Glimt av mustanger
Ett glimt
– Hvis du vil prøve å få et glimt av dem, er det bare å gå over den tørrlagte elva og videre ut på slettene. Det er der de som regel holder til.Steve Mantle var likevel ikke særlig overbevist om at jeg ville få øye på dem. Selv om mustangene var vandt med å se mennesker i ranchtrucken, som de brukte for å kjøre ut høy til dem i tider hvor det var lite mat, og selv om de hadde sett mennesker på avstand og under innfangingen i reservatene, holdt mustangene seg unna tobeinte i størst mulig grad. Det var det Steve sa.
Det bekymret meg lite. Et glimt av dem ville være belønning nok.
Tigern
Ved min side hadde jeg en stripet bullmannstiff som var stor og lydløs som en tiger. Den uvanlige gårdshunden så meg vandre fra gårdsplassen og bestemte seg for å slå følge. Om det var mulig å komme nære mustangene med han ved siden av meg skulle vel godt la seg gjøre, men jeg trasket videre likevel. Det var hyggelig med selskap.Jeg fulgte først det tørre elveleiet et stykke, før jeg sakte gikk over den første åsen. Vinden kom mot meg, noe som var et godt tegn. De ville ikke lukte meg før jeg var kommet nære nok til å se dem - håpet jeg.
Det var en kald, sur vind, som ofte feier over de nakne slettene i store deler av Wyoming. I det fjerne kunne jeg ane omrisset av en fjellkjede, men jeg visste ikke hva fjellene het. Det var overskyet, men solen forsøkte stadig å presse seg gjennom skydekket og ga et mykt, eiendommelig lys.
Nysgjerrige unghester
De dukket først opp som ørsmå, mørke prikker i de brune åsene. Det var mange av dem, men de var spredt over et stort område. Det var ingen skog jeg kunne gjemme meg i og ingen hest som bar meg nærmere. Jeg var ennå langt unna og nærmet meg sakte. Til slutt var jeg så nære at de enkelt kunne se meg. Likevel hadde ingen av dem oppdaget meg eller Tigern.
Jeg stoppet og ventet. Visste at de hvert øyeblikk ville oppdage oss. Den første hesten løftet hodet og stirret på oss, lenge. Så gresset den videre. Den andre hesten løftet hodet og stirret på oss. Han snudde så hele kroppen i retning der jeg og Tigern sto. Plutselig tok han noen nølende skritt i retning oss.
Det var som om alt plutselig foregikk i sakte film. Ett etter ett spratt hvert eneste hestehode opp fra bakken. De satte seg alle i bevegelse, samlet seg i én stor flokk og begynte å bevege seg. Først skrittet de, så travet de friskt av gårde, men i stedet for å løpe fra meg, kom de travende direkte mot meg. Pulsen gikk raskere. Skulle ikke villhester være nettopp - ville? Skulle de ikke løpe fra fare, ting de ikke var sikre på?
De roet ned til skritt og stoppet like før de nådde oss. Jeg ble fortsatt sittende på huk. De unge mustangene hadde alle intense blikk og toppede, årvåkne ører som var rettet direkte mot meg. Selv med flokete, lang man full av tistler og tjukk vinterpels så de alle ut til å være i overraskende godt hold.
Ufarliggjort
Det gikk mange tanker gjennom hodet. Jeg innså at jeg aldri ville kunne gå bort til dem, selv om de kun sto få meter unna meg og stirret. Jeg visste at de ville snu på en tiøring og spurte av gårde ved den minste lyd eller bråe bevegelse jeg lagde. Og jeg konkluderte med at den eneste måten å vise dem at jeg ikke var noe rovdyr på var å forlate dem. For de aller fleste rovdyr er direkte i sine angrep og ingen av dem vil noensinne snu ryggen til et potensielt bytte og gå sin vei.Derfor bestemte jeg meg for å gjøre nettopp det.
Jeg reise meg sakte. Så snudde jeg meg rolig og begynte å gå. Tigern følte at noe var på gang og gikk lydig ved siden av meg. Etter et par steg rettet jeg ryggen og gikk mer bestemt bortover. Jeg så meg ikke tilbake. Jeg festet blikket fremfor meg og gikk som om det var den mest selvfølgelige ting i verden.
