Hvorfor hest er best
Med bakgrunn i diskusjonen har jeg lyst til å sette ord på hva hest har betydd for meg, og for min hverdag og trivsel i store deler av mitt liv. Dette er historien om min reise, fra jeg var 10 år og Pennyklubben var det gjeveste som fantes, til i dag (ja, jeg er blitt hele 42), hvor travhest ligger mitt hjerte nær.
Besøkte bomberommet
Mitt langvarige elsk-forhold til alt som har med hest å gjøre, begynte på gården til Rita. Jeg var rundt 10 år, og Klara, en hvit og sort shetlandsponni, som var snill som dagen var lang. Mange barn begynte sin hestekarriere med Klara, for et fantastisk trygt og godt sted å begynne, på ryggen hennes.
Jeg har fått høre at Klara har båret rundt på kjendiser også, som Jan Thomas - tenk det. Hun har også vært på den lokale ungdomsklubben. Denne befant seg i bomberommet på ungdomsskolen, og naturlig nok i kjelleren. Klara gikk velvillig inn i heisen, og tilbrakte kvelden der.
Sammen med Klara, og de andre ponniene på stallen begynte jeg å ri. Jeg syntes Smokie, som var en New Forest, var kjeeempestor, da jeg etterhvert gikk over til han. Etter noen år gikk jeg over til "stor hest", på samme stall. Det betydde, i denne sammenheng, ei varmblodstraverhoppe ved navn Bonnie Queen. Jeg vokste nok noen centimeter bare i stolthet over å få stelle og ikke minst ri på henne. En del "heitere i toppen" enn ponniene kan man vel trygt si hun var - men for en erfaring.
Tok fullt ansvar
Jeg og Queen hadde en fin og lang tid sammen, før ferden gikk videre til en stall litt lenger ned i gata. Der hadde tre venninner hver sin hest, og jeg og ei fjerde venninne skaffet oss en hest på fôr, som vi skulle dele ansvaret for. Driften av denne stallen, med fôringer, utslipp, møkking, stell og ridning av fem hester, hadde altså vi 5/6 jenter i alderen 14-16 år ansvaret for.
Bassen het nevnte fôrhest. Det tok ikke lang tid før vi skjønte at Bassen var utrolig snill, men noe "ustabil" ute på tur. Et lite løv som blåste langs bakken var nok til at panikken tok ham, og han løp raskeste vei hjem til stallen. Jeg falt av denne hesten kun en gang, og resultatet var hjernerystelse, skrubbsår i halve ansiktet, samt at jeg gikk glipp av avslutningsfesten i 9. klasse.
Sånn i ettertid, som voksen, ser jeg jo hvor verdifull læring denne tiden var. Vi var jo bare barn, men tok det fulle og hele ansvar for disse hestene, som vi ikke visste hva godt vi kunne gjøre for. Vi var der på rundgang for å fôre morgen og kveld, og dro fra skolen i langfriminutter for å slippe hestene ut. Jeg rakk akkurat, hvis jeg spiste nista på veien, å gå/løpe fra skolen til stallen, slippe ut hestene, og haste tilbake til skolen igjen før det ringte inn.
Min viktigste prioritering
Etter Bassen, kom Bonnie's Mister Scott inn i livet mitt. Scotten var en flott sort varmblodshingst, bitteliten, mer som ponni og regne. Han tok igjen for sin lille størrelse ved å være særdeles kjempetøff, og beryktet for sitt temperament i mils omkrets. Snille Rita lot meg få "stelle" han - som vi kalte det den gang, når man hadde ansvaret for en hest. Oppasser heter det vel i dag.
Scotten var vel det man på godt norsk kaller klin gæærn. Ingen av jentene på stallen likte ham, (han hadde blant annet bitt ei veldig hardt i puppen) så jeg hadde ikke akkurat konkurranse om han. Scotten ble min store helt og viktigste prioritering i mange år, til fortvilelse for både venninner og kjærester.
Den dagen Scotten var blitt en gammel mann (i travhest-målestokk) og min tid gikk til studier og annet som unge jenter driver med, var det ikke annet å gjøre enn å sende Scotten til de evige gressganger. Akkurat det var forferdelig tungt, og jeg kan fortsatt kjenne på at jeg sviktet ham, selv om han fikk et langt og godt liv.
Nedturene blir glemt når oppturene kommer
Mitt liv med "hestetørke" varte ikke så lenge, da jeg ble spurt om jeg ville begynne å trene ei kaldblodshoppe på 2 år. Voje Terna het den kommende stjerna, og jeg fikk frisket opp og utviklet mine ferdigheter i å kjøre hest, ikke bare ri.
Lene bodde og drev denne stallen, og hun ble etterhvert en god venninne. Vi red mange hester sammen, og det gikk mye i galoppintervaller. Uførelsen av disse intervallene var nok ikke alltid helt i tråd med de sikkerhetsretningslinjene vi burde ha fulgt, med det gikk nå bra - hver gang.
