Kunsten å bukke
Det er ikke alle påstandene som har hold i virkeligheten. Kravene for å bli bukkhest på amerikanske rodeoer er høye og restriksjonene rundt bruken mange.
Avler bukkehester
At en hest kjenner kunsten å bukke godt er noe de fleste vanlige ryttere ønsker å unngå, men i bukkekonkuranser er dette godt nytt. To av den amerikanske rodeoens “rough stock”-klasser handler om å sitte på en bukkende hest i åtte sekunder. Med sal heter det saddle bronc riding og uten sal kalles det bareback riding.
- Vi avler hester for rodeoene og de lever i store flokker i kupert terreng til de er fire-fem år gamle. Da begynner vi med temmingen slik at de lar seg laste, vennes til å håndteres i mindre innhegninger, ha på grime og slike ting. På denne tiden begynner vi også å forsiktig teste ut om de har anlegg for å bukke, men de begynner som regel ikke karrieren før de er rundt syv år gamle. Det er først da de er helt utvokste i kroppen og kan prestere optimalt, forteller Steve Gilbert fra Diamond G Rodeo Company i Utah.
Diamond G er en stor ranch som avler hester og okser for rodeosporten i USA. Gilbert peker på at det ikke er hvilke som helst hester som blir gode bukkehester.
- De må ha en glede av å bukke, de må bukke godt og de må trives med det. Slike hester er verdt mye i vår bransje.
Utstyr
Rytterne har som oftest sitt eget utstyr de bruker på hesten de er trukket ut til å ri. En rodeohest utstyres alltid med en vanlig lærgrime med et ekstra bredt nesebånd.
Dersom det er en barbakskonkurranse bruker rytterne kun en enkel gjordt med et håndtak. Håndtaket holder de i én hånd og den andre hånden må være løs. Rytteren diskvalifiseres dersom den løse hånden berører hesten.
I sal-klassen brukes en spesiell type sal og stigbøyler. Stigbøylene er ofte runde og smale, og er ment for at rytteren skal presse tåen ned og holde igjen med hælen på skoen sin. De er plassert langt foran på salen, slik at rytteren kan strekke ut beina under seg og beholde balansen når hesten bukker hardt.
Rir uten hjelm
Rytteren bruker små, uskarpe rullesporer som kan gi dem ekstra poeng dersom de sporer hesten på skulderen samtidig som hesten bukker høyt. Dette er ment for å vise at rytteren har kontroll og tør å be hesten om å bukke enda mer.
Ryttere som rir barbakskonkurranser har som regel en nakkestøtte på grunn av den voldsomme kraften som slenger de bakover når hesten bukker.
Ryttere i begge klasser kler ofte på seg mye klær og stapper bomull og annet støtdempende materiale innenfor klærne. Det er ikke vanlig med verken hjelm eller sikkerhetsvest, noe som er blitt stadig mer vanlig i okseridning (bull riding). Mange mener likevel at cowboyhatten beskytter noe, selv om de fleste rytterne som regel mister denne etter et par kraftige bukk.
Bukkereim
En bukkereim, vanligvis kalt bucking strap eller flank strap, er en enkel lærreim med bomull som festes rundt hestens flanke. Det er et følsomt sted på hesten og oppmuntrer den til å bukke hardere for å få denne av. Mange hevder den går rundt hingstens testikler og forårsaker smerte, og dette er redskapen mange motstandere trekker frem som barbarisk.
- Bukkereima er der for at hesten virkelig skal strekke ut bakbeina i et forsøk på å kaste av rytteren. Den er ikke hovedfaktoren for hvorfor hesten bukker, den sitter heller ikke spesielt stramt. Hvis den sitter for stramt, så vil ikke hestene bukke på grunn av smerte, og en hest som har vondt vil ikke prestere særlig godt, forteller Gilbert.
Hemmeligheten er å feste den såpass løst at hestene tror de kan bukke den av, men fast nok til at den ikke løsner av seg selv.
- Det er ingen skarpe gjenstander som er festet til bukkereima, og den går ikke rundt hesten baller. Det brukes både hopper og vallaker i sporten, så det er bare en myte, sier han.
Jobb-smarte
Når hestene hører lyden som sier i fra at åtte sekunder er omme, er det mange av de mest vante rodeohestene som slutter bukkingen umiddelbart. Ofte stopper de rett etter at rytteren er havnet i bakken. Gilbert kaller det “jobb-smart”
- Deltakerne har stor respekt for bukkehestene. De beste hestene ses på med stor respekt og ydmykhet, fordi det krever sin cowboy å ri dem i åtte sekunder. De beste bukkehestene er verdt mange kroner.
Et liv på reisefot
Livet til en rodeohest innebærer mye reising i sommerhalvåret. Selv om en hest brukes maks 1-2 ganger per rodeo, finnes det som regel en rodeo hver eneste helg. De reiser sammen i flokker og rodeoene bruker ofte en stor flokk fra hver oppdretter, slik at hestene reiser sammen med kjente hester hele tiden.
