Som datter av Knut er undertegnede utkommandert til å være assistent og sjelesørger på en av de tre ukesturene min far arrangerte i fjor. Den første turen sommeren 2007 gikk inne i Hardangervidda nasjonalpark, i området rundt Nordmannslågen. Men siden Fylkesmannens miljøvernavdeling kun ga Knut tillatelse til å gjennomføre èn ukestur med hest i nasjonalparken og han hadde invitert venner og kjente til tre ukesturer, måtte han finne et alternativt område å ri i.

- Vi ble ønsket hjertelig velkommen til Skarvheimen av Geirmund og Kjersti på Iungsdalshytta. Jeg har bare vært her inne vinterstid når jeg har gått på ski fra hytte til hytte, forteller Knut og legger til: - Så nå er jeg ganske spent på om Geirmund visste hva han snakket om da han sa at terrenget var ypperlig å ri i.

Basehopping og rafting

Skarvheimen ligger mellom Hardangervidda og Jotunheimen. Fra Oslo kommer man til dette flotte fjellområdet ved å kjøre opp Hallingdalen, ta av ved Ål og kjøre gjennom Vats og deretter videre på en slank grusvei en halv time inn i fjellet.

Iungsdalshytta, som skal bli vårt utgangspunkt og base, ligger nord for Hallingskarvet, der Iungsdalen og Fødalen møtes. De andre deltakerne har allerede kommet inn til Toviken når lastebilen med ti hester endelig ankommer. Som vanlig er Knut sistemann. Han har med seg de to siste hestene på henger.

Ryktene om en smule dramatisk fjelltur på Hardangervidda uka før har allerede nådd deltakerne. - Jeg visste at Emil, dølen min, var basehopper, men det kom som en stor overraskelse at Lyn og Lille Tor drev med rafting, sier Knut med et smil når en av de litt usikre deltakerne vil vite hva som faktisk skjedde da to hester og en rytter ble tatt av elven inne ved Tinnhølen uka før.

- Alle lever fortsatt, avslutter Knut når en annen av deltakerne vil vite mer om ulykken. - Er dere klar for en fantastisk ridetur? Da får vi begynne å sale på.

Ryttere med og uten høydetrening

Hestene er lastet av og står bundet opp langs saueinnhegningene. På denne turen er det undertegnede som har fått ansvaret for å fordele hester til ryttere. Det er kun èn ekvipasje som i utgangspunktet ikke kan skilles, nemlig Sivert og Knut. Fjordingen Sivert har familien vår hatt siden han var to uker gammel. Nå er han elleve år og far til et par av hestene i følget. Sivert er en ypperlig lederhest, som ikke nøler med å krysse dype elver eller gå ned bratte fjellsider.

Av de ti deltakerne på turen er to barn; Sunniva (12) og Ingrid (13). Det er kun Knut, Ingrid (som er lillesøsteren min) og jeg som har ridd en del i fjellet tidligere. Ole Duus Jespersen, Knuts gode danske kamerat, er den som har minst erfaring med hest. Men han har til gjengjeld gått mye i fjellet – både vinter og sommer.

De andre rytterne er mer eller mindre erfarne. Mest erfaring har nok Øystein Geitz, som til vanlig rir på Søndre Aas gård på Holmlia utenfor Oslo. Han har tidligere vært på hesteferie i Canada. Noen uker etter vår fjelltur skal han få to morganhester fra Arizona. Både Øystein og hans gode venn Eivind Roaldsøy begynte som hestepappaer, men fikk etter hvert selv interesse for hest. Også Øystein Fjærvoll og Hans Martin Selberg har begynt å ri i voksen alder. De to siste deltakerne i gruppen er Elisabeth Carlsen og datteren Sunniva. De tolv hestene som er med på turen tilhører familien Houge Sæther og står til vanlig på hjemme på Skuterud gård på grensen mellom Frogn og Nesodden.

Kort tur med enkelte hindringer

Toviken er en liten plass med brygge, parkeringsplass, bro, noen saueinnhegninger og et par støler. Dette er endestoppet for grusveien. Rundt oss er det fjell og vann på alle kanter.

Etter at alle hestene er salet på og den overflødige bagasjen er sendt med båten inn til Iungdalshytta er det klart for en liten ridetur inn til hytta. Til tross for at været er kaldt og vått er entusiasmen stor i gruppa. Turen går langs en smal sti som etter hvert blir mer og mer steinet før den kommer ut på et par våte myrer. Noen av rytterne synes stien er vanskelig å ri. Men for hestene er det langt fra første gang de går i slikt terreng.

