Til Dululu for å lære cutting
Tilfeldig bekjentskap
Det var salmaker Jimpy som gjorde det mulig. Én dag så vi John Brekelmans på TV. Med mørke solbriller og lange, flagrende cutting-chaps red han inn til førsteplass i en stor, nasjonal cutting-konkurranse. Han ble intervjuet av en opprømt reporter og ga gode svar, noe som vitnet om en svært dyktig hestemann. Jimpy var enig.
- Ja, John er veldig flink, sa hun, og fortalt at hun kjente han gjennom jobben som salmaker. John jobbet også som salmaker. Han laget blant annet campdraftingsaler til mange av de mest profilerte campdraftingrytterne i Queensland.
- Vet du, han har stadig vekk assistenter som jobber hos han og hjelper til med trening av hestene. Vil du at jeg skal slå på tråden og høre om han trenger en assistent nå?
Hall of Fame
Slik havnet jeg i Dulu, en støvete småby langt fra alt som het rushtidstrafikk, rundkjøringer og tidsklemmer. Her fantes bare en populær pub og en sliten daglivarebutikk.
Noen spredte hus lå langs veien, som skar seg gjennom det lille stedet og forsvant videre i den tørre, karrige outbacken. Solen brant fra skyfri himmel og jeg befant meg hos en cuttingtrener nylig rangert som en av Australias topp ti cuttingryttere.
I 2000 hadde han blant annet fått navnet sitt skrevet inn i prestisjetunge NCHA (National Cutting Horse Association) Hall of Fame. Det finnes noe å lære av slike folk, og jeg stilte med sommerfugler i magen og litt prestasjonsangst. Jeg kunne ingenting om cutting.
Hard start
John var høy og hengslete med et mutt uttrykk i ansiktet. Han hadde salet opp tre hester samme kveld som jeg ankom, og ba meg ri den første, Pixie Duck, en fire år gammel quarterhoppe.
Jeg lo litt av de altfor lange stigbøylene som beina mine ikke nådde. De kunne ikke justeres kortere og jeg spurte John hva jeg skulle gjøre.
- Kan du ikke ri da? Enten får du ri uten stigbøyler eller så får du skaffe deg lenger bein på et annet vis. Haha. Han lo en tørr latter og la armene i kors. Så ventet min tøffeste ridetime noensinne.
Dårlige vaner
Mens jeg red hest nummer to, Duck´s Freckle (Clyde) en syv år gammel quartervallak med en merittliste langt som et år, spurte jeg hvordan han syntes det gikk med meg. Clyde tok et par nølende skritt frem.
- Stopp han, sa John brått. Jeg var sen.
- Stopp han! sa han igjen, hardere.
- Aldri la en hest gå av gårde på den måten! Du lærer den dårlige vaner. Jeg svelget. Hele tiden mens jeg red sto John i midten av ridebanen og ga ordre. Annet enn det sa han ingenting.
Jeg ble engstelig.
Red jeg bra nok? Hva syntes han egentlig? Fikk jeg sparken før jeg i det hele tatt hadde startet?
Do-froskene
Jeg ble innlosjert i kjelleren, i et stort, firkantet rom med en seng, et klesskap og et lite vindu ut mot verden. Badet var mørkt og trangt, og jeg lot som jeg ikke så kakkerlakken som pilte over dusjgulvet.
Prikken over i-en var de signalgrønne do-froskene. Et titalls frosker bodde nede i doen, rundt toalettskåla og i tanken bak på doen.
Ved siden av sto en bøtte med et par plastikkhansker hengende over kanten. Jeg skjønte tegninga, tok på hanskene og dro frosk etter frosk ut fra skåla rundt doen, der de tviholdt på kanten og pep når jeg dro dem etter de lange bakbeina.
Senere ble dette fast rituale på kveldstid, når lyset lokket hver eneste frosk på eiendommen inn på badet.
- Å, var det flere der altså? Sa Susan, Johns kone ved middagsbordet. Hun hadde nemlig fjernet rundt 20 stykker dagen før jeg ankom.
Knallharde forventninger
De neste dagene ble en beinhard introduksjon til livet som ventet. John hadde høye forventninger til seg selv og alle rundt han.
Han var pirkete og forventet en arbeidsmoral som ikke ga rom for verken å gjøre feil eller ta seg pauser. Jeg jobbet fra seks/sju om morningen, til rundt sju om kvelden, med to knappe pauser i løpet av dagen.
