- Sove kan man gjøre når man er pensjonert
- Målet er å ta medalje, sier han. 
Begynte rett på firspann
Det var bare tilfeldigheter som gjorde at Eriksson begynte med kjøring. Egentlig var han sprangrytter.
- Jeg dreiv egentlig med sprang og feltritt og var blant annet med i EM for ponnier og SM i feltritt og sprang. Etter hvert gikk fikk jeg meg spranghest men jeg kjørte litt med den også. Faren min dreiv med avl, og en dag var det en som skulle komme å kjøpe en kjørehest og han ville ha spranghesten min. Det fikk han og jeg begynte å være med å se på stevnene han starta før jeg etter hvert fikk lov å være med å groome, forteller Eriksson.
Videre blei Eriksson boende hos den nye eieren til gamlehesten i seks måneder, og her fikk han være med på mange kjøreutfordringer som å kjøre inn unghester og dette å kjøre firspann. Det endte med at han kom hjem med et firspann.
- Jeg begynte rett på firspann. Husker jeg hadde en konkurranse med par, men det gikk i firspann fra begynnelsen, forteller Eriksson før han fortsetter:
- Det var mange år jeg kjørte med lånte hester og lånte vogner. Å konkurrere med firspann er ikke billig, og når man er 19-20 år så har man ikke økonomien til det. Nå eier jeg de fleste hestene mine selv, men det hadde ikke gått uten en sponsor, forklarer kusken som avslører at han har omtrent en halv million i sponsorinntekter per år.
Men for å klare å dra på de stevnene han gjør og å holde de hestene han har er han nødt til det for å få hjulene til å gå rundt.
Vil være på topp
Eriksson har 22 stallplasser på stallen sin, og mellom 10 og 15 plasser bruker han til egne hester. Treninga av hestene skjer mest individuelt.
- Noen hester trenger ti minutter før de er på plass, andre trenger en time. Dette må jeg ta hensyn til, så jeg trener hestene mye i enbet. Det blir også mye longering og tømmekjøring, og det hender de blir ridd i dressur, forteller Eriksson som har ei jente som jobber på stallen og hjelper han med treningen av hestene.
I tillegg har han samboeren sin, Maria som også rir hestene.
- Det er ikke tvil om at det tar mye tid. Jeg ønsker hele tiden å være på topp, og da må jeg jobbe for det. Noen ganger er jeg ute med hestene to ganger for dag, og når jeg da har syv til åtte hester jeg skal ha i toppform, så sier de seg selv at det tar tid, forteller Eriksson.
Utseendet teller
Tidligere hadde Eriksson en tanke om at hestene i firspannet hans skulle være så like som over hodet mulig. Nå har han gått litt vekk i fra den tanken.
- Hestene mine skulle være brune med stort hvitt bles. Det henger fortsatt litt igjen, men nå er det egentlig litt viktigere for meg at hesten er god. Den skal ha gode bevegelser i skritt og trav. Galoppen kan det egentlig være det samme med, forklarer Eriksson.
På stallen nå har kusken i hovedsak svenske halvblodser. To danske varmblodser finnes det imidlertid, samt to travere som han kun bruker i innendørskonkurranser hvor det ikke er dressur.
- En annen viktig egenskap hestene mine må ha er at jeg til en viss grad kan forme dem slik jeg vil ha dem. Jeg kan ikke ha hester som jeg må tilpasse meg etter, for med fire ulike personligheter på hestene så vil det fort bli problemer, forklarer kusken som ser etter tøffe og samarbeidsvillige hester når han skal ha seg kjørehester.
Liten økning i sporten
Eriksson virker nesten litt skuffet når han får spørsmålet om hvordan han synes økningen i sporten har vært siden han begynte.
- Materielt har det økt enormt. Kravet til hestene har også økt. Det har gjort at man må gjøre en enorm investering for å begynne med kjøring. Tidligere kunne man ta avklassede dressurhester og gjøre det godt i kjørekonkurranser. Nå fungerer ikke det lengre, nå må man ha ordentlig gode kjørehester, forklarer Eriksson og fortsetter:
- Selv synes jeg faktisk ikke at sporten har økt noe særlig i omfang siden jeg begynte. Det eneste som har økt er kostnadene, og det kan kanskje være en forklaring på hvorfor det ikke er så veldig stor økning i antall startende.
Eriksson selv har ikke mindre enn fem vogner han bruker gjevnt over.
- Jeg har to konkurransevogner, en liten sulky som jeg har med meg på konkurranser for å varme opp hestene individuelt, en treningsvogn har jeg og en maratonvogn for par, forteller han mens han peker på de ulike vognene.
Godt samhold
Når man skal holde så mange hester i god form er også konkurransene en viktig del for å få bekreftelse på at treningen fungerer. Eriksson er mye ute og starter konkurranser, og han er mye ute og reiser.
- I år har jeg vært på konkurranser i Danmark, Nederland, Tyskland, Østerrike og en i Sverige. Vi kjører som regel fram og tilbake på natta, og sove, det kan man gjøre når man er pensjonert, forteller Eriksson med et smil om munnen.
Og det er ikke tvil om at Eriksson liker det å reise rundt og konkurrere.
- Vi er som en stor familie som treffes under hver konkurranse. Noe av det beste med kjøringa er samholdet mellom konkurrentene. Jeg tror grunnen til at det er et så tett samhold har mye med at kjøring ikke handler i så stor grad om penger som det gjør i flere av de andre grenene innenfor hest, forklarer Eriksson ettertenksomt.
Med mange reisedager i året blir det også mye å gjøre hjemme for Eriksson. Fri er nesten et fremmedord for han.
- For meg er konkurransene fri. En ferie er et avbrekk i hverdagen, og for meg er det å komme ut på konkurransene ferie for meg, forteller Eriksson som har ansatt ei jente som hjelper han hjemme på gården mens han er på stevner.
En hest i hans hjerte
Som firspannkusk har Eriksson jevnlig kontakt med mange hester. Tre hester går fast i firspannet hans nå, og han leter etter den fjerde som kan passe inn. På konkurranser har han som regel med seg fem hester, og opp i gjennom hans karriere er det ikke godt å si hvor mange hester han har vært borti.
Selv om Eriksson ikke vil favoritisere noen av hestene sine er det allikevel én hest som har festet seg litt ekstra i Erikssons minne.
- Han er 26 år og pensjonert nå, men det var en vallak som min far hadde oppdrettet. Hele ni VM var han med i, og han var med da jeg vant i 2000. Han var ingen superhest. Ikke hadde han fantastiske bevegelser, og ikke var han perfekt, men han gjorde alltid det han skulle, forteller Eriksson mens han ser tenkede opp i lufta før han fortsetter:
- Han var en robothest som visste akkurat hvor vogna var, sier kusken og forteller at det er hesten Impus han snakker om. En hest som var med i hele 19 sesonger.
Det kan være farlig
Eriksson kan selv fortelle at han har hatt veldig få velter med vogn til tross for mange år i sporten. Men han har en enorm respekt for kjøring og har noen enkle anbefalinger til de som ønsker å lære seg å kjøre.
- Begynn med en erfaren og rutinert hest. Sørg for at du får hjelp av noen som kan det og tenk alltid på sikkerhet, oppmoder den rutinerte firspannkusken.