Et par dempede skrik bak i rekka forteller meg at en av rytterne har problemer. Elisabeth Carlsen velger å gå det siste stykket frem til Iungsdalshytta. Hun betror oss senere at hun på forhånd var veldig i tvil om denne turen ville være for tøff for henne, men at hun spurte et par venninner som tidligere hadde deltatt på turridning i fjellet til råds. - De fortalte meg at slike rideturer ofte går langs flate grusveier i fjellet, sier Elisabeth. Hennes venninner kan umulig ha ridd med Knut. Han har som prinsipp å ri minst mulig langs grusveier, og helst ri opp på de høyeste toppene. Turen kan muligens bli litt for spennende for Elisabeth, tenker jeg.

Iungsdalshytta ligger 1111 meter over havet, på en liten kolle. Suset fra den strie elva høres godt på tunet. På hver side av elva reiser det seg bratte fjellsider. Bestyrerparet på hytta driver også aktiv stølsdrift. Her er både kuer, frittgående griser, gjess, geitekillinger og kopplam. Rideturen inn til hytta tok en knapp time, så de fleste i følget er lysten på mer. Mens undertegnende og Elisabeth blir igjen på tunet for å sette opp innhegning til hestene, tar resten av følget en liten ridetur opp Fødalen. To hester følger med som løshester, noe som fungerer godt fordi alle hestene våre kjenner hverandre og til vanlig går i flokk.

Tre retters middag

Som på alle de betjente hyttene til Den Norske Turistforening blir det servert tre retters middag, og denne smaker ekstra godt etter en lang og aktiv dag. I spisesalen møter vi både barnefamilier som ligger fast på hytta og folk som går fra hytte til hytte og bare er på gjennomreise. Eivind er vegetarianer så kokken lager en egen meny til han. Snart forteller Eivind at dette er den beste maten han noen gang har fått servert på en hytte.

Etter middagen er det tid for å diskutere turene for resten av uka. Eivind og Ole finner frem kartet. Og sammen med Knut og Geirmund blir det bestemt hvilke ruter vi skal ri. Knut er opptatt av at det ikke må være for mye ur, altså områder der det ligger stein på stein, og at elvene må være mulig å krysse. Det viser seg heldigvis at de to største elvene kan krysses over broer som kan bære hest.

Blå himmel

Til alles overraskelse våkner vi neste dag til strålende sol. På grunn av fossen som ligger rett ved hytta er det satt opp et gjerde langs elven. Og ved broen er det heldigvis en grind som hindrer hestene i å gå tilbake til Toviken.

Vi slipper hestene ut av innhegningen før frokost slik at de kan beite på saftig og næringsrikt gress. Dagens etappe skal gå opp Fødalen, langs Fødalsvannet. Innerst ved vannet skal vi krysse elven og ri opp Haldalen. Dette fjellområdet skal være nokså øde, og her kan man treffe på store villreinflokker.

Etter frokost blir hestene salt opp og vi rir oppover Fødalen. Dette er en relativt trang dal med bratte fjell på begge sider. Dalen er frodig og grønn, og ifølge Geirmund, som tidligere var sauegjeter om somrene, beiter det drøyt 3500 sauer inne i denne dalen. Vi ser mye sau, og plutselig ser vi en ørn sveve ut over fjellkanten. Om det er ørnen som har tatt livet av den døde sauen vi senere passerer på stien, eller om den er sjøldau, er ikke godt å si der den ligger oppblåst i magen og full av mark og innsekter.

Flere av rytterne tok på seg ullundertøy på morgenen, men etter hvert som vi rir innover dalen forsvinner det ene plagget etter det andre. Vannet på nedsiden av stien er krystallklart og på den andre siden av vannet faller Systrungfossen majestetisk ned fra fjellsiden.

Vi rir over Helvete

Det går greit å krysse elven ved innløpet til Fødalsvannet. Bunnen består av sand og småstein, så den er snill mot høvene. Vi bestemmer oss for å ta lunsj oppe i lia, og setter fotjern på de mest selvstendige hestene. Noen av dem beveger seg greit med fotjernene – eller hellene, som de også kalles. Mens andre velger å stå bom stille.

