Ikke inn der?!?
Hengerlessing, ordet smaker bittersøtt. Det positive med å laste en hest på henger er selvsagt at du kan ta den med deg til et helt annet sted. Du kan dra på kurs, stevner eller til veterinæren når det trengs. Baksiden av medaljen derimot er selve prosessen med å få hesten på hengeren. For det gjør de færreste hester av seg selv, med mindre de har hatt mye forberedelser, trening og positive erfaringer.
Forberedelser
Det kan selvsagt være mange grunner til at hester nøler med å gå på hengeren. Den mest åpenbare grunnen er selvsagt at hester er fluktdyr som naturlig nok er ganske klaustrofobiske. I et trangt, mørkt rom som i en hestehenger vet hesten at den er i en langt mer sårbar posisjon for potensielle rovdyr og de færreste hester ønsker å sette seg selv i en slik posisjon.
En annen grunn er ofte mangel på forberedelse. Det er nemlig et par ting enhver hest bør kunne før den introduseres for en hestehenger, men her er det mange som fusker.
Hesten bør kunne berøres over hele kroppen, den bør ha gode manerer under håndtering og kunne flytte seg for press både forover, bakover og sideveis uten motstand. Du kan nesten se på hengerlessing som eksamen på alt bakkearbeidet du har gjort med hesten din. I tillegg bør den ha lært å stå bundet, og den bør ha lært å være komfortabel i trange omgivelser. Mange hopper over slik forberedelse, men opplever likevel ofte at unghesten laster utmerket den første gangen. Det er ganske vanlig hvis unghesten har tillit til mennesker. Den har jo ingen formening om at rommet du ber den gå inn i snart vil lukke seg rundt den og bli til et mørkt, bråkete og gyngende rom, hvor det ikke finnes noen utvei?
Mange finner derimot ut ved neste transportering at unghesten nå er langt mer motvillig til å nærme seg hengeren, fordi den nå har erfart at hengeren er et utrivelig sted. I stedet for å gradvis bygge opp unghestens selvtillit har det gått motsatt vei. Noen misforstår dette og sier at hesten bare er trassig, for den har jo gått så fint på hengeren tidligere, og mange legger derfor på mer press, noe som igjen kan være med på å øke unghestens usikkerhet.
Gode erfaringer skaper selvtillit
Hos en ung hest uten mye erfaring er det aller viktigste å skape situasjoner som hesten kommer ut av med styrket selvtillit. For hver gang hesten overkommer en utfordring med stoltheten i behold og følelsen av å lykkes, vil selvtilliten øke og den vil være i stand til å takle stadig mer utfordrende ting. En hest som har opplevd mye negativt i forbindelse med en hestehenger er ofte en langt større utfordring enn en unghest som bare har en nysgjerrig frykt for det ukjente.
Det første som er viktig med en uvillig hest er å finne årsaken. Hvorfor vil den ikke på hengeren? Er den redd? Hva er den redd for? Er den redd i spesielle situasjoner? Med spesielle mennesker? For spesielle hengere? Er den redd for å gå på lemmen, å gå inn i hengeren, å stå i hengeren, når hengeren beveger seg eller er den redd for selve hengerlastingen? Har den dårlige erfaringer bak seg som den bygger sine reaksjoner på? Forventer den smerte, ubehag, stress, press og forvirring? Eller synes den kanskje bare det er mer komfortabelt å være på beite med sine venner? Om hester fikk velge helt fritt, hadde de sjeldent gått inn i en trang, mørk henger og kjørt flere timer vekk fra sine vante omgivelser. Utfordringen er bare at dette ofte er en nødvendighest hvis man holder på med hest og en veldig nyttig en sådan.
De små tegnene
Ofte glemmer vi å se etter de små tegnene som hesten gir og belønne dem. Det er mye som foregår mentalt hos hesten før den står med alle hovene inne på hengeren. Et nysgjerrig blikk inn i hengeren, et dypt åndedrag, et tegn på at den ønsker å trå på hengeren, men ikke er helt sikker. Alt dette kan være små ting som er verdt å belønne og som kan styrke hestens følelse av at den faktisk gjør rett. Den som kan klare å lese alle disse små signalene, og belønne hesten for å tenke i en slik positiv retning, selv om det ikke nødvendigvis er et fysisk steg nærmere å stå inne i hengeren, vil oppleve at det svært sjelden er nødvendig å gå til store, fysiske virkemidler under en hengerlasting.
Store signaler, mye press og stress hos menneskene rundt er som oftest det som skaper forvirring og enda mer stress i hesten. Når adrenalinet begynner å pumpe hos oss, for vi har jo som regel begrenset med tid og kanskje mange skeptiske tilskuere, er det vanskelig for oss å bevare roen og tenke klart. Vi mister kanskje synet av de små signalene som hesten hele tiden sender ut, og hesten på sin side får verken tid eller anledning til å slappe av, noe den absolutt bør få anledning til dersom de positive effektene av en hengertreningsøkt skal vare også senere.
