Det er ikke noe liv uten hest, det ligger i blodet mitt
Like i nærheten av E18 på Vinterbro svinger vi inn en gruslagt vei, og inn på et anlegg som lyser hest lang vei. På Østre Sneis Gård, der sprangrytteren Karianne Christoffersen driver Sky Horses, ligger en stor ridehall, to flotte utebaner og skrittemaskin. På tunet er det bokser og staller i alle retninger, og i paddockene kikker hestene med toppede ører mot bilen som kommer trillende.
For fire år siden flyttet Karianne hit med familien og bedriften, et firma som ble opprettet åtte år tilbake i tid. Men det var lenge før dette at hesteinteressen kom på bordet.
– Hest lå rett og slett bare i blodet mitt. Jeg drømte lenge om å få hest, og da jeg var syv år gammel mente nok foreldrene mine at jeg hadde mast nok, ler hun og legger til:
– Det var umulig å se hvilken farge jeg hadde på rommet, for det var helt stappet av hesteplakater. Jeg var liksom den gale hestejenta, derfra ballet det bare på seg.
– Hva kommer navnet Sky Horses fra?
– Nei, når man skal lage navn på noe sitter man vel egentlig bare og absorberer, og fanger opp ord. Akkurat da var Rihanna sin låt "Diamonds" veldig populær, med teksten "Diamonds in the sky". Først tenkte jeg på Diamond Horses, men det følte jeg ble litt glorete. Deretter kom Sky Horses opp, og det syns jeg var kult, smiler hun.

Ridd to Unghest-VM
Både i 2018 og i 2019 var Karianne med i Unghest-VM. Første året var både Cantaro og Bushwacker/Lotto til start i 5-årsklassen, mens Cantaro ble med tilbake i VM for 6-års i fjor.
– I 2018 hadde jeg med Lotto som jeg ikke trodde skulle bli klar til mesterskapet, men han var helt rå der nede. Gikk feilfri, og fikk en 7.plass. Jeg har jo ridd unghest før, men ikke på dette nivået. Nå hadde jeg derimot hestemateriell til komme meg dit. I år ble det jo ikke noe VM på grunn av korona, men det var heller ikke planen for min del, sier hun, og ser ned på barnet hun holder i armene. I starten av august ble hun nemlig mamma igjen for andre gang.
– Når merker man at dette er en hest som kan nå VM?
– Til 5-års er det egentlig ikke sånn kjempetøft. Det er fortsatt på et stadium der hesten ikke må være hundre prosent i balanse, og det krever ikke at den har kjempemye kvalitet for å kunne klare det. Så sant den er positiv til det den gjør og har fremdrift nok, så kan de fleste klare det nivået. VM for 6-åringene er derimot tøffere, da skal de allerede gå 135-140-klasser, og det må de ha en god dose kvalitet for å klare. Har de ikke fremdrift på plass da, så hopper de bare rett opp og rett ned, og kan skremme seg selv på de litt større oxerene. At de kan nå 6-års kjenner man gjerne på slutten av sesongen til 5-års og på starten av sesongen om 6-års.
Det er Norges Rytterforbund som velger ut hvem som blir tatt ut til VM, og de følger nøye med på hestene før de gjør valget sitt.
– De tar ikke hester ut utelukkende på resultater, men også på hvilke hester de mener har nok kvalitet til at de fremdeles syns det er gøy når de kommer hjem igjen fra VM. De bygger absolutt maks i banene der nede, og vi vil jo gjerne utdanne og bygge hester for fremtiden – ikke bryte de ned. Fordelen er at du matcher hesten opp til et hakk høyere enn det den har gjort tidligere, også får den bruke lang tid på å gjøre noe enklere enn det den allerede har gjort i etterkant. For Cantaro sin del, som gikk 140-baner på VM som 6-års, så får han gå ned igjen til 130-klasser her hjemme som er kravet for 7-åringer. Da får han bygge både mestringsfølelse og selvtillit, kontra de hestene som alltid må strekke seg et hakk lenger, forteller Karianne.
– Kanskje den dårligste hesten jeg har hatt
Men selv om Karianne har hatt noen gode hester, inkludert unghestene som har vært med til VM, er det likevel en helt annen som trekkes frem når vi snakker om hesten som har betydd mest for 33-åringen.
– I utgangspunktet sier jeg til meg selv at jeg ikke er noen hoppeperson, og jeg liker kvalitet. Men den som kommer opp i hodet mitt, og som har vært der størst del av livet mitt er Siregina. Hun er kanskje den dårligste hesten jeg har hatt, men det var den første unghesten jeg fikk. Hun var fem år, og sammen med henne fikk jeg lære det grunnleggende på det å utdanne og utvikle en hest. Hun fulgte meg oppigjennom, fikk et føll – så fikk det føllet et føll. Hun var mye mer enn bare en konkurransehest, som man trener for å nå noen mål med, forteller hun.
I flere år jobbet hun som eiendomsmegler, frem til hun tok valget om å jobbe med hest på heltid da de flyttet til Sneis. Hverdagen uten fokus på hest var ikke noe for henne.
– Det var en periode jeg jobba veldig mye, og derfor satte hesten min bort. Da ble jeg en dårligere utgave av meg selv. Jeg ble mindre effektiv, og fikk gjort veldig mye mindre. Har man hest må man være mye mer på ballen, og være på. Det er konstant noe som skal gjøres, og hjernen blir mer skjerpet, tror jeg. Når man ikke har noe som er avhengig av deg, så går i alle fall min hjerne i dvalemodus, forteller hun.
– Det er ikke noe liv uten hest
– Hva er det som fascinerer deg med hest da?
– Det er det å kunne jobbe med dyr, en levende organisme som ikke snakker samme språket som oss mennesker. Det er noe eget å kunne kommunisere med dyrene. Når vi rir sitter vi også over hjertet til hesten, og spesielt i konkurranse så merker man den kontakten enda mer. Man har mer nerver selv kanskje, og hesten blir mer oppspilt. Den følelsen når man går inn i ringen med et dyr som har samme adrenalinet pumpende gjennom kroppen som deg selv, det er en helt syk følelse. Det er vel derfor jeg driver med sporten også, samtidig som det er greit å kunne matche seg selv der ute. Jeg er jo et konkurransemenneske.
– Men i utgangspunktet er jeg like glad i arbeidet hjemme, det som gjøres hver dag. Det er jo derfor jeg velger å bo sammen med hestene. Det er ikke konkurransen i seg selv om driver meg, men det er en sånn ekstra greie. For meg er det ikke noe liv uten hest, det ligger i blodet mitt, legger hun til.
Følg med videre på hest.no, om ikke lenge kommer det en artikkel om hvordan Karianne gjør det under innridningen av unghestene sine.