Når matpakkene kommer frem våkner imidlertid flere av hestene. Dølehesten Emil, tror åpenbart selv at han er en liten hundvalp, når han hinker rundt og tigger etter mat mellom alle som sitter med åpne matpakker. Men selv om han er ganske sjarmerende er han med sine 700 kilo den største hesten, og enkelte i følget føler det nok litt truende å ha han over seg mens de spiser. Så Emil får klar beskjed om å gå vekk.

Vi oppdager at tiden har gått fra oss og at hvis vi skal ri opp på den toppen vi hadde planlagt, så risikerer vi å ikke rekke tilbake til hytta til middag. Ingrid foreslår at vi rir tilbake over elva og opp til et platå med det optimistiske navnet Helvete. Dette blir en fin tur. På toppen er det god utsikt og for å komme ned på den andre siden må vi passere flere snøskavler og ri langs en bratt fjellside.

Knut, som har ridd mye i fjellet, er strålende fornøyd med det flotte underlaget på veien ned. Flere av rytterne synes imidlertid at det enkelte steder er altfor bratt. Blant annet avslører Øystein (Fjærvoll) at han har høydeskrekk, så han hopper av Sylvinda og velger å gå langs de bratteste skråningene. Jeg tror nok denne turen er en større påkjenning for flere av rytterne enn den er for hestene, som aldri har vist tegn til høydeskrekk.

Ekspedisjon i ruskevær

Neste dag er det som værmeldingen lovet oss kvelden før regn og ruskevær. Men ikke ille nok til å skremme rytterne fra å følge dagens ambisiøse plan om å ri opp til Öljuvannet, hvor Geirmund Tormodsgard og Kjersti Nestegard har en jakt- og fiskehytte som vi skal låne for en natt. Geirmund og Kjersti er grunneiere i området og eier ikke mindre enn 70 kvadratkilometer, det vil si 70.000 mål.

Geirmund har antydet at turen vil ta tre timer, men vi er realister og sier til oss selv at vi må regne med at den tar fire, kanskje fire og en halv time med lunsj og et par korte pauser.

De fleste rytterne har regnponsjo på seg. Den beskytter både mot regnet og vinden. Etter bare en knapp kilometer på steinete sti og en og annet myrlendt trase kaster Elisabeth inn håndkledet og spør om hun kan gå tilbake til hytta og ta en hviledag. Øystein (Geitz) lover å passe ekstra godt på hennes datter Sunniva.

Vi rir opp Iungsdalen og følger turistløypa som har ”skåret” en smal sti inn i fjellsiden. Nedenfor oss går elven stri. På vår overside er det bratte fjellsider hvor det renner en og annen foss. Oppe i liene ligger det små klynger med sau. En av hestene mister en sko tidlig på turen, så vi tar en stopp mens vi setter på boots for å beskytte hoven.

Når vi spiser lunsj oppdager vi at vi allerede har ridd i tre timer, og at vi kun er cirka halvveis. Innerst i Iungsdalen går turen bratt opp fjellsiden. Tåken kommer sigende og plutselig er sikten bare 30-40 meter.

Går på kompasskurs

Da vi dro innover fikk vi beskjed fra Geirmund at det var viktig at vi valgte å gå opp det riktige passet, for her inn er det flere pass vi kan ta feil av. Eivind og Ole sjekker stadig kartet og stikker ut kompasskurs. Vi stopper opp når vi står nedenfor det vi tror er en bratt og mørk fjelltopp.

- Hvis det er denne toppen vi ser på kartet, skal vi opp her, sier Eivind og peker på snøfonnen som stikker ut av tåkehavet over oss i skråningen. Ole mener vi ikke kan være sikker på at det er riktig fjelltopp, og antyder at vi bør vurdere å ri tilbake til Iungsdalshytta.

Jeg står sammen med Øystein (Fjærvoll) og Hans Martin, som kanskje har sett litt for mye på 71 grader nord. Vi prøver å holde varmen mens Knut, Ole og Eivind diskuterer alternativene. For å støtte Knut og Eivind, som er innstilte på å fortsette turen, blir vi enige om å stemme ut ”dansken”. Et lite tiltak for å holde oppe humøret på turen.

For å avklare om passet vi mener ligger over oss er det riktige, sendes Eivind og Øystein (Geitz) ut som speidere. Etter knappe 20 meter forsvinner kroppene deres inn i tåkeheimen. Etter en lang stund med en viss spenning i gruppa kommer de to tilbake igjen.

