Stor hest i liten innpakning
På Hestegarden er det en stor samling av dyr, men det som ligger Linda Rognø sitt hjerte nærmest er hestene. Inn på gården-bedriften ligger i Sande, i Sunnfjord kommune. Hit flyttet Linda for 10 år siden for å lage noe med betydning for andre enn seg selv, og hennes familie. Omtrent på samme tid ble hun bergtatt av en hesterase hun ikke hadde vært så mye borti før, nemlig amerikansk miniatyrhest.
- Det begynte egentlig helt tilfeldig, jeg og en vennine satt en kveld og hadde det kjekt. Ikke vet jeg helt hvorfor, men plutselig var vi på nettet og så etter hester på Finn.no. Da kom vi over en fire år gammel miniatyrhingst som var til salgs. Vi hadde aldri sett en sånn før, og den var jo veldig skjønn, så den tar vi, tenkte vi. Vi kjøpte den sammen før kvelden var omme, ler Linda Rognø på klingende bergensdialekt.
- Les også: Ville skape noe med verdi for andre
Fullt og helt hester
Den amerikanske miniatyrhesten er noe langt annet enn shetlandsponnien vi er kjent med her i Norge. Miniatyrhesten er en edel, liten ponni som etter avlskravene deles i to divisjoner: A og B, hvor A-ponniene er under 86 centimeter i mankehøyde, mens B-ponniene er de som er mellom 86 og 97 centimeter.
Høyden er omtrent det eneste som samsvarer med shetlandsponnien, men kroppsbygning er ganske forskjellig. Da shetlandsponnien ofte er en liten, kompakt ponni med korte bein er miniatyrponnien rett og slett en liten hest. Proposjonene samsvarer med en stor hest, den eneste forskjellen er at mankehøyden er markant lavere enn en hest.
Linda beskriver miniatyrhestene som varmblodshester i en liten innpakning, uten at det blir nervøse på samme måte som en ridehest kan bli.
- De er veldig fine til alle de kategoriene brukere vi har her, for de er fullt ut hester selv om de er bittesmå. De har hesten sitt språk, adferd og lynne. De er ikke røffe og tøffe som ponnier kan være, men veldig milde, fine og enkle å forme, forteller hun.
På gården til Linda har hun seks hopper og vallaker i en flokk som hun tar med brukerene inn i. I miniskogen kan de bare være sammen med hestene, og finne på flere forskjellige aktiviteter mens miniatyrhestene er til stede rundt.
- Man kan fint være i flokken uten at det er noe stor risiko med å ta brukerene inn. Vi har jo brukere i forskjellige kategorier, noen oppfører seg som meg og deg, mens andre ikke gjør det. Jeg er veldig opptatt av sikkerhet og trygghet, og med disse her er det en mindre risiko enn med en flokk hester på 500 kg. Det verste du kan oppleve her er et lite blåmerke, og det har vi ikke opplevd enda, smiler Linda.
- Nesten som chips
Den første hingsten de kjøpte var ung, kunne ingenting og var generelt lite håndtert. Likevel var den søt, vennlig og hyggelig mot folk.
- Jeg måtte jo tenke på det, at om en fire år gammel uhåndtert hingst hadde et slikt lynne, hvordan kunne de andre være da? Siden vi ikke fikk tak i noen i Norge, reiste vi til Danmark og kjøpte to hopper, der en av de var drektig. Og de var jo bare helt fantastiske, forteller Linda.
Fra fire har antallet vokst til hele åtte amerikanske miniatyrhester på gården, og Linda er fremdeles like sjarmert av de små pelsdottene.
- Vi har så langt ikke hatt en eneste sur miniatyrhest, og det har jo vært flere innom på veien. Vi har blant annet fått noen føll som jeg har solgt. Det er bare så hærlige i lynnet - så myke, følsomme, hyggelige og intelligente hester, forteller hun.
- De er nesten som chips. Har man tatt et flak så klarer man ikke å stoppe, ler hun.
Ble stoppet av tysk politi
Av miniatyrene de har på gården kommer mange av de fra andre land. Når Linda prater om seg selv så beskriver hun seg som både impulsiv og handlekraftig, noe som kan være en ganske eksplosiv kombinasjon. Dette har Lindas mann både opplevd, og blitt ganske vant til. Derfor var ikke overraskelsen så stor da Linda en gang ringte han på jobb i Trondheim, og fortalte at hun hadde kjøpt en miniatyrhest i Spania. Som de måtte hente.
- Det ble stille en stund da jeg fortalte det, men ikke så lenge etter så la vi ut på tur gjennom Europa. Vi laget en kasse bak i varebilen som han kunne stå i, for en så liten hest i den store hestehengeren er jo livsfarlig for hesten. Vi laget også en rampe, men det var ikke nødvendig for han hoppet så fint inn og ut av bilen. Det var mange som gned seg i øynene da det kom en så liten hest hoppende ut av bilen ved bensinstasjoner og utenfor hoteller, ler Linda.