Jeg hørte de fortsatt og i øyekroken så jeg hvordan den lille mustangflokken sakte satte seg i bevegelse. Etter meg. Nølende i begynnelsen, og med god avstand, men blikkene deres var festet på meg og jeg kunne nærmest føle hvordan de forsøkte å finne ut av hva jeg var. Det var tydelig at jeg ikke var en akutt trussel, og unge som de fleste av dem så ut til å være var jeg sikker på at de alle var lekne og nysgjerrige som unghester flest. Det ble som en liten avkobling fra hverdagslivet for dem. Jeg var én og de var mange. Jeg vek når de kom mot meg og bevegelsene mine var langsomme. Enn så lenge følte de seg trygge og komfortable med å følge etter meg over slettene.
Der vandret jeg altså. Over slettene på Mantle Ranch i Wyoming. Med en stripete bullmansstiff ved siden av meg og en flokk med mustanger bak meg. Hvor var fotografen når jeg trengte én?
Minnet brant seg likevel fast i hukommelsen. Den kalde vinden. De frosne hendene. Kameraet jeg bar på og Tigern som aldri vek fra min side. Fjellene i det fjerne. Det tørre, brune gresset. Lyden av vinden og prusting fra en og annen mustang i flokken.
Flokk-kontroll
Sakte begynte jeg å svinge og til min overraskelse fulgte de alle villig med, som om det var den naturligste ting i verden å følge meg over slettene. Jeg begynte å gå baklengs, tok opp kameraet og knipset i vei. Selv om noen av dem senket farten stoppet jeg ikke å bevege meg. Sakte begynte jeg å gjøre svinger, gå hit og dit slik at de måtte holde fokusen på meg for å vite hvor vi var på vei. Det var en følsomhet i flokken, en slags elektrisitet, nesten som mellom to batteripoler. Jeg visste at hvis jeg nærmet meg én av dem, ville de trekke seg unna, og de visste at hvis de nærmet seg meg, ville jeg også vike unna.
Det minnet om å arbeide med en ny kvegflokk fra hesteryggen. Når kyrne ikke er vandt med å bli arbeidet, må man la de bli komfortable med hesten. Da er det ofte at kvegflokken slippes på ridebanen og lærer at hesten som skritter rolig rundt dem ikke utgjør noen trussel. Det er også vanlig å ri tvers gjennom kvegflokken og ut igjen på andre siden. Da sprer flokken seg i to vinger, men straks man rir gjennom samler de seg igjen. Jeg lurte på om samme teknikk ville fungere her, med mustangene?
Sakte gjorde jeg svingen min skarpere, helt til jeg var på vei rett mellom to av dem. Brått spratt de til hver sin side og på den måten delte de resten av flokken også. Jeg gikk rolig gjennom og ut på andre siden, før jeg fortsatte videre på slettene. Bak meg samlet mustangene seg igjen og fulgte ivrig etter meg. Jeg snudde igjen, denne gangen gikk jeg bare nonchalant rett inn i flokken. De vekk overrasket unna, men fordi jeg ikke ga dem noen oppmerksomhet, snudde de seg på ny nysgjerrig etter meg.
Istedet gikk jeg saktere og saktere, helt til noen av de tøffeste strakk halsen frem og forsøke å lukte på meg. Så lenge de hele tiden trodde at alt dette var deres idé, var det en kontakt, men det var en kontakt som var lett å miste hvis jeg ble egoistisk og ville ha mer fra dem. Det var en kontakt på deres premisser. Kun deres premisser. De var på hjemmebane og jeg var en fremmed i deres verden.
Trolldommen brutt
Det var egenrådighet som til slutt endte den fantastiske opplevelsen. Jeg hadde snudd meg og sakte begynt å gå mot ranchen. Det var et stykke dit, men jeg visste at hvis jeg bare kom over neste bakketopp, så ville Steve og sønnene være i stand til å se meg, Tigern og mustangene. Det måtte jo være litt av et syn? Jeg tenkte hvor gøy det ville vært hvis de så oss. Jeg flyttet fokusen min fra fullstendig tilstedeværelse i øyeblikket sammen med hestene på slettene, til å tenke på profitt, på oppmerksomhet, på meg og på fremtiden.