Når stoppet du for eksempel sist opp og klappet hesten under en hengerlasting? Og har du noensinne avbrutt lastetreningen av en usikker hest, tatt hesten og deg selv bort fra hengeren, latt hesten gresse og gitt deg selv en mental pause, for så å ta en frisk start? Hester er som oss i den forstand at de lærer aller best når de er komfortable og føler seg trygge i omgivelsene. En redd hest er i flukt- og forsvarsmodus. Den kan saktens lastes på mange måter likevel, det har vi nok alle både sett og erfart, og det behøver ikke alltid å se brutalt ut heller. Svaret på hvordan det føltes for hesten dukker som regel opp først ved neste hengerlasting. Lar hesten seg laste rolig, mykt og villig på hengeren, eller er den like uvillig, eller kanksje enda mer uvillig, enn tidligere?
Visualisering - du kan!
Henry Ford sa en gang: “Whether you think you can do it, or think you cannot, you are right.” De kloke ordene rommer mer sannhet enn vi ofte aner når det kommer til arbeid med hester. Vår mentale innstilling og vår tro på det vi gjør er alfa og omega for hvor vellykket en treningsøkt vil være.
"Å, jeg trodde ikke han kunne klare det," sa en eier på et kurs når hun så på at hesten hennes ble lastet av noen andre. Den gikk rett på, noe den ikke hadde for vane å gjøre.
Den mentale sperren eieren hadde i tankene sine mens hun arbeidet med å laste hesten, fortalte hesten at hun ikke trodde han kunne gjøre det. De fleste hester er raske med å plukke opp slike negative følelser, og det er derfor viktig å kunne visualisere hva det er vi ønsker skal skje. Se for oss hesten som villig, mykt og rolig lar seg laste i hengeren, selvsikkert og uten problemer.
Dette er ikke alltid like lett for de som har mange dårlige opplevelser med å laste hest på henger. De ser ubevisst for seg at dette ikke vil fungere. Hvis man er i en slik posisjon kan det være en fordel å “trene” seg selv på hester som er enkle å laste på hengeren, slik at man selv får en positiv assosiasjon til hengerlasting som man kan overføre til andre, mer usikre, hester. I en hengerlessingssituasjon kan det også være en fordel å overlate leietauet til noen andre som ikke har disse assosiasjonene til hesten.
Skap gode rutiner
Hester er vanedyr. Ting som skjer igjen og igjen, som ikke skader dem eller gjør dem engstelige, blir de overraskende raskt komfortable med. Men selv om hengertrening og -lasting ofte er en del av hverdagen for konkuransehester som reiser mye, er det for hobbyhesten som regel noe som bare skjer noen få ganger i året. Mange har heller ikke anledning til å trene, de har ikke henger selv og synes kanskje det er et styr å låne kun for å la hesten gå på et par ganger uten å skulle noe sted.
Men å forvente at en hest skal gå lydig på uten å nøle, uten å ta seg tid til å trene på dette, er som å forvente at en hund skal gå forbi en kotelett uten å sikle. Det tar tid å skape gode rutiner, og rutiner er nettopp avhengig av at det gjøres jevnlig, over en lengre periode.
I USA har en familie i Montrose, Colorado funnet frem til sin egen måte å vende hestene til hengeren på. De har satt en gammel henger ut i luftegården. Den fungerer som léskur og skygge for hestene på varme sommerdager. Den samme hengeren som hestene hadde et dårlig forhold til, har nå forvandlet seg til en positiv gjenstand hestene liker og har bruk for. Dette har endret begge de to hestene fra uvillige hengerlastingshester, til veloppdragne hester som hopper rett inn i hengeren selv også når de skal ut på kjøretur.
Uproblematisk og udramatisk
Jeg husker fortsatt min overraskelse over hengerlastingen på kvegstasjonen hvor jeg jobbet i Australia for flere år siden. Mange av hestene som ble lastet var såvidt grimetemt og lite håndtert. Cowboyene kjørte lastebiler hvor hestene måtte hoppe fra en høy avsats og inn i det mørke lasterommet. Sammen med de uerfarne hestene ble det alltid lastet én eller to ranchhester som var trygge og tålmodige og unghestene hoppet frivillig inn sammen med dem. Da jeg spurte om de noen ganger hadde problemer med at noen av hestene ikke ville laste, overrasket svaret meg.
"Hvorfor skulle vi ha problemer med det?" var svaret.
I ettertid er jeg kommet frem til at deres selvsikre holdning og positive innstilling til lastingen av unghestene må ha vært en stor del av deres vellykkede hengerlasting. I tillegg gjorde de dette raskt til hverdagskost for unghestene. Den jevne rutinen ga selvtillit til unghestene, som etter hvert lærte at de uten problemer kunne mestre den store Hengerlastingoppgaven.
Denne artikkelen er tidligere publisert på hest.no, og er nå tatt opp igjen for å glede nye lesere.