Eivind, som var orienteringsløper i sine yngre dager og ikke har for vane å overlate ting til tilfeldighetene, er sikker: - Vi er på riktig vei. Vi skal opp den veien, sier han og peker på en fjellside som ser ganske bratt ut. Vi leier hestene skrått oppover en bratt snøskavl. Siden Knut er usikker på om snøen vil bære ber han rytterne holde god avstand mens de tar over hestene.

På toppen ser vi endelig en varde og forstår at Eivind har rett. Vinden tar en gang i blant tak i tåka og skyver opp små åpninger som gjør det mulig å se litt lenger, men så tetner det til igjen og tåka blir som tykk grøt. Overalt er det snø og sildrende vann. Jeg forsøker å psyke meg selv opp og la være å stille spørsmål som kan røpe at jeg er engstelig. Her gjelder det å stole på at de som har ansvar for navigeringen finner riktig vei.

Hestene er like rolige som alltid, og følger tillitsfullt etter hverandre. Et par hester går løse og Lyn, bærer kløv med gjerdestokker, strømtråd, strømapparat og proviant, samt et dekken til Trinity, araberen vår. Der det stikker opp grasstrå mellom steinene stopper Sylvinda opp og tar et jafs. Det gir en god følelse å se at hestene ikke er påvirket av alt stresset som foregår inne i hodene til rytterne.

Fra toppen av skaret samarbeider Eivind og Knut om å stikke ut ny kompasskurs. Eivind holder kompasset mens Knut går et par titalls meter fremover. Når vi bare så vidt kan se omrisset av Knuts kropp roper vi at han måtte stoppe, og deretter følger vi etter på snøen. Etter noen hundrede meter på snø kommer vi endelig inn på fast grunn.

- Der nede må Öljuvannet være, sier Eivind og peker ut i tåka. - Der er vannet! svarer jeg i det tåka letter og det islagte vannet på 1500 meters høyde sakte kommer til syne. Tenk at vi er midt i juli og at det er mest is og snø rundt oss.

Godt samarbeid

Etter en halvtimes marsj der vi holder god fart for å komme lengst mulig i tilfelle tåken igjen innhenter oss, kommer vi endelig frem til hytta, ti på seks om kvelden. Sunniva og Ole blir sendt inn i hytta for å tenne opp i ovnen. Vi andre saler av hestene og setter opp gjerde til hestene. Etter kort tid står hestene i innhegningen. Alt utstyret blir hengt opp langs den tørreste hyttesiden.

Nå er det klart for å komme inn i varmen og få på seg tørre klær. Inne i innhegningen ruller hestene seg og går på jakt etter det lille gresset som finnes. Kjersti på Iungsdalshytta har sendt med oss kjøttboller og mat til en ordentlig middag. Så Hans Martin, som til daglig jobber som purser, er utnevnt til dagens kokk.

Den lille hytta med to soverom og en lang sofabenk i stua er en ordentlig jakthytte med bjørneskinn og diverse utstoppende dyr og fugler på veggene. I sofakroken ligger det en bunke med jaktblader som Sunniva og Ingrid kaster seg over. Mens de blar i bladene får ansiktene deres et skeptisk uttrykk. - Dette er perverst….makabert, stønner Ingrid. - Hvordan kan de gjøre noe sånt, spør Sunniva mens jegere som står bøyd over felte villrein smiler til dem fra bladene.

Eivind har kramper i den ene hånden og mener det har sammenheng med at han på store deler av turen var kald og våt: - Neste gang jeg rir på fjelltur skal jeg legge skinnhanskene og dongribuksene hjemme. De duger ikke mot regn, sier Eivind. Knut, som liksom skal være turlederen vår, ligger under et par ulltepper på sofaen og hakker tenner. Han er blitt så kald at han har problemer med å få kulden ut av kroppen. Selv om han har bursdag i dag og vi andre lokker med champagne og sjokolade, er det ikke mulig å få han med på kortspill. Han sovner raskt mens vi andre spiller kort til langt på natt.

Følg fjellvett reglene

Neste morgen har dessverre ikke tåken forsvunnet. Den går fra å være tykk, til å bli tynnere, for så å bli tykk igjen. Havregrøten frister til frokost. Etter frokost er det ut og slippe hestene ut av innhegningen slik at de kan beite på et større område. Hans Martin, Øystein og jeg må være gjetere og stoppe ethvert forsøk på å gå tilbake der vi kom fra dagen før.