De siste (snart 10!) årene har jeg hatt gleden av å være medeier i varmblodshoppen Nad Al Sheba. En særdeles god ridehest er hun (for meg hvertfall), og lystrer på flekken min egenkomponerte galoppfatning.
Som med travhester flest har det vært mange opp- og nedturer med Sheba. Flest ned egentlig, men vi mennesker er rare, og har en tendens til å glemme dem når ting går litt bedre. Heldigvis får man vel si.
Sheba viser seg å være svært god når hun er frisk, og vi har hatt gleden av mange seiere og gode plasseringer i blandt annet V75. Vi satser på noen flere, før alderen "tar" henne. Sheba begynner å komme på høyde med Scotten faktisk, om jeg skal skalere hvor glad man blir i disse store dyra.
En kjærkommen avveksling
Om vi spoler tilbake til Klara, og hvor mange hun gledet i alle årene hun levde, over 40 år ble hun. Hvor mange mennesker en hest gjennom et liv, kort eller langt, gleder eller betyr noe, er mange. Hvor mye man kan lære barn og unge om ansvar og omsorg gjennom arbeid med hest. Det er særdeles overførbart til resten av livet, nemlig.
Hvor mange utrygge unge har ikke funnet trygghet og nærhet hos hest og i stallen, ungdom som ikke har vært like heldig som meg her i livet med hvem de er prisgitt å ha rundt seg. Stallen har et stort potensiale som læringsarena, der barn og unge kan ta ansvar, vise omsorg og oppleve mestring. Hester bryr seg ikke om alder, kjønn, utseende eller bakgrunn. Kanskje er hesten den eneste faste tryggheten noen har i livet. For noen er dyr og hest det eneste som gjør livet verdt å leve, fordi tilliten til mennesker er bort.
Antall arbeidsplasser hestenæringen i seg selv sysselsetter er høy. I tillegg kommer alle de som har stor nytte og glede av hestesporten, uavhengig av gren, uten at de får inntekten sin fra bransjen. Jeg selv er heldig og har en trygg lønn utenom hestesporten. Jeg jobber mer enn gjerne gratis i stallen, når jeg har anledning. Jeg bidrar gjerne med de timene jeg får til utenom min egen arbeidstid, for å få delta i noe som er svært meningsfylt og givende for meg, og som i høy grad øker min livskvalitet.
Akkurat dette, å få komme i stallen etter en lang dag på kontor og i samtaler med mennesker, er noe av det beste som fins for meg. Å få treffe på hester som er glade for å se meg, topper ørene, og er lykkelige over å få en gulrot. Å få ri på tur, ute i frisk luft, i stillheten med kun hesten som selskap, er uvurderlig. Takknemligheten jeg vet er hos hesten, som får en kjærkommen avveksling, er fantastisk. Det å kjenne at hesten er rolig bare jeg er rolig, er også ganske fantastisk.
Hestelivet sammenlignet med yrkeslivet
Det sies at hestejenter blir gode ledere. For min del er dette gjenkjennbart, og jeg har hatt min del av lederansvar så langt i yrkeslivet. At min erfaring med hest er medvirkende til dette kan jo ikke bevises - men mye er sammenlignbart. Å få dyr på flere hunder kilo til å gjøre som du vil, det er jo ganske fantastisk.
Min erfaring er at om du er rolig i din fremtoning, behandler dyr med respekt og setter deg ørlittegrann inn i dyrs naturlige handlingsmønster og adferd - får man en god relasjon til dyret. Jeg har alltid likt litt "spesielle" hester, altså dem som ikke alle umiddelbart faller for. Hester man må gjøre litt ekstra med for å få et forhold til, og dem som må jobbes litt med. Kanskje er det derfor jeg liker så godt travhester og travsporten, der finner man jammen mange av det slaget. Kanskje er det derfor jeg liker jobben min så godt også. Jeg jobber med dem som har havnet utenfor arbeidslivet, og gjerne har "bagasje" som kan være stor og vond og dra på.
I min jobb snakkes det mye om å møte brukerne "der de er". Jeg tenker at akkurat det samme gjelder hest; man må behandle dem ut fra deres personlighet og utgangspunkt, de er ikke alle like, og vi må jobbe derfra.
En livsstil, ikke bare et yrke
Vi må jobbe for at hestesport kan fortsette å være det den er i dag.
Jeg heier på alle de flinke folka som står på, døgnet rundt, for at de skal kunne overleve på å jobbe med hest. Jeg heier på dem, fordi jeg vet at dette er så mye mer enn en 8-16 jobb. Hester er sultne på kvelden også nemlig, og da må noen fôre dem. Hester blir ikke syke bare på dagtid - noen må se til dem og sjekke at de har det bra. Jeg heier på dem som har valgt en livsstil og ikke bare et yrke.
Heia dere - dere vet hvem dere er.
