Riddere i sort
Vinden lager kasteballer av snøfjonene som stilt daler nedover Oslos mest sentrale gater. Et hvitt Karl Johan lyser opp, og mellom de tunge murbyggene går to kraftige, velmusklede hester.
De er ikke så langt hjemmefra, bare noen få steinkast til stallen som er Oslos mest sentrale stall. Den røde, kalde murbygningen som ligger vegg i vegg med Akershusfestning som rommer Norges eneste ridende politi.
Jeg tusler sakte etter dem mellom shoppere og dresskledde menn. Ned Kirkegata, deretter krapt til høyre. Politistallen ligger og hviler trygt. Det er egen stillhet over plassen. Ute i paddocken går tre hester. Jeg hilser på dem og fortsetter inn i stallen.
Fra det høye taket henger det hvite, runde lamper som lyser opp for de 14 hestene som bor der. I enden av den H-formede stallen med bokser langs langsidene, saler politiførstebetjent Rolf Grau Eriksen på. Han har jobbet der i 18 år og er eneste mannlige rytter i det ridende politi.
– Det sies at i de gamle krigssituasjonene, at èn hest erstattet åtte til ti soldater. Det kan den fortsatt i dag – hvis man er villig til å bruke hesten som et hjelpemiddel, mener Rolf.
Få menn
– Da jeg begynte min karriere som ridende politi var vi flest menn her. Deretter var det en stund det var 50/50, og nå er jeg eneste mann i flokken, sier Rolf i det han plukker opp et par med gule, kraftige beinreflekser.
Selv skulle han ønske at det var en salig blanding av både menn og kvinner som jobbet som ridende politi, men han har stor forståelse for hvorfor det er slik.
– For noen år siden var det et seks måneder lang opplæring i hest og ridning. Dette var lagt opp for å lære de nye rytterne å ri. Nå er det kun tre måneder og må man ha tidligere rideerfaring, i tillegg til bachelor fra politihøyskolen, for å kunne få jobb her. Det er jo ikke så mange gutter som rir lenger, og da er det naturlig at det er færre mannlige politiryttere.
Han løfter hjelmen med høyre hånd, mens han i den andre holder et godt grep rundt et svart hodelag med sølvspenner. Selv var det bare tilfeldigheter at han havnet i politistallen.
– Jeg var forsynt med vanlig tjeneste og klar for nye utfordringer. Jeg søkte egentlig bare for moro skyld – og kom inn! I dag kunne jeg ikke tenkt meg en bedre jobb og jeg stortrives.
Kollegaer
Rolf forteller at han ser på hesten som et av de beste hjelpemidlene en politimann kan ha med seg.
– Det er fascinerende med kombinasjonen politimann og hest. Vi er jo kollegaer. Og å være politi på hest øker synligheten i bymiljøet, og man får en kroppsmasse som man ellers ikke har. Det er nesten som å ha med seg en vegg. Kroppen til hestene kan presse store folkemengder bortover, uten å bruke mye energi. Folk respekterer hesten.
Rolf børster litt snø av den svarte ridebuksen, og de hvite, små krystallene danser ned mot de nypussede støvlene.
Selv mener han at hesten er riktig i et bybilde.
– Det er viktig med synlig politi, og når vi er på hesten er vi lett å få øye på. Vi patruljerer gatene regelmessig og dette gjør at folk føler seg trygge. Utviklingen i dagens politi er at det blir færre synlige tjenestemenn ute i gatene. Dette er ikke tilfelle hos det ridende politi.
– Fire, store politihester en varm sommernatt synes godt. Rolf smiler.
Med hele tjue ansatte, hvor tolv av dem er ryttere som jobber skift, er det full sving i rytterstallen. Vanligvis patruljeres gatene hver ukedag, men når sommeren kommer trappes det opp. Da vandrer de i tillegg i gatene i helgene og om nettene. Det blir mange timer som politirytterne og hestene skal dekke.
Arbeidshester
Avsnittssjef i det ridende politi, Drude Fogh, har jobbet med politihestene i 18 år. Hun kan fortelle at stallen for øyeblikket har 14 hester. Det hender at de har inne både 15 og 16 hester, men dette er hester som til slutt skal erstatte de eldre hestene.
– Vi prøver å titte inn i spåkula og se hvor mange hester vi vil trenge. Vi drar alltid og leter etter nye hester og trener dem opp før vi avhender de gamle, sier Drude.
De tre merkene på skuldrene hennes glinser gult mot taket.
– Politihestene går så lenge de har helse til det. Vi har veterinær som kommer til stallen annenhver uke og sjekker dem. Hestene får lov til å gå og leve her hele livet, og ha en jobb de stort sett er veldig glad i. Det hender at vi selger yngre hester som ikke egner seg likevel. Drude løfter armen og støtter den bestemt på stolryggen.
