Da merra redda far og jula
- Mamma! Har du sett de røde ridesokkene mine?
Hilde er stresset. Det er bare ti minutter til hun skal dra og møte de andre i stallen, og hun har ikke engang fått kledd seg. Det er lille julaften, og stalljentene skal ha sin årlige ridetur. Eller juleturen, som de kaller den. Anja pleier å ta med seg kakao og pepperkaker i saltaskene, og så rir de opp til Utsikten og tar en god pause der.
- Mamma, jeg finner dem ikke!
Hilde begynner å bli desperat. På juleturen er det nemlig også et poeng at alle skal kle seg så julete som mulig. Hun endevender skittentøyskurven, men de er ikke der heller. Hilde gir opp. Hun lener seg inntil veggen på vaskerommet og furter.
Det er da hun får øye på den. Under benken stikker en liten grønn flik frem. Hun trekker i den, og holder plutselig en litt falmet og rufsete julekurv av filt i hånden. På midten er det sirlig brodert en steilende hest med gulltråd.
Moren hennes kommer inn. Hun skal til å si at hun har funnet ridesokkene, men blir helt stille når hun ser hva Hilde holder i hånden.
- Hvor fant du den? Spør hun lavt.
Hilde stryker en finger over hesten og kikker opp på henne.
- Er det du som har laget den?
- Kom, sier hun, og hjelper Hilde opp.
- Det er noe jeg må vise deg.
De går inn i stua, og moren roter rundt i kassen med julepynt. Den er nesten tom, de fleste nissene og englene er allerede på plass i huset. Juletreet er pyntet. Men det ligger fortsatt litt rusk i bunnen av den gamle kassen.
- Denne hadde jeg nesten glemt, sier moren til Hilde og viser henne et gammelt, krøllete glansbilde med en sliten løkke av rød ulltråd på. Motivet viser en nisse som går bak en hest. Den bærer preg av å ha ligget i bunnen av kassen i mange år.
- Vanligvis var det din bestemor som pyntet treet da jeg var liten, men når hun var ferdig lå alltid dette bildet og den grønne julekurven igjen. Det var bestefar sin oppgave. Og mens han hang dem opp på juletreet, fortalte han alltid denne historien:
«Disse er til minne om gamlemerra. Om den jula hun reddet far og nesten strøyk med selv. Jeg husker det som om det var i går, selv om jeg ikke var store karen den gangen. Far hadde vært på hogst i nabobygda, og merra var selvfølgelig med. Etter en lang dag i skogen var hun både svett og sliten, men trasket traust og energisk hjemover. På denne årstiden pleide far å ta snarveien over den islagte Tjenna, noe som sparte han for godt og vel en halvtimes gange.
Akkurat hva som skjedde denne ettermiddagen, i det mørket var i ferd med å senke seg, er det ingen som vet. Men merra gikk gjennom isen, og far med. Ingen verken så eller hørte det som skjedde, men de klarte heldigvis å karre seg opp av de iskalde vannet på egenhånd.
Far husker lite av hva som skjedde videre, annet enn at han på ett eller annet vis klarte å henge seg fast på merra. På stivfrosne, skjelvende bein kom merra inn på gårdstunet, og tok seg til å skrape på dørhella helt til mor kom ut.
Hun handlet raskt, ropte til meg og broren min at vi måtte komme og ta oss av merra mens hun tok seg av far. Hun fikk slept han inn på det varme kjøkkenet, hvor han etter hvert kom til seg. Han skalv helt ukontrollert, og var svært nedkjølt.
Merra stod det heller ikke bra til med. Straks hun kom inn i stallen ble hun stående og riste som et ospelauv. Så vi pakket henne inn i flere lag med ulltepper, og visste ikke hva godt vi kunne gjøre. Mat eller drikke ville hun ikke ha. Hun viste tydelige ubehag.
Det ble sendt bud på både doktor og dyrlege. Far så det ut til å gå greit med, det var verre med merra. Det fikk bli opp til de høyere makter å avgjøre skjebnen, sa dyrlegen.
Den natten sov ingen av oss. Vi byttet på å våke over merra, men jeg må ha duppa av en liten stund der ute i stallen. For plutselig så jeg merra sto og åt høy. Ullteppene hun hadde hatt på seg lå pent brettet over boksveggen, og hun var nystriglet i den nå nesten tørre pelsen. Jeg sprang inn og vekket de andre, og spurte hvem som hadde vært og stelt med merra. Da ble jeg bare møtt av flere trøtte og spørrende øyne.
Ingen av dem hadde vært i stallen. Ingen vet hvordan merra kunne bli bra på så kort tid. Det var nærmest et mirakel, og den eneste forklaringa vi kunne komme på var at fjøsnissen må ha vært innom en tur og gitt oss mirakelet vi alle hadde håpet på.
Neste morgen broderte mor denne hesten på julekurven, og jeg fant dette glansbildet. Vi hang dem på juletreet, mer takknemlig enn noen gang for at vi kunne feire jul sammen takket være merra. Hun gikk for øvrig aldri ut på isen igjen.»
Hilde forsøkte å svelge den store klumpen i halsen, og tørket bort en liten tåre i øyekroken mens hun nok en gang lot fingrene gli over julekurven. Forsiktig lirket hun hanken inn på en grein på juletreet. Den skilte seg ut der den hang, sammen med glorete julekuler og glitter i all verdens farger.
Moren hennes festet glansbildet til en annen grein, og strøk bort en hårlokk fra ansiktet. Hun stirret på datteren med et vemodig blikk, før hun kikket på klokken og innså at det var på tide å kjøre Hilde til stallen.
I en fei fikk Hilde dradd på seg strømpene, og kledd seg ferdig. Detaljene føltes ikke lenger så viktige. Hun lengtet bare etter å kjenne den gode, varme pusten fra den lodne mulen til Borka som hun skulle ri i dag. Selv om det ikke var denne hoppa som en gang hadde reddet oldefaren hennes, var hun helt sikker på at Borka ville gjort akkurat det samme.