Om morgenen fôret jeg, møkket, slapp ut hester og mosjonerte konkurransehestene. Midt på dagen, når gradestokken krøp så høyt at alt liv tok siesta eller befant seg i skyggen, jobbet jeg i salmakerverkstedet til John eller gjorde forefallende arbeid, smurte utstyr, vasket utstyr eller gjorde andre oppgaver som John finurlig pønsket ut. På ettermiddagen og kvelden arbeidet jeg som turnbackrytter mens John trente hester på kveg.Jeg laget en serie på 20 showhodelag og 14 arbeidshodelag i salmakerverkstedet, og det var en lærerik prossess. John var nøye og jeg har aldri fått så mye kjeft i hele mitt liv.
Omtrent alt jeg gjorde var slurvete, skjevt, ikke bra nok og arbeidet gikk bestandig for treigt. Det var hard kost for en som alltid har ønsket å gjøre sitt beste. Men i stedet for å ta det personlig, ble jeg sta og jobbet dobbelt så hardt for å lykkes.
Cutting
Jeg hadde aldri tidligere hørt stort om grenen cutting, som er en populær westerngren i kveglandene USA og Australia. Interessen er økende også i Europa, og det arrangeres stadig flere cutting-konkurranser i blant annet Sverige.
I Norge har det ennå ikke blitt arrangert noen cutting-konkurranse, annet enn oppvisninger i forbindelse med større westernstevner. Cutting er en spennende gren både for tilskuere og deltakere.
I cutting skal hesten skille ut et individ fra en kvegflokk og holde det adskilt fra kvegflokken i en gitt tid. Deltakeren er mellom kua som er skilt ut og kvegflokken og har hjelp av turnbackrytterne på andre siden av kua. Deres oppgave er å vende kua tilbake igjen til deltakeren.
Deltakeren gir hesten lange tøyler og hesten arbeider så selvstendig som mulig, og skal ideelt være som et speilbilde av kuas bevegelser. Mange tror rytterne ikke gjør noe som helst i cutting, og det er slik det skal se ut. Den aller beste poengsummen får ekvipasjen dersom hesten jobber mest mulig selvstendig.
Hesten skal speile kuas minste bevegelser og vise gode stopp og vendinger. Det er et stort pluss dersom hesten “setter” seg godt og får bakbeina godt under kroppen når den vender. I tillegg gis det poeng for fart, styrke, hestens evne til å lese kua, samt hvor atletisk og frempå hesten er.Verdifull lærdom
Innimellom tok John seg bryet med å instruere meg på de tre konkurransehestene som jeg mosjonerte hver dag. Han brølte, sukket, kjeftet og rev seg i håret.
Ros var ikke Johns sterkeste side.
Som så mange mannfolk mente han at så lenge han ikke sa noe, så var det bra. Men jeg var sulten på å lære. Alle hans spydigheter, hans oppgitte stønn og alle de gangene han rev seg i håret over hvor treig jeg var til å forstå ting, prellet derfor bare av som regndråper på en oilskinsfrakk.
Jeg lærte raskt at det lå mye trening bak en cuttinghest i toppklasse. Der jeg tidligere hadde trodd at alt man trengte var en hest som var avlet for cutting, så ville den gjøre det meste av seg selv, viste seg å være langt fra sannheten. Det lå mye trening bak.
John brukte mest tid på det han kalte “dry work.” Hestene skulle være myke, følsomme, flytte seg raskt unna for sjenkel, stoppe bra, bruke bakparten og hele tiden være med han. Han brukte ikke så mye tid på kvegtrening og sa at han trente sine cuttinghester veldig likt måten mange reininghester trenes på. For ifølge John hadde hestene ingenting å gjøre på cuttingbanen hvis de ikke var skikkelig skolerte.Etterlengtet ros
- Jeg hadde aldri trodd jeg skulle la deg ri Mr. Randall eller noen av unghestene mine. Men du kommer deg. Jævla fort.
Smilet mitt gikk nesten rundt. Ros fra John var så sjeldent at det lå på grensen til det umulige. Så hoppet han av Mr. Randall og beordret meg til å hente flokken på 15 brahman-kveg i den borteste paddocken - alene.
