne for vi blir for glade i dem. Prixmin (e Pilmin) var den første hesten min. Han ble avlivet tidligere i år. Da var han 30 år, forteller Hanne.
Morfar melder
På stallen i dag har familien, som bor tre generasjoner under samme tak, to starthester. 11-årige Acers Poppey (e Alv Richcrop u Lisa’s Rose) har travet på 1.12-tallet og passert 300 000 kroner innkjørt, mens Acers Fantasy (e Marion Montana u Thai Fantasy) står med 217 190 kroner på kontoen.
– Fantasy kjøpte vi som åring. Hun ble døpt om til Acers Fantasy. Acer-navnet (eller Aker på kaldblods, red anm) har vi tatt fra gården som heter Småaker, forteller Hanne.
På stallen står også de ustartede 4-åringer Acers Winnie og Akers Spika, samt to unghester 2-årige Acers Feliz (e Marion Montana u Bliss) og åringen Acers Emily (e Evil Enok ME u Wendy Way). Mens avlshoppa Wendy Way ikke ble drektig i år.
– Acers Emily er den siste hesten som pappa er oppdretter av. Mamma og pappa holder på å sette opp et nytt bolighus på gården. Fra nyttår er planen at jeg og samboeren min Roger tar over driften. Han er sauebonde. I sommer har vi hatt 35 kopplam her, forteller Hanne, og er kjapp med å legge til:
– Uten pappa på laget kunne vi ikke vært så engasjert i ponnitravet. Det er han som melder. Tidligere i år fikk Thea giret han opp til å kjøpe den gamle hestebussen til Jan Lyng. Jentene måtte ha en buss når de skulle på ponnilandsleir på Biri!
Covid-19 sørget for at ponnilandsleiren ble avlyst, men hestebussen står på tunet. Den er klar til å reise på tur neste år.
– Sluntrer ikke unna
Når Thea blir sliten, bærer lillesøster Hanna henne på ryggen. Søskenkjærligheten mellom de to er solid, men ekte kjærlighet kommer ikke uten ekte krangler! Det oppstår kjekling om hvem som har den fineste ponnien. Hanna er helt klar på at det er hennes Wisløff Petter. Han har tross alt flere farger, men Thea framholder at det er Grytas Leopold, eller «Leo» som hun kaller ham. Det på tross av at han er såpass utspekulert at han utnytter at hun ikke er så sterk i beina til å spise gress om sommeren…
– Han er jo bare en shettlandsponni, sier Thea, før mamma avslører at Thea har kjørt inn både Grytas Leopold og Trolldalens Iruss.
– Vi var med i bakgrunnen, men det var Thea som gjorde jobben. Det var en vekstkurve i seg selv, for det ga en enorm mestringsfølelse. Jentene er flinke til å hjelpe hverandre. Lillebror Trym Odin er også med Thea ut og trener når det passer i en travel timeplan for en 8-åring. Når de har «pappauke» kommer de hit for å trene. Annenhver dag, de sluntrer ikke unna. Men det er ikke noe press på at ponniene skal brukes til trav. De kan ha dem som koseponnier, men skal de konkurrere med dem, må de trene. Det handler om å ta ansvar, sier Hanne.
Drømmer om monté
– Hva er målet, Thea?
– Jeg hadde et stort mål, det var å vinne løp på Leangen. Det klarte jeg tidligere i år med «Leo». I prøveløpet travet «Iruss» 3.14 og det nye målet er å få ham under tre minutter.
– Men den store drømmen er å kunne ri montè. Det er ikke så enkelt, for føttene detter ut av stigbøylene. Derfor liker jeg best å ri barbak. Når jeg rir med sal, setter jeg beina fast med syltestrikker i stigbøylene. Strikkene ryker hvis det skjer noe, forteller Thea.
– Vi blir gode på å finne løsninger, legger mamma til med et smil og gir enda et eksempel på hvordan de praktisk løser begrensninger:
– På ponnilandsleiren pleier ungene å marsjere inn på banen til åpningsseremonien. For å spare føttene, red Thea. Det gikk fint, ponnien digget korpsmusikken!
– Er du ikke redd for at det skal skje noe?
– Jeg er vant til det, dette er hverdagen vår.
Storforbruker av ortoser
På rommet til Thea henger det over 50 rosetter.
– Hvem er den gjeveste?
– Det var den jeg fikk etter seieren på Leangen tidligere i år, sier Thea – og smiler stolt.
Hun er så absolutt ikke blyg når hun slenger beina opp i senga og viser fram ortosene. Det vanlige er å bytte dem ut et par ganger i året.
– De siste ortosene holdt i fem uker! Thea er så aktiv at hun er storforbruker, forteller Hanne mens Thea viser fram kort, bilder og diplomer fra karrieren som ponnikusk.
– Da jeg var åtte år måtte jeg skifte den ene hoften. Det var kjedelig for da kunne jeg ikke være i stallen på flere uker, sier Thea.
– Hva er det beste med ponniene?
– Har jeg hatt en dårlig dag på skolen, er det godt å komme i stallen. Jeg liker å bare være i stallen og kose med hestene. Koserideturer er noe av det beste, men aller gøyeste er å være med på løp, sier Thea.
Det finnes ikke begrensninger, kun muligheter. Thea Marie Pettersen Stranden er et levende bevis på det.
– Takket være hesten. De ser ikke forskjell på et menneske med eller uten handikap, legger Hanne Pettersen til.
– Den tøffeste jeg vet om
Torarin Lamvik er overlege i barneortopedi ved St Olavs Hospital i Trondheim. Han sier det ikke er mulig å lage ortoser til Theas bruk.
– Det er forbruksvare, slitedeler for henne, sier Lamvik som har fulgt Thea sin hun var baby.
Familien har gitt tillatelse til at han uttaler seg:
– Da jeg ble kjent med Thea var hun lam. Det er hun ikke lenger, men hun har betydelige begrensninger i muskelstyrken. Funksjonshemningene overvinner hun med vilje.
– Hun er den tøffeste jeg vet om, sier 57-modellen som er favoritten til Thea blant de med hvit frakk.
– Vi prater så mye hest, at de andre legene blir lei, avslører 12-åringen som har imponert overlegen.
– Hun fungerer på et nivå som det var umulig å forutsi, det har utelukkende noe med hennes mentale styrke å gjøre. Moren er også sentral, for hun har ikke lagt begrensninger for Thea. Tvert i mot har hun oppmuntret datteren helt fra hun var baby, berømmer Lamvik som også trekker fram travmiljøet som unikt i denne sammenheng:
– Travsporten har et inkluderende miljø, der det er plass til alle. Selv har jeg en sønn som har autisme. Torgrim elsker travmiljøet og jeg har ingen betenkeligheter med å sende ham dit. Thea har også sin særegne stil som følge av de fysiske begrensingene i muskelstyrken, men det er Thea. Det er ingen som sier noe på det.
– Travsporten skal være stolt av den inkluderende holdningen, det er ingen grunn til å stå med lua i hånda ovenfor omverdenen. Inkluderingsevnen til travsporten er blitt en kjepphest for meg, sier Torarin Lamvik.