Før hver konkurranse står de i små båser hvor de sales på og klargjøres for konkurransen. Deltakeren stiger på i en av de små båsene, bukkereima settes på og så åpnes porten ut til den store banen. Deretter er hestens oppgave å få rytteren av på alle måter den kan i løpet av åtte sekunder.
Hvis rytteren sitter på i åtte sekunder, frigjør han seg selv etter at klokken ringer. Deretter løsnes bukkereima av to hjelperyttere, som også driver hesten tilbake til innhegningen. Dagens arbeidsdag er over, og om en uke venter en ny.
Kritikk
På alle store rodeoer er det påbudt med kvalifisert veterinær som holder oppsyn med dyrene og melder fra dersom de oppplever kritikkverdige forhold eller uriktig behandling av dyrene.
Dyrevernsorganisasjonen SHARK (Showing Animals Respect and Kindness) mener bruken av hester i rodeoer burde totalforbys. De driver aktiv propaganda og har i tillegg dokumentert bruk av såkalte “shocker” under flere store rodeoer. En shocker gir dyret elektrisk støt, og var opprinnelig ment som hjelpemiddel under transport av kveg. Dette er utstyr som i følge reglementet er forbudt å bruke på hest, men fortsatt brukes ulovlig av enkeltindivider på en flere rodeoer.
PRCA (Proffessional Rodeo Cowboys Association) mener på sin side at man må se på forskjellen mellom dyrevelferd og dyrs rettigheter.
- Dyrevernsorganisasjoner vil i de fleste tilfeller forby bruken av dyr i mange konkurranser og sportslige sammenhenger, men vi mener at dette er umulige krav, hester vil alltid være en del av mange sporter. Både oppdrettere og hestehåndterere får bøter dersom det kommer frem at de har behandlet hestene dårlig på en av våre rodeoer, sier organisasjonen på sine hjemmesider.
Historie
Å ri bukkende hester har vært en viktig del av cowboyens arbeid på de store ranchene. Tidligere var det vanlig å ri inn unghestene ved å slenge på sal og la en av cowboyene ri hesten gjennom bukkesprang, snøft og steil. Når dette var gjort ble innridningen ansett som over og det videre arbeidet kunne begynne.
I de første bukkekonkurransene handlet det om å ri en vill hest til den stoppet og sto stille. Det var ikke vanlig med bukkereim, kun en stram bakreim på salen som holdt salen på plass så den ikke vippet forover i sprangene. Det var ønskelig å ri til hesten selv sluttet å bukke. Etterhvert kom bukkereimen for å oppmuntre hestene til å bukke enda høyere og kraftigere.
En guttegren?
De amerikanske rodeoene har siden starten på begynnelsen av 1800-tallet naturlig vært dominert av unge gutter. Men i bukkekonkurransene var det tidligere vanlig å se flere jenter delta. Mange gjorde det bra, og beviste at kunsten å ri en bukkende hest ikke bare var forbehold de tøffe gutta.
Blant en av de største kvinnelige personlighetene i amerikansk rodeohistorie, er Fanny Sperry Steele. Hun var i tidlig 20-årene da hun på begynnelsen av 1900-tallet ble to ganger verdensmester i saddle bronc riding. Den unge jenta var kontroversiell for mange, men beviste gang på gang at det mest av alt handlet om balanse, mot, kontroll og koordinasjon.
Ofte var det vanlig å binde stigbøylene til jentene sammen under salen, slik at de holdt seg i samme posisjon selv om hesten bukket høyt. Men Fanny red som en av de få jentene på den tiden såkalt “slick saddle” - med like odds som de andre mannlige deltakerne.
Profesjonelle atleter
En typisk bukkehest er en blandingshest, ofte med blod fra quarterhesten, mustangen og med innslag av kaldblodige raser. Det synes særlig av den ofte store hårprakten og tegn på hovskjegg.
Kraftig beinbygning, samt en nøysom og tøff psyke er viktige egenskaper. De har gjerne en kraftig forpart og atletisk bakpart. Dette gir de kraft til å bukke høyt. Rytterne ønsker å ri hestene som bukker best, for dette er med på å gi ekstra poeng hos dommerne.
Poenggivningen er fordelt mellom hestens evne til å bukke og rytterens evne til å ri hesten gjennom bukesprangene.
Fri om vinteren
I vinterhalvåret har de fleste rodeohester fri og går ute på oppdretterens ranch i store flokker. Terrenget er gjerne kupert og utfordrende, på denne måten utvikler de styrke og kondisjon.
En god bukkehest har ofte rufsete, lang man og litt mer pels enn den vanlige ridehesten, er atletisk og i god form. Det er sjeldent å se tynne, skrøpelige eller overvektige hester på rodeoer.
- Disse hestene er atleter på toppnivå, akkurat som rytterne deres. De bukker ikke godt hvis de ikke er i knallform selv. Derfor er det viktig for oss at de til enhver tid er i god form, avslutter Gilbert.
Denne saken er tidligere publisert på hest.no, men henten frem igjen til glede for nye lesere.