Kontakten ble brutt. Sakte begynte hest etter hest å stoppe. De ble stående hver for seg og gresse. Et par av de aller mest interesserte fulgte fortsatt med, men blikkene deres ble raskt glassaktig og fjernt.
De hadde mistet interessen de også.
Jeg ruslet sakte tilbake til ranchen i dype tanker. Alene. Også Tigern hadde forlatt meg til fordel for dyrelivet i det uttørkede elveleiet.
– Nå, fikk du et glimt av dem der ute? undret Steve da jeg kom tilbake.
Jeg varmet opp frosne fingre inne i stallen, mens Steve var i ferd med å gi tolv unge mustanger vann i splitter nye vannbøtter. Det var første gang mustangene hadde vært under tak, første gang de hadde vært satt i en boks, og første gang de hadde sett en vannbøtte og en slange hvor vannet sprutet ut fra. Noen av dem skalv og trengte seg opp i et hjørne, mens andre nølende berørte vannet med leppene og flemmet høyt.
– Joda, sa jeg og dro på det.
– Jeg fikk vel mer enn et glimt, egentlig.
Ville mustanger i USA
Egentlig er det en myte at det finnes villhester i USA. Mustangene som i dag streifer fritt på de angitte villhestområdene er etterkommere etter hestene som først ble fraktet til USA av spanjolene. Senere har andre domestiserte hester blitt satt fri eller rømt fra nærliggende rancher og blandet seg med villhestene. Den korrekte betegnelsen på disse mustangene vil heller være utemte hester i stedet for villhester, men de fleste i USA ser på hestene som ekte villhester og en av landets nasjonalskatter.Ordet mustang kommer fra det spanske ordet mesteno, som referer til dyr som er herreløse og streifer fritt rundt. I dagens USA lever ca. 33 000 mustanger i villhestreservatene, mens nye 30 000 er plassert i midlertidige hjem eller treningssentere.
Livet til den amerikanske mustangen er et kontroversielt og mye omdiskutert tema i landet, og er spesielt forbundet med den stadige økningen av villhestpopulasjonen og hvordan dette skal håndteres.
Etterord: Kanskje de ikke var så ville?
Møtet med disse unghestene gikk sterkt innpå meg, og jeg har i tiden senere forsøkt å finne ut hvorfor de var så nysgjerrige og faktisk fulgte meg over store deler av slettene.
Kanskje de ikke var ville mustanger? Kanskje noen hadde håndtert dem tidligere? Steve Mantle svarte nei på begge spørsmålene. De var aldri blitt berørt av mennesker, annet enn dagen de ble fanget fra villhestreservatene og fikk utdelt merkelapper som er festet rundt halsen og dagen de ble vaksinert og fraktet til ranchen. Mennesker hadde de selvsagt sett før, både på nært hold og langt unna, og for flere av dem var synet av mennesker positivt. Når vinteren kom og det var lite mat pleide Steve og sønnene å kjøre ut med høy til hestene. Mustangene kom aldri helt bort til bilen, men var ikke lenger redde når de kom kjørende. Tigern var de også godt kjent med. Han løp fritt på gården og utgjorde ingen trussel for dem lenger.
Flokken jeg traff på ute på slettene var alle unge, nysgjerrige hester. Selv om det skulle lite til før de alle snudde om og forlot meg, var det viktigste jeg gjorde å fange deres oppmerksomhet og holde på den ved å hele tiden forandre det jeg gjorde. Det at jeg aldri forsøkte å direkte nærme meg dem var også en trygghet for dem.
Følelsen av å “miste dem” da jeg tenkte på å vende tilbake mot ranchen var en viktig lærepenge i hvor mye det betyr å være tilstede i omgang med hester, ville eller domestiserte. Glemme tanker om egen vinning, hva som er til middag og hvordan morgendagen vil se ut. Være til stede øyeblikket, sammen med hestene. For det er da magi oppstår og alt kan skje.