– De som har vært hos oss i alle år, får lov til å leve og dø hos oss. Drude stirrer trygt fremover, før det i et halvt øyeblikk kan skimtes et snev av alle de gode minnene fra de staute tjenestehestene hun har blitt kjent med over årene.
Den eldste hesten de har hatt gjennom tidene var Hugin. Han gikk som politihest helt til slutten av livet og ble avlivet i 2013, hele 29 år gammel. Drude kan fortelle at hestene som regel er veldig friske gjennom sitt liv som politihest. Variert trening og observante, dyktige ryttere kan være noen av grunnene til at hestene kan gå i jobb gjennom hele livet.
Konkurrerende politi
Politirytterne kan også ses på konkurransebanen i sprang og dressur.
– Jeg gir dem mulighet til å ta med seg sin egen tjenestehest på konkurranser, men i sin egen fritid. De siste to årene har vi vært en tre-fire ryttere som har konkurrert jevnlig rundt i området, sier Drude.
Du har kanskje sett uniformerte ryttere og velstelte byhester danse rundt på banen. Hvis ikke, har du muligheten utover året. Drude kan fortelle at det er lagt planer om å starte stevner i år.
– Det er rett og slett for å måle seg i forhold til andre, sivile ryttere. Da vet man hvor man er i ridningen sin og hva man må trene på.
Ønskedrøm
– Om ti år håper jeg å se at rytterkorpset har flere hester og ansatte. Vi har plass til atten hester og ønsker å se plassene fylt opp, samt 16 til 18 politiryttere. Da får man en helt annen tilgjengelighet. Drude nikker ivrig og slipper et lite smil frem.
Den siste reduksjonen av hest og ansatte skjedde i 1993. Da gikk rytterkorpset fra 20 til 14 hester og politiryttere.
– Jeg håper med bruken og promoteringen av politihestene at vi kan se rytterkorpset øke igjen ressursmessig. Det er min ønskedrøm.
Bildemagnet
Hestene skritter rolig ned foran rådhuset. Politistallen kan nesten skimtes bak dem der de vandrer. Jotun, en stor, flammerød vallak pruster lett når snøfnuggene legger seg på mulen hans, før han titter bort på makkeren, en enda større, svart hest med navn Snorre. Stadig vekk kommer det turister bort og spør om de kan ta bilder av dem.
– Yes, of course, svarer Rolf tydelig med en underliggende, bestemt tone. Rytterne stiller hestene opp og blitzen går av. Dette er ikke uvant for Jotun og Snorre, som kanskje finnes i tusenvis av utenlandske bildealbum.
De er mektige der dem står oppstilt. Det er ikke vanskelig å tro på at både de gående og bilistene har respekt for dem. Ved å bare være tilstede, gjør de byen tryggere.
Sikkerhet
– Det er alltid to ekvipasjer som går sammen. Dette er for sikkerheten til politirytterne og for tryggheten til hestene, og man kan unngå mange farlige situasjoner. Hestene får også en flokkfølelse når de går sammen to og to. I tillegg er det greit å være to hvis man blir nødt til å gå av hesten. Det kan være for å arrestere noen eller ta en nærmere kikk. Da må en holde hestene, mens den andre utfører oppgaven, sier Rolf.
For det er ikke akkurat som i ville vesten hvor man slengte tyven over rumpa til hesten, og galopperte til fengselet. Rolf gliser og nikker. Det skulle tatt seg ut.
– Vi er veldig selvstendige, men det eneste vi trenger assistanse ved er når man skal frakte den arresterte fra A til B. Vi er utstyrt med både mobiler, radioer, håndjern, osv på lik linje med hvilken som helst annen patruljerende politimann, sier Rolf.
De rene, svarte sjabrakkene med Norges riksvåpen brodert inn, ligger pent over ribbeina til hestene. Utstyret er alltid blankpusset. Hvis man ser nøye etter kan også en sort taske skimtes, enten foran eller bak salen.
Der har dem alt de trenger, fra foreleggsblokker, munn til munn-maske, alkometer til penn og papir. Politibetjentene peker ned på den slitne tasken bak allroundsalen.
Flere tilskuere kommer til. De står nærmest med åpen munn og stirrer. En liten jente tusler forbi med moren sin. Hun stopper, drar litt i morens arm og forteller at hun også en dag vil bli politirytter. Og kanskje en dag kan hun bli det, hvis hun jobber hardt nok. Det er slik jeg forlater dem: med måpende tilskuere med fotokameraer rundt halsen i den ferske snøen.
I serien Politihestene finner du alle tidligere artikler vi har skrevet om politihestene både i Oslo og andre steder i verden.
