Gjorde lidenskapentil levebrød
Syv hester tusler rolig rundt utenfor stallen på Løddesøl utenfor Arendal. Fjordingen Balder lirker ut de siste høystråene fra et stort nett, mens hingsten Amigo står og smådøser. To små shetlandsponnier tusler rundt beina på de fem andre hestene.
- Det å ha hestene i flokk like utenfor døra er som et realityshow. Hierarkiet i flokken har vist seg å være nokså dynamisk, og de to minste ponniene ser ut til å slippe lettere unna med ting enn de større, smiler Alexandra.
Drømmeplassen
For to år siden fikk hun og mannen Espen endelig tak i et småbruk, etter å nesten ha gitt opp drømmen. Alexandra har i mange år reist landet rundt og instruert elever i dressur, men ønsket å ha sitt eget sted slik at elevene heller kunne komme til henne.
- Vi ville bo i Arendalsområdet, men alle plassene vi så på var enten for dyre, for avsidesliggende eller så var de ikke egnet til det vi ønsket å drive med. Vi tapte også flere budrunder, før vi endelig fikk kjøpe dette. Jeg var ikke engang inne i huset før jeg sa at denne plassen skulle vi ha, forteller hun.
Nå kan Alexandra sitte ved frokostbordet og se på den lille flokken som leker på jordet. Ridebanen kom på plass etter bare noen måneder, og med god hjelp av sin mann, far og hans kamerater har det også blitt bygd en romslig stallbygning.
- Jeg har fått det akkurat som jeg vil ha det. Til vanlig går hestene ut og inn av stallen som de selv vil, men jeg kan enkelt stenge av og lage bokser dersom jeg har behov for det. For eksempel når det kommer kurshester på besøk, sier hun.
Startet tidlig
I andre etasje gjenstår det fortsatt litt arbeid, der skal det bli kursrom, kontor, toalett, treningsrom og noen få overnattingsplasser.
- I tillegg til å undervise dem som rir, ønsker jeg også å ha litt teoriundervisning. Det hadde også vært gøy å få til en hestekafé en søndag i måneden, hvor hestefolk i området kan samles og snakke hest. Mulighetene er mange, sier Alexandra.
32-åringen kjenner at hun nå er i ferd med å lande. Å bygge seg opp som rideinstruktør har tatt lang tid, men hesteinteressen kom tidlig.
- Det begynte vel egentlig med at mamma red på naboens travere, og etterhvert fikk vi vår egen hest. Det var en islandshest. Videre hadde vi en nordlandshest og en blanding av fjording og araber, og da jeg valgte hest fordypning og naturbruk på videregående tok jeg med meg en lippizaner på skolen, forteller hun.
Praktikant i utlandet
Da skolegangen var unnagjort fortsatte Alexandra ferden ut i verden. Målet var å bli veterinær, men først ville hun ha et hesteår. Første stopp ble Danmark. Det ble aldri noe veterinærstudie.
- Der ble jeg i tre år, og jobbet blant annet for Bent Branderup som er en guru innen akademisk dressur. Det er en form for dressur som tar utgangspunkt i ridekunsten adelen og ridderne brukte i krig under rennesansen og barokken. I 2006 tok jeg ridderprøven, hvor man viser at man kan utdanne en hest opp til et visst nivå etter hans prisipper, forteller Alexandra.
Så gikk ferden videre til Sverige, der hun blant annet var innom et lippizanerstutteri og Tobbe Larsson som trener frihetsdressur. I 2007 tok Alexandra en mellomlanding i Norge.
- I den perioden fikk jeg etter hvert mer interesse for klassisk dressur som konkurransedressuren bygger på, og red en del for amerikanske Dave Thind som på den tiden holdt til i Haugesund. Deretter reiste jeg en kort periode til Portugal, før jeg dro til Tyskland og jobbet for David Wispelaere. Han er Grand Prix-rytter, og jeg synes han har en veldig fin tilnærming og respekt for hestene. Jeg var der i ett år, sier hun.
Er ikke like bastant
Alexandra har på mange måter erfart at hest betyr så mye for folk, at det vekker sterke følelser og meninger både når det gjelder trening og hestehold.
- Jo mer jeg lærer, jo mer innser jeg at jeg ikke kan. Jeg merker at nå som jeg har blitt litt eldre er ikke verden like svart hvit som den en gang var, jeg er ikke like bastant i meningene mine, forklarer Alexandra.
Selv om hun nå jobber etter den tyske treningsskalaen, er ikke den gamle kunnskapen glemt.
- Når jeg jobber med en hest kan verktøy jeg tidligere har gjemt langt nedi verktøyskuffen bli nyttige, og ofte er det en fordel å bruke ulike metoder og tilnærminger for ulike ekvipasjer, sier hun.
Viktige grunnprinsipper
Treningsskalaen mener hun har viktige grunnprinsipper, samtidig som det er viktig å huske at den er mer enn kjede enn trappetrinn.
