Sola steker over Maniototo-slettene i det hestene sales opp. En kar holder hesten, en annen nærmest slenger salen på. Børster er ikke å se, her skal ting gå raskt for seg. De neste fire dagene skal tilbringes på hesteryggen ute i Rock and Pillar-høylandet. Det er her scenene med trollmannen Gandalf og dvergene som ble jaget av varulver i den første Hobbit-filmen ble spilt inn.

Seks hester har etter hvert fått på seg nødvendig utstyr, de fire siste hestene får på seg saler, grimer og leietau og tildeles rytterne med snillest hester. Det resterende mannskapet kommer opp til hytta med forsyninger senere i kveld, og hestene deres må derfor ledes opp. Her er middag og lunsj for de neste fire dagene.

Frokostmenyen består av egg, bacon og koteletter, ikke akkurat slankekost. Likevel er det drikkevarene som er viktigst. Whisky, rom, gin og hele åtte kasser øl er pakket ned. Hva en skal med så mye er ikke godt å vite, men det er tydelig at det sosiale står i fokus, ved siden av jobben selvfølgelig. 

I nesten samtlige av New Zealands fylker vokser det grønt gress året rundt. Central Otago er unntaket. Det er vanskelig å begripe hvordan sauene kan overleve i det tørre klimaet som hersker så fort en kommer seg opp fra den vannregulerte Maniototo-dalen. Det er knapt gress å se. Det lille en ser er gult og nærmest vissent. En skulle nesten tro sauene spiste stein, for det er det mye av. 

– Merinosauene elsker det tørre klimaet. De spiser små vekster som vi knapt ser, men for merinoen er dette viktig og svært næringsrikt. Å sette en merinosau på et grønt gressbeite fungerer ikke, jeg har nemlig prøvd. Det er vanskelig å forstå, men de er noen merkelige skapninger. Til motsetning ville ikke en sau av rasen romney eller perendale klart seg bra i dette klimaet, de er avhengige av næringsrikt, grønt gress, forklarer Jim Hore. 

Etter to og en halv time når vi hytta som ligger vakkert til med utsikt utover Maniototo-dalen under oss. Uka før var vi oppe med flere bunter høy til hestene, for næringsrikt gress finnes ikke ved hytta. Hesten min går kun under navnet Dave, ettersom hun eies av gårdbruker Dave McAtamney. Hva hoppa egentlig heter fikk jeg aldri greie på. Slikt er heller ikke så nøye for gårdbrukerne. Hestene er et arbeidsredskap, og tid til kos er det ikke. I hytta finnes åtte sengeplasser, men et av mannfolka sover ute. Han både fiser og snorker høyt. Øl-flaskene åpnes, sola går ned og vinden løyer mot natta. Vi ser ut til å unngå tåke, noe som er en klar fordel når en skal sanke sauer. 

Hunder og hester

Lufta er kald og det finnes ingen tvil om at høsten har slått inn for fullt i Central Otago. Stilongsen er på, men shortsen er pakket ned i salveska. Selv om høsten er kommet for å bli, kan det fortsatt bli varmt midt på dagen. Klokka seks har sola fortsatt ikke stått opp, men ni hester og ryttere jobber seg gjennom tussock-gresset oppover Rock and Pillar range. Dampen står allerede fra flere av hesteryggene, selv om dagen så vidt er i gang. Bak hver ekvipasje løper gjeterhunder. En av hundene får ferten av noe og bykser til, men hestebeina er i veien. Det lyder et høyt klynk. 

– De får lære den harde veien, de løper aldri mellom hestebeina to ganger, sier Jim Hore og flirer. Hver rytter har mellom fire og seks gjeterhunder med seg, en nødvendighet når det kommer til sauesanking. 

Store avstander til fots

Stonehenge station er en av gårdene i New Zealand som fortsatt benytter hester i sauesankinga på høsten. Totalt har gården over 30 000 sauer på sin 16 000 hektar store gård. Det er ca 160 kvadratkilometer, og like stort som Ski kommune i Akershus. 

– Det er såpass store avstander her at vi er avhengig av å bruke hester når det kommer til sauesanking. Mange gårder her i landet har gått over til å bruke firehjulinger eller andre kjøretøy. Noen blir sluppet av i helikopter og går til fots, men vi holder oss til hestene. Det har vi alltid gjort, for terrenget her er såpass krevende at det verken nytter med kjøretøy eller å gå til fots. Det tar litt tid med hester, men vi får i det minste gjort jobben skikkelig, forteller Jim Hore. 

– Dessuten hater jeg å bli våt på beina av tussocks, legger han til og refererer til det høye brunaktige gresset som vokser overalt i New Zealands høyland. 

Avlet fram selv

Hore har sju arbeidshester på gården for øyeblikket, i tillegg til noen avlshopper og unghester. Rasemessig er det en lett blanding. I New Zealand er det gjerne slik at hver gård opprinnelig har hatt hester fra langt tilbake. Deretter har de bedekt og avlet fram sin egen rase på gården gjennom flere år. De går gjerne under kategorien «Station bred», altså gårdsavlet. Jim Hores hester er opprinnelig blanding av clydesdale og fullblodshest, men det har vært mange ulike innslag opp gjennom årene. De ligner lettdøl, men flere av dem er edlere, særlig i hodet. 

– Du vet, vi må ha sterke hester når de skal bære karer som oss. Hesten din har ikke båret så lett på årevis, sier Hore og flirer. 

