Menneskets yngste husdyr
Pegasus og Sleipner, centaurer og enhjørninger
Hesten er nært knyttet til menneskets kultur og historie. Den har hatt en fremtredende plass i religiøs kultur hos mange folkeslag. I de fleste indoeuropeiske kulturer var hesten sentralt plassert som offerdyr ved religiøse seremonier. I norrøn mytologi inntok hesten en fornem stilling, blant annet i skikkelsen Sleipner, Odins hingst, som hadde åtte bein. I eventyr, sagn og historie ble hesten hedret. Bevisene for bruken av hesten får vi også gjennom de mytologiske historiene. Gresk mytologi forteller at hestene kom fra sjøen, hvor de var skapt av vannguden Poseidon, og noen ganger ble hvite hester ofret til ære for sin skaper. Erobrere som hadde kommet mye lengre med sin bruk av hesten var sannsynligvis opprinnelsen til skikkelsen Centaur (Halvt mann/halv hest).
Den bevingede hesten Pegasus var en del av den greske gudstro og navnet betyr «Skapt av havet». Den greske krigsguden Ares reiste over himmelen i en vogn trukket av hvite hester. Et annet kjent fabeldyr er enhjørningen, den forekom enten som hest eller hjort og hadde et spisst snodd horn i pannen. Dette hornet skal beskytte mot sykdom og spesielt mot gift. Dyret er for sterkt og raskt til å bli fanget, men overgir seg alltid til en jomfru. Fabelskikkelsen har sin opprinnelse fra orientalsk og gresk litteratur, men opprinnelsen for sagnene er ikke klarlagt. Enhjørningen har vært symbol på styrke, hurtighet, uovervinnelighet, beskyttelse, mildhet, kristentro og renhet. I det britiske kongevåpen representerer den Skottland.
Hester tilhørende konger og høvdinger ble ofte gravlagt sammen med sine herrer.
Mat for Cro-Magnon mennesket
Cro-Magnon var betegnelsen på det moderne mennesket, som levde i fangstkulturer fra for 35 000 år siden, i begynnelsen på tidsperioden Den Eldre Steinalder. De utviklet en rik jegerkultur, og hestekjøtt var en viktig del av kosten. På denne tiden fantes hesten i enorme flokker over Eurasia og må ha vært et imponerende syn for de første menneskene. Den vanligste jaktmetoden var å jage flokken utfor en klippevegg, og hauger med hesteknokler er funnet igjen mange steder i Frankrike. Cro-Magnon utviklet jaktredskapene, og hadde også et godt utviklet språk slik at de kunne samordne jakten, og de flyttet rundt etter dyrenes vandring i løpet av årstiden.
Hulemalerier
Men fremfor alt fant vi blant disse små menneskegruppene de første kunstnerne. De skapte en rituell verden av dyreskikkelser på veggene. Her inne ble det utført magiske riter, danser og offer for å få «dyrenes herre» til å gi slipp på sine undersåtter. Hulemaleriene er de første «bildene» vi i dag har som vitner om livet til de aller tidligste menneskene. De var glade i å male, spesielt dyrelivet og jakt. Det er funnet særlig mange malerier i Sør-Frankrike og Spania og her gjengis motiver som villhest, bison, urokse, mammut, ullhåret nesehorn, huleløve, rein og hjort. Det var sjelden mennesket ble gjengitt og det er verdt å merke seg at villhestene som ble malt til forveksling minner om vår egen fjordhest. Vi kjenner hulemalerier av hester fra paleolittisk tid i eldre steinalder 35 000 - 10 000 f.Kr. Isen lå da over den nordlige delen av Europa i det som vi gjerne omtaler som siste istid. Den begynte for 2-3 millioner år siden og hele isdekket var borte for 8500 år siden. Derfor var også bosetningen av mennesket konsentrert om de isfrie områdene.
Etter istiden
Mennesket flyttet nordover etter hvert som isen forsvant. Dyrelivet fant nye levevilkår i skogene som vokste frem. Også for mennesket endret leveviset seg. De fant nye dyr å jakte på, og bosatte seg ved elver og vassdrag. De første stokkbåtene ble utviklet og bosetningen ble permanent. Det var på dette tidspunktet hunden ble menneskets første husdyr, for 20 000 år siden.
Sannsynligvis ble hesten først temmet i Sentral-Asia. Etter hvert som de europeiske steppene ble dekket av skog, er det mye som tyder på at et så typisk steppedyr som hesten har trukket seg unna til bedre egnede steder, og at den senere er kommet tilbake med innvandrende folkeslag fra øst. I begynnelsen var hestene en naturlig kjøttforsyning og kilden til melk. Skinnet ble brukt til klær og boligmateriale, og hestemøkk var lett tilgjengelig brensel. Hestene levde i flokk og vandret fra en gresseng til en annen. Menneskene fulgte etter for å ta melk fra hoppene og slaktet ned så mange som de trengte.