Når alle hestene endelig har fått på seg saler og saltasker, jakt- og fiskehytta er rengjort og teppene ristet er det klart for å stige opp i salene. Vi forsøker å finne sporene fra i går mens Eivind følger med på kompasset. Tåken er en tanke lettere enn dagen i forveien slik at vi kan holde høyere fart. Det er litt kjedelig at vi ikke får nyte den flotte utsikten Geirmund snakket om før vi dro.

Tidlig på ettermiddagen kommer vi tilbake til Iungsdalshytta. Der er det budeiekurs der folk lærer om melking og bearbeiding av melken. Det føles godt å stige ned av salen og strekke ut kroppen. Selv om turen opp til hytta ved Öljuvannet var stri er alle glade for at vi gjennomførte den.

Hvis du kjære leser synes vi utfordret grensene for mye da vi dro inn til Öljuvannet så vil jeg hevde at vi fulgte fjellvettreglene: ”Legg ikke ut på langtur uten trening” - hestene våre var i alle fall veldig godt trent. ”Meld fra hvor du går” – bestyrerparet på Iungsdalshytta visste hvor vi dro. ”Vis respekt for vær og værmelding” - været var ikke uoverkommelig. ”Lytt til erfarne fjellfolk” – flere av de vi hadde med i følget var erfarne fjellfolk. ”Vær rustet mot uvær, selv på korte turer” - vi hadde rikelig med klær med oss. ”Husk kart og kompass” - dette var uten tvil den viktigste regelen for oss. ”Gå ikke alene” - vi var et stort følge. ”Vend i tide, det er ingen skam å snu” - man må ikke bli med på tur om man ikke føler seg i stand til det. Det var ikke så langt fra at vi snudde, men heldigvis fant vi stien i tåka. ”Spar på kreftene, grav deg ned om nødvendig” - dette slapp vi heldigvis. Det kunne blitt en stor jobb å grave en stor nok snøhule til alle hestene…

Topptur i fint vær

Neste morgen vender sola tilbake, og vi peker ut noen av de flotte toppene nord for hytta som vi vil erobre. I dag er vi fulltallige med ryttere igjen. Vi krysser Iungsdøla over en flott bro. Oppe i fjellsiden bestemmer vi oss for å ta en rastepause ved en liten slette. Her er det nok gress til hestene. Vi forsøker å få øye på araberen Trinity og islandshesten Soki, som har fått være hjemme i dag. Gjennom kikkerten oppdager Eivind dem nede i bunnen av dalen. De går og gresser på en myr. Fra fjellsiden kan vi se over til det passet vi red gjennom på vei opp og ned fra Öljuvannet. Eivind og Ole peker og diskuterer ruten vi red. Sola varmer godt og flere i følger ligger ut i gresset og slapper av.

Etter en god pause setter vi av gårde opp mot Grevskardnuten som ligger på 1586 m.o.h.. Derfra har vi god utsikt mot Reinskarvet. Foran oss ligger Stolsbergi. Derfra skal det ifølge Geirmund være god utsikt mot Hallingskarvet.

Siden fjellsiden ved Stolsbergi er så steinete bestemmer vi oss for å ikke ri helt til topps. Knut blir igjen med hestene i en liten skråning hvor hestene kan gresse. Resten av gjengen tar seg til fots opp på toppen. Oppå toppen kommer SMSer og telefoner inn på mobilene, utsikten beundres og fremtidige fjellturer diskuteres.

Etter en liten rast går turen ned igjen til Knut og hestene. Nedturen går over flere store snøfonner der store snøbroer har kollapset. For å unngå at ryttere og hester går igjennom følger vi hele tiden med på om det renner bekker inn i snøfonnene, for gjør det det så er det en viss fare for at vannet lager åpne gater under snøen som kan svikte. Vi holder også avstand mellom hestene slik at ikke vekten blir for høy.

Elisabeth velger å gå det siste stykket ned og lar islandshesten Ööinn få gå løs. I en bratt bakke der vi styrer hestene i sikk-sakk nedover oppdager vi at Ööinn velger å sette rett utfor. Han bykser nedover fjellsiden i høy fart mellom steiner og groper. Heldigvis har han fortsatt fire hele bein når han endelig stopper opp nede på flaten.

Eivind Fredløs

Tilbake på Iungsdalshytta er fortsatt dagen ung, og vi benytter det fine været til å sette inn utstyret med lærfett, siden det har blitt stivt etter regnværet tidligere i uka. Med fint vær, en kald utepils og godt humør går jobben fort og smertefritt. Selv med kløvsal, hodelag, saler og saltasker for tolv hester. Rundt oss på tunet går hestene og gresser mens de yngste gjestene på hytta går og klapper på hestene og gir dem enkelte godbiter.

