Gamleblakken
Vinterdagene hadde vokst seg stadig kaldere og mørkere gjennom november det året, men ikke et eneste, lite hvitt fnugg hadde lagt deg på den isfrosne bakken.
Myste man litt med øynene kunne likevel det tykke laget med frost gi en illusjon av snø. Nesten hele desember hadde så gått med til førjulsstri og lystenning, og adventsstaker og julestjerner hang i er hvert vindu man passerte.
Jeg savnet snøen og skikkelig vinter med hele mitt hjertet og kjente på en altomfattende skuffelse rundt det faktum at jeg enda ikke hadde fått prøvd ut hverken ski, kjelke eller husken. Det til tross, ute med bjellekransen var vi, i tungselen, med langtømmene, men på beina.
Det var tross alt 22. desember og juleferie, og jeg skulle så visst ikke la snømangelen være grunnen til laber julestemning. Den store, mørkebrune rumpa til dølahesten Odin tråkket stødig foran meg, halvveis i skinnet fra en fjern gatelykt – det var nemlig langt mellom dem på denne bygdeveien, og halvveis i skinnet fra en stadig svakere hodelykt.
Jeg rundet svingen inn i skogen og klatret opp den lille knausen inn på hjemveien da lykta mi konka fullstendig. Jeg snøftet. Hestejente eller ei, mørket hadde jeg aldri vært stort fan av, i hvert fall ikke hvis jeg befant meg midt inne i det, alene i skogen.
Odin stoppet opp og det ble slakk på tømmene. Jeg snublet meg til et holdt selv og kikket på hesten. Frostrøyken sto rundt mulen hans og hadde klistret seg til den brune, lange pelsraggen som hvit tåke. Hesten sto med hevet hode og ørene pekende inn i mørket foran oss.
Jeg kjente hjerte gjøre tre ekstra hopp i brystet på meg og blunket febrilsk for å få øye på hva hesten så. Mørkt. Odin humret. En dyp, murrende lyd fra langt nede i magen.
Ingen febrilsk hilselyd heller, bare helt stille. Og i mørket foran oss lød et like lavmælt svar. Jeg skvatt og pustet ut samtidig. En hest kunne jeg saktens takle. Aileens, onde ånder eller elg var det verre med. Odin tråkket ivrig fram, men jog holdt ham igjen.
– Hey, hey, vi lar dem komme oss i møte, sa jeg og klappet hesten på nakken. Han nikket ivrig med hodet. Men ut fra trærne på stien cirka 10 meter foran oss skrittet en lys, liten hest, mutters alene, uten hverken hodelag eller rytter, bare en slitt lærgrime.
Den skrittet oss i møte med ivrig gange med den samme skyen av frostrøyk rundt seg. Jeg surret raskt sammen tømmene, festet dem til gjorten og grep tak i tømmene til Odin foran. Løshest ja, det var verre. Hesten, en god og rundt fjording med litt lang ståman og isende hvite øyevipper med frost på, stoppet foran oss og stakk fram mulen i hilsing. Begge hestene humret som om de var gamle venner.
Litt perpleks grep jeg tak i grima til hesten og stelte meg mellom de to dyrene. Ingen slåssing i mørket i hvert fall. Jeg snudde begge hestene med det i tankene å ta den med meg hjem til stallen, jeg kom ikke på noen som hadde fjording i nærmere omkrets, men jeg kunne sikkert ta noen telefoner. Odin kastet litt på hodet ved siden av meg, men fulgte med velvillig nok.
Jeg nådde knausen vi akkurat hadde klatret opp og kikket ned på den halvveis opplyste veien nedenfor da begge hestene brått rykket bakover og glapp ut av hendene mine. Jeg spant rundt og famlet etter pannelugger, grimer, tømmer, hva som helst, men rakk bare å la hendene gli hjelpeløse over hestekroppene fra midt på ryggen og bakover mens dyrene i unison travet innover i skogen igjen.
De stoppet etter noen meter og humret inn i hverandres nakker igjen mens jeg lirte av meg alle «stopp» - kommandoene jeg kom på, men ingen så ut til å nytte. I det jeg nærmet meg litt skrittet de av stede side om side innover på en sti jeg aldri hadde gått på.
Det hele gikk lungt for seg. Jeg økte til løping, men da speilet dyrene meg med å gå over i sakte trav, med en gang jeg sakket av farten sakket de også. Irritert mumlet jeg stygge ting om uansvarlige eiere og dumme hester mens jeg fulgte på.
Halvveis under et grantre dunket jeg hodelykten mot en grein og på mirakuløst vis flommet sterkt, gult lys innover landskapet. Jeg rynket brynene, den var jo tom for bare minutter siden. Foran meg så jeg hestene skritte side om side, og mellom de to silhuettene skimtet jeg et svakt, gulaktig lysskjær, som fra et vindu. Jeg kom plutselig på at jo, det lå jo et hus inni her et sted. Kanskje hesten hørte til der?
Ganske så riktig så tråkket hestene stillferdig inn på et lite tun to minutter senere og den lille fjordingen vrinsket lavt.
– Hallo? Hørte jeg så.
En svak stemme. Jeg kikket meg rundt og så hodelykten flombelyse et gammelt, rødmalt hus, røsslyng på trappen, et par fuglenek ved inngangspartiet, og en gammel låve med noe vedkapp utenfor. Og der – der lå det en skikkelse på den kalde bakken. Jeg fortet meg bort og lukket grinda til hagen bak meg samtidig. Så fikk hestene bare gå der og tråkke litt.
– Går det bra med deg?
Det var en gammel dame inntullet i en masse ulltøy og med et sjal over hvite, bølgete lokker. Hun smilte til meg.