- Et kjede er aldri sterkere enn det svakeste ledd, man blir aldri ferdig med å jobbe med takt og løsgjorthet uansett hvilket nivå man er på, forklarer hun.
Hvilke metoder Alexandra bruker for å jobbe med takt og løsgjorthet varierer.
- Jeg ser at det ofte kan bære nyttig å bruke de løsgjørende øvelsene som er mer anvendt i iberisk trening på stive varmblodshester. Videre kan man ikke ri en fremtung arbeidshest like mye frem som en varmblods i bedre balanse, forklarer hun.
En rød tråd
Men det er ikke lurt å vingle for mye mellom alle metodene som finnes.
- Det er nyttig med mange verktøy i verktøykassen, men man må samtidig ha en rød tråd og en helhetlig tanke gjennom hestens utdannelse. Man kan ikke bare plukke noen gullkorn her og der, det må settes inn i en helhetlig sammenheng, oppfordrer Alexandra.
Når det kommer til hestehold har Alexandra vært gjennom en rekke faser. Først skulle alle hestene hennes gå med sko, så barfot. De skulle stå på stall, så på utegang. Og så skulle de ikke ha dekken.
- Nå har jeg tidvis hestene i stall eller utegang, og hester som både er barfot og med sko. Noen av hestene trenger dekken på vinterstid mens andre liker seg best uten, alt etter hva som passer dem best. Jeg ser at horisonten er videre. For eksempel har jeg også innsett av vi har mye å lære av travfolket når det kommer til treningslære. Det er morsomt å se hvordan man forandrer seg, smiler hun.
Trenerutdanning i Tyskland
Alexandra har gitt undervisning hele tiden mens hun har drevet med hest, og i Tyskland fikk hun formalisert kunnskapene sine. På trenerutdanningen i Münster tok hun både trener C, B og A.
- Det var en omfattende og gøy utdanning, som baserer seg på det tyske treningssystemet. Vi skulle ri og undervise både i sprang og dressur, og hadde eksamen i teoretiske fag om hestehold og sykdommer, forteller hun.
Tilbake i Norge fikk hun først et engasjement som hestelærer på Tvedestrand og Åmli videregående skole, før hun for et par år siden fikk en fast 80 prosent stilling på samme sted.
- Jeg er kjempeheldig som har fått den jobben. Tidligere levde jeg kun av å undervise på egenhånd, nå har jeg en fast inntekt. Det er veldig hyggelig å få jobbe med ungdom som ønsker å jobbe med hest, jeg håper jeg kan gi dem et godt grunnlag, sier Alexandra.
Kan hvis man vil
Mange av elevene hennes kan tenke seg et arbeidsliv med hest, og spesielt innen travsporten er det etterspørsel etter lærlinger. Men Alexandra hører stadig folk si at det ikke går an å leve av hest eller at det er en usikker yrkesvei.
- Det provoserer meg. Med det antall hester vi har i Norge i dag, trengs det mange årsverk rundt dyrene. Både til å stelle og trene dem, produsere fôr og utstyr. Hvis man vil og er flink til å jobbe, så går det, sier hun.
For Alexandra har fått det til. Men hun legger ikke skjul på at det ikke akkurat er noen åtte til fire jobb.
- Jeg prioriterer jobben som lærer, men underviser fortsatt en del. Mandager står jeg for eksempel til klokken ti om kvelden og underviser på rideskolen på Fevik. I helgene reiser jeg ofte rundt og har helgekurs, så man kan trygt si at timeplanen min er fullpakket. Fritiden går med til å trene og stelle mine egene hester, forteller hun.
Lærer stadig noe nytt
Selv om det blir hest nesten til alle døgnets tider, går hun ikke lei.
- Alle sier at jeg jobber altfor mye, men interessen min er så brennende at jeg nesten ikke legger merke til det. Selv om jeg har hatt helgekurs der jeg har undervist 12 timer om dagen i tre dager, kan jeg godt ringe noen på vei hjem og diskutere små og kanskje litt nerdete ting innen ridning, smiler Alexandra.
Om hun skulle valgt igjen, ville det fortsatt blitt et liv med hest.
- Noe av det som er mest inspirerende, er å kjenne på det at man aldri blir ferdig utlært. Selv om jeg har ridd mye gjør jeg stadig nye oppdagelser. Det er så gøy å kjenne på samarbeidet mellom deg selv og hesten, sier hun.
Roer ned
Samtidig er hest mye mer enn ridning.
- Bare det å gå rundt på jordet og plukke møkk er en slags terapi for sjelen. Hest er så altomfattende. På alle reisene mine har jeg møtt så utrolig mange, flotte mennesker, sier Alexandra.
Men nå skal reisevirksomheten trappes ned, og tiden brukes mest mulig på småbruket på Løddesøl.
- Jeg kjenner at nå skal jeg nyte denne plassen. Ikke jobbe så mye mindre, men nå vil jeg bruke tiden min her, avslutter hun.
