Jeg gleder meg alltid til å gå på jobb
Vi møter en sprudlende Heidi Skar i leiligheten like utenfor Drammen. Her har hun en nydelig utsikt over Liertoppen og videre mot byen, og Drammenselva som glimter i det fjerne. På TV-en i stua går det en ønskereprise på Eurosport fra da Geir Gulliksen vant Europafinalen i Göteborg i februar, rett før koronapandemien brøt ut.
– Dette er helt klart et av mine største øyeblikk som kommentator, forteller hun, mens hun lever seg inn i det som skjer på TV-skjermen.
– Andre øyeblikk jeg aldri glemmer er da Norge kvalifiserte et lag til OL i 2008. Det var under EM i 2007, og laget måtte være innenfor topp seks for å komme med. Med bare noen tidsdifferanser klarte de akkurat sjetteplassen. Det var også stort da Norge kvalifiserte laget til verdensfinalen og toppligaen i Nations Cup, i Athen i fjor. Og da Peder Fredricson vant EM i Göteborg på hjemmebane satt jeg med en klump i halsen. Det er så fryktelig mange gode øyeblikk at det blir vanskelig å velge. Du tenker alltid at det ikke kan bli bedre, så kommer den ene prestasjonen etter den andre – men det er jo det som gjør dette så gøy, forteller hun.
– Ble smitta første gang jeg var i stallen
Hestegleden møtte Heidi første gang på Drammen Rideskole. Som 12-åring ble hun smittet av den kjente "hestebasillen" første gang hun var med en skolevenninne i stallen.
– Jeg skulle bare være med og se på. Etter ridetimen skulle hun inn i stallen og stelle hesten, og da var det fôring. Det å høre roen som senker seg over stallen, med magien da de enorme dyrene som hadde denne tilliten til menneskene stod der og spiste – det var sterkt for en 12-åring, mimrer Skar.
Deretter gikk det slag i slag, og etter hvert ble Heidi både hestepasser og senere konkurranserytter.
– Jeg red aktivt frem til 1988, da ble jeg skilt. Da solgte jeg hesten og kjøpte bil i stedet, smiler hun.
Rytterkarrieren fortsatte en stund til på lånte hester - frem til en ryggoperasjon i 1994 som satte en stopper for ridningen.
– Jeg måtte lære og gå på nytt. Jeg kan ikke ri lenger, for om jeg faller av kan jeg slå opp igjen alt.
– Hvordan er det å kommentere andre ekvipasjer når du vet at du ikke kan ri selv?
– Det går helt fint, det har jeg innfunnet meg med. For meg var det viktigste at jeg kunne fungere i hverdagen igjen.
Møtte alle utfordringer på en gang
Første gang Heidi satt i kommentatorboksen var for NRK. Der gjorde hun to OL, før hun i 2000 fikk en telefon fra Eurosport, som tidligere hadde gått ut på svensk til alle landene i Skandinavia. Nå skulle de derimot ha en kommentator på alle de nordiske språkene.
– Jeg var på ferie i Palma da jeg fikk telefonen. Jeg fikk tre uker på å bestemme meg, og da var det fire uker igjen til OL i Sydney. Jeg ringte et par av de norske landslagsrytterne for å høre hva de syns, og om de kunne bistå meg om det var noe. Jeg takket ja til jobben, og gikk rett på dressur og sprang i Sydney – alene, forteller hun.
Og det var ingen dans på roser under debuten for Eurosport.
– Det var alle utfordringer på en gang. For det første måtte jeg lese meg mye opp på forhånd. Jeg kunne mye om sprangrytterne, men ikke så mye om dressur. I tillegg skulle jeg gjøre dette alene på en direktesending som varte mellom tre til fire timer, forteller Heidi mens hun tenker 20 år tilbake i tid.
– Det ble også et forferdelig uvær under lagkonkurransen i sprang. Alle hindrene blåste ned, og det tok rundt 30 minutt å bygge alt opp igjen og legge sandsekker på alle stativene. Da var jeg på lufta hele tiden og måtte prate. Jeg var veldig glad for at jeg hadde lest meg opp, også på bakgrunnsstoff om reiseveien, oppstallingen, veterinærbestemmelser og fôring. Aldri har vel reklamepauser vært mer ønska enn akkurat da, ler Heidi.
Et hjerte for sporten
Nå har Heidi 20-årsjubileum som ekspertkommentator. Hittil i karrieren har hun dekket ti EM, fem VM, to OL på NRK og fire OL på Eurosport, og hun har ikke planer om å gi seg med det første.
– Så lenge jeg har hodet i behold og er arbeidsfør kan det godt hende jeg fortsetter etter at jeg har blitt pensjonist. Men jeg er klar på at en skal kjenne sin besøkelsestid, så jeg kommer heller til å gå før jeg blir bedt om det, smiler hun.
– Hva er det som gjør at du fremdeles holder på denne jobben?
– Først og fremst har jeg et hjerte for sporten. Jeg har alltid hatt et behov for å være med på å formidle den – det er jo ikke akkurat den sporten som er enklest å få i media. I tillegg er det helt fantastisk å jobbe i et så profesjonelt miljø. De fleste er headhuntet, og har vært aktive i sin sport på en eller annen måte, som gjør at de har god innsikt. Vi backer hverandre hele veien, og vi gjør hverandre bedre. Du har også et ansvar selv for å være oppdatert og henge med i svingene.
– Hva er det som fascinerer deg med hestesporten da?
– Samarbeidet mellom dette enorme dyret og mennesket. Det er veldig fint å se på rideteknikken som mange har i dag. Jeg liker bedre ridestilen som er nå, enn den som var før – med noen unntak. Den var hardere og det var mer bevegelse i rytteren, nå syns jeg stilene møter hverandre veldig fint. Når du ser en del av damene som rir rundt på de sterke hestene, og hvordan de tolker og takler dem. Også har du rytterne med de enormt lange overkroppene, og måten de balanserer seg på hesteryggen. Det er så lite som skal til før det blir feil.
– Elsker å være på alerten
I fjor satte Eurosport rekord på antall sendte hestesportsendinger. Da kommenterte Heidi 150 sendinger, både direkte, nyhetsmagasin og høydepunktsendinger. I tillegg ble det sendt 120 respriser.
– Hva er det beste med jobben?
– At jeg gleder meg til å gå på jobb hver eneste gang. Jeg har ikke tall på hvor mange sendinger jeg har gjort, men jeg har aldri grua meg til en sending. Jeg elsker å måtte være på alerten hele tiden. I tillegg må jeg jo nevne kollegaene og sporten. Når det går bra med de norske er det jo selvfølgelig ekstra gøy. Vi hadde en periode på 2000-tallet der det var helt fantastisk – og nå er det virkelig på vei opp igjen, sier hun engasjert.
Mens TV-en går med reprisen fra Europafinalen i Göteborg kjenner Heidi godt at det er en stund siden sist hun fikk kommentere en sending. I midten av mars ble alle arrangementer stengt ned på grunn av koronapandemien.
– Jeg har ikke vært på jobb siden 9. mars. Vi hadde to til tre sendinger i uka i fjor, og nå er det ingenting. Jeg kjenner jeg får abstinenser, ler hun.
– Dette er jo også den verste sesongen å ha korona på, nå når vi endelig hadde et lag i toppdivisjon, vi har OL-kandidater i to grener og to ekvipasjer med i Global Champions League. Som jeg hadde gleda meg til denne sesongen. Vi får bare satse på neste år, avslutter hun.