– Je falt serru, mumlet hun på bred dialekt. Jeg knelte ned til damen mens jeg rev av meg en vott og kjente på pannen hennes. Hun var iskald.
– Er du skadet? Spurte jeg så. Hun ristet på hodet.
– Nei, nei, je bærre falt og kjæm meg itte opp att! Damen var ganske tydelig, så etter nærmere instrukser fikk jeg halt henne opp på beina.
– Jeg skal hjelpe deg inn, sa jeg mens jeg holdt den ene armen rundt livet hennes og hun holdt et grepa tak i skuldrene mine med forbausende streke fingre. Vi fikk stavret oss inn i det lille huset og lukket døren og kulden bak oss. Damen presenterte seg som Margareta. Hun hadde bodd i huset siden hun giftet seg med sin nå avdøde ektemann, Sigvart, for mange herrens år siden.
Jeg fikk hele livshistorien og hendelsesforløpet som resulterte i at hun lå ute på gårdsplassen i kulda mens jeg samtidig, etter egen oppfordring, ble instruert til å fyre skikkelig i peisen på kjøkkenet, og lage en kjele kaffe.
– Kan jeg ringe til noen? Spurte jeg, litt smått bekymret, etter at Margareta hadde fôret meg julekjeks og laktosefri melk, ja, for hun hadde et barnebarn som hadde laktoseinntoleranse.
– Ja, kænsje det hadde vøri greitt at a Louise kom en tur i æfta… var svaret på det. Jeg ble pekt til en telefon og en telefonliste i gangen, og slo et nummer som sto der. Louise, Margaretas eldste datter, bodde like borte i bygda og kastet seg i bilen straks jeg fikk fortalt hva som skjedde.
– Skal jeg hente ved i mens kanskje? Tilbød jeg. Margareta var sjeleglad for det, hun hadde når rukket å kløyve noen blingser før hun datt.
Jeg tråkket ut i det kalde mørket igjen og møtte Odin på trappa. Den lille fjordingen var ikke å se. Jeg lyste rundt gårdsplassen og på baksiden av huset mens jeg hentet ved og returnerte til stua noe andpustet.
– Har du en hest? Fikk jeg lirt av meg mens jeg senket veden ned i en gammeldags tinntønne ved kjøkkendøra. Margareta nikket smilende.
-Gamleblakken ja, sa hun. -Hænj har nok tusla inn i stallen att.
– Jeg går og ser om han har det bra, og lukker døra jeg, poengterte jeg. Og tråkket ut igjen. Bak huset sto døra til den gamle låven oppe og der inne var det ett stort rom fylt med halm på gulvet og en bøtte friskt vann i hjørnet.
I krybba ved enden av rommet lå det en favn høy og noen never havre, men ingen hest. Odin dultet meg i ryggen i det jeg bakket ut av låven igjen. Når jeg kom rundt på forsiden av huset møtte jeg ei dame med hastige steg.
– Hei, er det du som fant mor? Hun dro en lue over håret i det hun nådde bort til meg. Jeg nikket.
– Men… begynte jeg men ble straks avbrutt.
-Tusen takk for at du ringte! Hun insisterer på å bo her ute skjønner du, men jeg vet ikke hvor lenge det er forsvarlig… Jeg forsikret Louise om at det ikke var noe problem å hjelpe til mens jeg fulgte etter henne inn og sto litt nølende i gangen mens Louise fikk argumentert sin gamle mor inn i en vinterfrakk, lue og votter og påkrevd et legevaktbesøk. Jeg så lysene fra bilen som sto på tomgang litt utenfor hagegjerdet i øyekroken og fikk hjelpe Louise og kreke Margareta over plassen og inn i den varme kupeen mens godordene haglet.
– Kan jeg få nummeret ditt så ringer jeg deg når jeg vet hvordan det går, fikk Loiuse klemt inn mellom takksaligheten fra den gamle moren sin, før hun lukket bildøren på passasjersiden vennlig men bestemt. Jeg oppgav nummeret og forsikret nok en gang at dette ikke var til noe hinder og at enhver ville gjort det samme.
– Men en ting – hesten hennes. Det var han som kom og hentet oss egentlig… Jeg strøk Odin, som nå sto med hodet over hagegjerdet, over neseryggen.
– Den er ikke i stallen, og jeg vet ikke om jeg skal lete etter den eller ei… Louise kikket på meg med et støkk før ansiktet lyste opp i et forunderlig smil.
– Gamleblakken? Spurte hun halvt retorisk. Jeg nikket.
- Gamleblakken døde for nesten 30 år siden han… Men mor insisterer på at han fremdeles tråkker rundt og passer på henne… Det er derfor hun vil bo her alene. For å ha stallen i orden til han!
Vi kikket på hverandre en stund før vi svelget begge to, og med litt tårer i øynene klemte jeg en vilt fremmed dame ved navn Loiuse i unison forståelse av at noe utrolig hadde funnet sted.
Enda så mørkeredd og skremt jeg til vanlig er, var det ingen skumle følelser i det bilen forsvant ut på veien igjen. Odin og jeg bare trasket i stillhet og frostrøyk og gult skjær fra hodelykta tilbake til grusveien vi kom fra. Hodelykten min konka igjen, rett før vi nådde veien, og jeg kunne konkludere med at jeg og min firbente hestekompis hadde opplevd vårt livs julemirakel, men så måtte jeg smile for meg selv i det jeg tenkte på den klargjorte stallen.
Gamleblakken var kanskje ikke noe julemirakel, men et aldeles, skikkelig hverdagsmirakel som kanskje bare hestefolk kan forstå? Og hodelykta funket aldri igjen…
Julefortellingen er skrevet av Ellbell, eller Vrengtpolvott, og vant en av fjorårets konkurranser.