Etter middag er det fortsatt energi igjen i noen av oss, så da henter vi frem hodelagene til en del av hesten. De som ønsker det får prøve seg en tur barbak.

Om kvelden inviterer Geirmund til fortellerteater i den nybygde steinbuen om Eivind Fredløs, en mann som knivstakk og drepte en sambygding nede i Leveld. For å unngå å bli henrettet måtte han rømme til fjells. I nesten 20 år levde han her inne i fjellheimen. Vi får nesten gåsehud når Geirmund forteller historien om Eivind Fredløs og vekselvis går ut og inn av fortellerrollen og rollen som Eivind Fredløs. Vi kan levende forestille oss hvor tøft det må ha vært å leve på flukt oppe i fjellheimen vinterstid.

- Når sauene klarer dette….

Siste dag i fjellet er det nok en topptur i godt vær. Denne dagen blir vi kun syv ryttere siden Ole må reise hjem for å rekke en annen planlagt ferietur og Sunniva og Ingrid ikke er i form og blir igjen på hytta. For oss som er turklare bærer det rett opp på Tovikbergi, fjelltoppen som ser ned på Iungsdalshytta. Selv om stigningen er bratt går hestene hardt på og finner trygge stier mellom steiner og lyng.

Knut sier han vil kurere høydeskrekken til dem som fortsatt måtte ha dette, og på toppen ber han Øystein sitte på hesten sin så nær kanten som mulig mens han tar bilder. Vi har god utsikt ned til hytta og Iungsdalsvannet. Vi rir langs en fjellrygg mens Knut løper foran for å finne de beste traseene. Fra toppen ser vi ned på et lite vann der det ser ut til å være en flott plass å raste.

Nedstigningen er et par steder så bratt at de fleste rytterne velger å gå av og la hestene skli nedover fjellsiden mens løse steiner og jord setter seg i bevegelse. Knut hører ikke dem i følget som forsiktig antyder at terrenget kanskje er litt for bratt for hest. - Når sauene klarer å komme opp her så klarer i hvert fall mine hester det, sier han og nikker mot på noe sauebæsj som ligger på berget. - Etterpå skal vi opp der, sier Knut og peker mot Tovoknuten, tvillingtoppen til Tovikbergi. - Der har det neppe vært hest før, sier en stemme bak i følget. - En gang må bli den første, svarer Knut.

Etter en rolig lunsj ved et lite vann er det klart for å ta dagens andre topptur. Men først må vi over et lite myrområde i kanten av et vann. Jeg følger Knut ut i myra og oppdager at hesten min går igjennom og bykser fremover. For å unngå å komme i klem mellom myra og hesten kaster jeg meg av og ruller meg vekk fra hesten. Uheldigvis sitter jeg akkurat da og filmer, så skjermen i kameraet får en stor sprekk.

- Gå langs langs kanten, roper jeg til de andre rytterne som er i ferd med å gå ut på myra.

På toppen av Toviknuten (1446 m.o.h.) demonstrerer igjen hestene hvor rolige de er. De står nesten med foten på vardetoppen mens de tar seg en sovepause. Jeg tenker på uka som har gått og ser hvordan hver og en av rytterne har vokst, og stadig har blitt tryggere på seg selv og hesten.

Hvis jeg spør dem hva som har vært ukas største opplevelse er jeg sikker på at de fleste vil svare at synet av hytta som kom ut av tåkeheimen oppe ved Öljuvannet var den som varmet mest. Samtidig har nok det gjort inntrykk å hvor mye hestene faktisk er i stand til å mestre. Elisabeth, som så meget betenkt ut den første dagen, har nå to dager på rad vært på toppturer. Og hun har sittet på hesten sin nesten hele turen. Tøft!

Når deltakerne går ut av fjellet lørdag morgen er det en fornøyd gjeng som tar farvel. Knut, jeg og hestene blir igjen. Her kan du lese Ingrid sin blogg og min blogg fra turen. Om to dager kommer familien inn i fjellet og da er det klart for sommerens tredje og siste fjelltur. Og min søster Karen har skrevet blogg fra den turen

Også i fjor (2008) red Knut & hestene tre uker i Skarvheimen. Da var jeg også med èn uke, og skrev blogg fra turen.