Verdenskjente sønner

Gården har vært eid av Hore-familien i generasjoner. I 2010 hadde de hundreårsjubileum. Det er Jim (60) som er sjef på gården, tett etterfulgt av sønnene Charlie (39) og Andrew (37) som er i ferd med å overta. Begge er for øvrig habile rugbyspillere som har spilt verden rundt på toppnivå. Andrew sa fra seg sin plass på landslaget for to år siden, etter å ha hatt heltestatus da han var med på å ta gull i rugby-VM i 2011. Nå er proffkarrieren forbi og brødrene konsentrerer seg hundre prosent om gårdsdriften. Begge sitter høyt til hest, og det er vanskelig å begripe at brødrene har vært superstjerner i New Zealand. 

– Det er en tid for alt. Å reise verden rundt for å spille rugby var alt jeg drømte om som ung, og i All Blacks hadde vi utrolig mye moro. 

Nå er den tid over, og det er ikke mye som slår dager som i dag, sier Andrew og myser mot soloppgangen. Sola har så vidt kommet over horisonten og bringer sine første stråler innover høylandet foran oss. 

Fall i bakken

Vi har ridd i halvannen time, men har fortsatt ikke sett en eneste sau. At det skal være 6000 her ute virker fjernt, selv om området er digert. 

– Første dagen sanker vi sauene på blokka lengst bort. Vi er tidlig i gang og skal helst begynne jobben før soloppgang. Da er de enklere å samle, og vi har såpass mye å gjøre at god tid er en fordel, forteller Hore. Jeg har allerede vært i bakken en gang. Tidligere i morges måtte vi sjekke et inngjerdet beite ved siden av området vi skulle samle sauer. Grind fantes ikke, men gjerdet var lavt og det gikk an å skritte over. Det gikk ikke like bra da vi skulle tilbake. Hesten min tråkket rett på gjerdet, satte seg litt fast og bykset rett opp. Jeg traff bakken for første gang på halvannet år. Flere skulle det bli i løpet av dagen. 

Samarbeid

«Dave» og jeg får ansvaret for området lengst vest ettersom jeg ikke har gjeterhunder. Det er bare oss to nå. Hun vrinsker i ett sett, og setter tydeligvis ikke like pris på ensomheten som rytteren. De ni andre hestene og rytterne har fordelt seg over den gigantiske blokka.

Vi må ri på linje, og vente på hverandre. Slik kan alle drive sauene foran seg, så ingen sauer slipper unna. Området vi dekker er over 500 meter bredt, og en må ri i sikk-sakk hele tiden for å sikre at ingen sauer gjemmer seg unna. «Dave» minner om en kaldblodshest. Stødig på foten, men noe tung i kroppen. Galoppen hennes er derimot nydelig. Her kan du galoppere så langt du bare vil. Det er akkurat som på film, bare enda bedre. At en kan jobbe og få betalt for dette er nesten uvirkelig. 

Grenser strekkes

Vi er nære enden av beiteområdet og har samlet tusenvis av sauer denne dagen. Jim er nærmest meg, og vi passer på mens en flokk på ca hundre dyr krysser en liten elv. Med alle vel over, følger vi etter. Plutselig ser Jim et tjuetalls sauer som ikke har fulgt etter. Han banner og drar sin hest brått tilbake, gjennom elva vi nettopp har krysset og rett opp skråningen på andre siden. Det er så bratt at hesten nesten faller bakover, men de kommer seg opp. Hvordan går det an å ri opp der, tenker jeg, før min hest tar etter.

Å holde igjen hjelper ikke, hoppa tryner i elva og jeg mister stigbøylene. Hun er fast bestemt på å ikke bli etterlatt alene. Hoppa kaster seg oppover skråningen, men snubler. Der og da er jeg sikker på at hesten skal trille rundt og treffe steinene rundt elva bak oss, med meg klemt under. På mirakuløst vis finner hun balansen, men jeg går i bakken og sklir nedover før jeg får tak i en tussock og kommer meg opp. Sauesanking til hest er absolutt ikke for pyser, og jeg har nettopp skjønt hva Hore mente med at hestene kommer fram de stedene kjøretøy må gi opp. 

Opplevelse for livet

Den fjerde dagen er over 6000 sauer samlet og drives tilbake mot gården. Der skal de få ormekur og deretter høstklippen rundt bakparten, før de drives ut på de næringsrike beitene nær gården. Der skal de oppholde seg gjennom vinteren ettersom det snør i høylandet. Det er fem kilometer til kvegene, og det tar lang tid. Et par av sauene er dårlige til beins, men tas opp på hesteryggen og får hvile. Hestene har tålt påkjenningene overraskende bra med tanke på at de har vært i aktivitet nesten tolv timer hver dag. Kun en av de firbeinte måtte gi opp underveis. Han ble salet av og forlatt ved en bekk der det til en forandring vokste mye gress. 

– Han klarer seg fint her i noen dager. Han er bare utslitt, sier eieren som dermed satte seg på Jims ekstrahest. 

En bekymrer seg ikke for slike ting i dette landet. Et par dager senere var hesten i fin form igjen, og ble hentet av eieren. All mat er spist opp, åtte kasser øl ble borte i løpet av de to første kveldene og ekstra forsyninger måtte til. Nærmere 100 kilometer er tilbakelagt på hesteryggen, utallige historier er fortalt, og jeg har fått en smakebit på sauesanking i New Zealand, det sauetette landet langt der sør. Det frister definitivt til gjentakelse.

Visste du at...

...det finnes omtrent 30 millioner sauer i New Zealand? Det er dog ingenting mot hva det var for noen år siden. Melkeindustrien har tatt over, men før dette skjedde for 15-20 år siden var det opp mot 80 millioner sauer i landet. 

...New Zealand produserer 97 prosent av maten sin selv?

...rasen clydesdale, som Jim Hores hester er krysning av, brukes normalt som bryggerihester og er med på Budweiser-reklamene i Amerika?