Det tok meg hele formiddagen. Hvordan finner, samler og driver man en kvegflokk i en hundre mål stor paddock? For deretter å drive dem tilbake til gården, alene på en urutinert treåring? Jo tøffere utfordringer John kunne finne på til meg, jo mer fornøyd var han.
Årets første cutting-stevne
Springsure Working Horse Spectacular var sesongens aller første viktigste cutting-stevne og i tillegg skulle det holdes reining, campdrafting og dry work-klasser, sistnevnte var en tredelt konkurranse bestående av reining, campdrafting og cutting.
Vi ankom det lille tettstedet sent på kvelden, mens andre deltakere hadde tent bål, kokte sin Billy Tea og diskuterte de kommende dagene, som var fulle av viktige konkurranser.
Allerede før klokken fem neste morgen hørte jeg lyden av hestehover mot grusen utenfor.
-Trina, get those horses saddled up and ready! Brummet John fra naborommet i hestebilen.
Han skulle delta med Clyde, Pixie og Mr. Randall. I tillegg hadde han med seg et par unghester som bare skulle ris rundt og bli vant med nye omgivelser.
Den perfekte formen
Før solen hadde rukket å kaste lys over de mange kvegflokkene, rekken med hestebiler, den store arenaen og de tomme tribunene, red jeg ned på gressbanen sammen med andre morgentrøtte deltakere.
Hemmeligheten med oppvarmingen, sa John, var å få hestene i så perfekt form som mulig før de entret arenaen. De måtte ikke være for trette og ikke for “fresh.”
Men dette krevde sitt, for John´s hester var atleter. Hver hest, sa John, skulle varmes opp i trav og galopp to-tre timer sammenhengende før det var hans tur til å være få minutter i dommerens søkelys. Jeg trodde han fleipet, men han var dønn alvorlig.
- Jeg ser helst at du traver de mest mulig. Arbeidstrav. Du vil se at de fleste galopperer hestene sine rundt. Men ikke bry deg om det.
Arbeidsgangarten
John mente at i trav fikk hestene brukt andre muskler, de fikk strukket ut, de balanserte seg bedre med én diagonal i bakken og hjertet deres fikk tid til å arbeide rytmisk og regelmessig.
Han hadde lite til overs for cuttingryttere som kun galopperte sine hester på trening. Musklene mine var så stive og såre senere på kvelden at jeg knapt kunne gå.
Jeg hadde fortsatt ikke fått lengre bein, men var tvunget til å trave rundt uten stigbøyler, time etter time. Hestene til John ble ikke en gang svette, mens jeg måtte ha hjelp av en av Johns venner med å få varmet opp Pixie.
Da hadde musklene mine gitt opp.
Dårlige odds
Etter at mørket hadde senket seg og stjernene tittet frem, skulle den åpne, nasjonale cutting-konkurransen foregå. De beste cutting-rytterne fra hele landet hadde tatt turen for å hevde seg.
Pengepremien var høy og nivået enda høyere. John hadde meldt seg på, men ble trukket som aller siste deltaker. Dette betød dårlige odds. De aller fleste kuene i flokken ville allerede ha vært skilt ut av andre deltakere. Da vet de hva som venter, noe som kan gi dårligere muligheter til å gjøre gode vendinger og stopp med hesten.
John red inn på Clyde, hans mestvinnende cuttinghest, og skilte ut en ku jeg visste hadde blitt skilt ut tidligere i konkurransen. Sakte senket han tøylene og lot Clyde gjøre det han var blitt trent til.
Clyde sviktet ikke og ga alt. Med fantastiske stopp og vendinger var Clyde som et ekte speilbilde av kuas bevegelser. Publikum gispet. Dette var bra. Veldig bra!
John kapret 2. plassen med 74,5 poeng, kun slått av australias aller beste cutting-rytter som fikk 76 poeng. Men John var kveldens helt og ble feiret av små og store resten av kvelden.
Tilbake til hverdagen
Tom Pettys gamle slager “Life is a Highway” strømmet ut av fra radioen idet solen kastet sine første, spede stråler på veien fremfor oss og vi forlot Springsure tidlig neste morgen.
Jeg nynnet med, mens jeg stirret på den endeløse veien fremfor oss, som forsvant først der himmelen møtte den tørre, brune jorda. Den tøffe hverdagen kallet og jeg hadde liten grunn til å tro at hverdagen ville bli enklere.
Jeg gruet meg allerede - men gledet meg også litt.
“Life is a highway, and I´m gonna ride it - all night long...”