Og det var ikke eneste gangen impulsiviteten til Linda slo til.
- Vi hentet også en hoppe i Frankrike. Men da ble vi faktisk stoppet på Autobahnen i Tyskland, av Autobahn Polizei med blålys og hele pakka. Da var det noen som hadde meldt at vi hadde en hest baki bilen. Det kom tre strenge politimenn ut og fortalte at dette var i mot reglene. Vi fortalte da hvorfor vi hadde gjort det, og viste hvordan vi hadde rigget til med kasse og gummimatte, spon og høy. Det hele endte med at de strenge politimennene stilte seg opp og fikk tatt en selfie til facebooksiden, smiler hun.
I tillegg fikk hun i vår donert to miniatyrhester fra Danmark.
- Det var noen som hadde hørt om arbeidet vi gjør her, at vi bruker de i arbeid for mennesker. De syntes det var så fantastisk at hestene ikke bare var for show og utstilling, så da var det altså noen som donerte to stykker til oss, forteller hun videre.
- Helt fantastisk
Når vi prater om opplevelsene Linda har hatt rundt disse små, sjarmerende pelsdottene, så er det en historie som man kan se stikker litt dypere enn de andre. I fjor fikk nemlig Linda inn en ny bruker på gården. Hun var sterkt autistisk og hadde mange lyder og mye stimming, altså store ukontrollerte bevegelser.
- Jeg var veldig usikker på hvordan miniene kom til å reagere, for jeg har aldri hatt en bruker som dette før. Jeg tenkte egentlig at de kom til å bli litt engstelige og ta avstand, men det motsatte skjedde. To av miniene, faktisk de to danske som nettopp hadde kommet til gården, de stilte seg tett inntil henne og bøyde seg rundt henne på hver sin side. Der stod de, helt til hun stoppet å stimme. Da kom hun inn i vår verden og begynte å klappe på de og snakke med de, de to assistentene hennes ble helt sjokkert, og det ble i grunn jeg også, forteller hun.
Og da brukeren startet med stimmingen igjen, så gjorde miniatyrhestene det samme en gang til. Dette til tross for at den ene fikk seg et slag midt i planeten, fordi brukeren ikke hadde helt kontroll på hvor hendene gikk.
- Jeg har ofte sett at hestene kan ta kontakt med folk som er lei seg og slike ting, men dette var helt spesielt. Dette kunne jeg aldri gjort i en flokk med store hester, men med disse små kunne jeg våge å prøve. Hestene er veldig vare for stemninger, og de er jo flokkdyr. De er avhengige av at alle i flokken fungerer for at de ikke skal bli sårbare som byttedyr, derfor ivaretar de sånne medlemmer av flokken som ikke har det så bra, sier Linda.
Med på alt
Selv om ikke alle brukerene på Hestegarden er interessert i hester, så har Linda til gode å se en som ikke smelter sammen med miniatyrhestene.
- Selv store menn, og ungdommer som er litt for tøffe til å være sammen med smådyrene, må jo bare gi opp når de kommer inn i denne flokken. Jeg ser det er mange som er litt engstelige når det kommer til hester, fordi de ikke forstår de. I miniflokken her kan de ble kjent med hvordan hestene fungerer og hvordan de oppfører seg, uten at det blir så veldig skremmende, forklarer hun.
Og miniatyrhestene, de er med på alt. Hos Linda blir de stelt med, leid på turer og kjørt. De har også sin egen hinderbane, i miniatyrstørrelse selvfølgelig. I tillegg er de noen ganger med på oppdrag utenfor gården.
- Før jul hadde jeg med meg en av vallakene på sykehjemmet. Han var med inn i heisen og opp i etasjene, innimellom rullestoler og alt mulig. Det var null problem. Den samme hesten var også med i de lokale barnehagene, og mens ungene gaulet "På låven sitter nissen" så stod han bare der og tok alt inn. Han elsket oppmerksomheten, forteller Linda.
Det er ingen tvil om at miniatyrhestene er sosiale vesen, for da vi får inn i "miniskogen" flokker de seg rundt oss for å få kos og oppmerksomhet. Hit kommer både Linda og brukerene på gården for å finne en helt egen ro.
- Bare det å være med hestene gir en helt egen kontakt med naturen og med dyrene, også med deg selv. Du lander på en måte helt fullstendig. Det er ingen som er så flink til mindfullness som hester, og det å være i naturen med hestene løse rundt, det må bare oppleves, forteller Linda.
Dette var del to av to artikler om Linda og hennes arbeid på Hestegarden. Del en kan du lese her.