Temming
Kanskje var begynnelsen til temmingen at menneskene tok vare på føllene. Nøyaktig når hesten ble temmet er foreløpig bare gjetninger, men man regner med at den tok til for 6000-7000 år siden. De første hesteoppdretterne var trolig nomader fra Asia og Kina. Det er funnet sikre bevis i Ukraina for at menneskene drev systematisk med tamhest for 6000 år siden.
Trekkdyr
Kina var tidlig ute og benyttet seg av hesten allerede ca. 3500 f. Kr. Hestene bar først lasten, men så kom etter hvert den tidligste form for trekkmåte, travoisen. En travois var et arrangement med to stenger, en på hver side av hesten, med endene slepende i bakken. Når de ble bundet sammen dannet hulrommet mellom dem en plattform for oppakningslast. Nord-amerikanske indianere brukte noe av det samme. Hesten ble av stor betydning for noen av de store høykulturene i gammel tid under deres erobringer. Sumerne i Mesopotamia var tidligst frempå og ca. 3500 år f.Kr. hadde de grunnlagt flere store byer i Midtøsten. De opprettet også handelsveier, og hester ble brukt til å trekke deres stridsvogner. Rundt år 2500-2000 f.Kr. var bruk av hest som trekkdyr og transport blitt mer vanlig. De andre rikene fulgte: Babylonia kom ca. 500 år senere. I Mykene i Hellas ble hesten brukt som trekkdyr ca. 1700 f. Kr., og i Norden 1500-1200 f. Kr.
Egypt
Egypterne begynte bruken av hesten ca. 1600 f. Kr, da som trekkdyr foran en lett tohjulet kjerre. Disse kjerrene ble brukt både på jakt og for å komme fra A til B. Ridningen var her bare ansett som passende for slaver og tjenere. Nildalen i Egypt hadde på dette tidspunktet vært bosatt i allerede 5000 år.
Bevegelighet og hurtighet
Assyrerne i Midtøsten var et fryktet krigerfolk med ord på seg for å være hensynsløse og grusomme. De hadde beseiret babylonerne 1200 år f.Kr., og benyttet seg av hest og vogn under kampene. Assyrerne oppfant ikke stridsvognen som ble trukket av to hester, men de var de første som brukte den systematisk. På Mesopotamias åpne sletter var den et forferdelig våpen. Besetningen bestod av kusk og en eller to krigere som hadde pil og bue som viktigste våpen. Stridsvognen ble også brukt ved jakt - en god trening for krigen. Disse nevnte imperiene var likevel en mindre geografisk del av den befolkede verden. Ved siden av dem vokste det frem en gjeterkultur basert på fedrift, spesielt på Sentral-Asias sletter. I dårlige år ble det etter hvert fristende for disse nomadene å angripe velstående jordbrukssamfunn. Nomadene ble farlige fiender, da mange av dem hadde temmet ridehester ganske tidlig, ca. 2500 f.Kr. Når rytterfolkene kom drønnende i full galopp på sine raggete små hester, må de ha virket skremmende på fotsoldatene i bysamfunnene. Og etterpå forsvant de like fort som de var kommet. Bevegelighet og hurtighet ble i seg selv et våpen.
Spesialisering og utvikling
Etter hvert som bruken ble spesialisert utviklet det seg to forskjellige grupper hester. Tettbygde hester for de kalde, nordlige områdene og en slankere type i de varmere områdene i sør. Men det var bare i Asia, Europa og Nord-Afrika at folk dro nytte av hestens potensial. I resten av verden var den ukjent.
Jordbruk og folkevandring
Bruken av hesten var også en viktig forutsetning for den voldsomme utviklingen i jordbruket, selv om okser, kameler og esler var brukt som trekkdyr i dette daglige arbeidet. Historikerne mener at den første spede begynnelsen med jordbruk startet 9000 år f.Kr i Ali Kosh ved foten av Zagros-fjellene, i Palestina, Syria og i dalene sør og sørvest for Det Kaspiske Hav.
I de tidlige sivilisasjoner ble hesten aldri brukt til landbruk eller annet simpelt arbeid. Dette arbeidet ble overlatt til okser.
Airak
Et av de første bevisene vi har på at hester ble ridd, er et relieff på graven til Horenhab av Egypt, fra ca. 1400 f. Kr. Men kineserne var også her langt foran. På kinesiske vaser fra så langt tilbake som 3500 år f.Kr., vises det bilder av en påselt hest med rytter. Denne bruken gav startskuddet til folkevandringene, da horder av ryttere fra øst oversvømte Europa, med blant andre huneren Attila i spissen. Arabernes og mongolenes imperier ble til ved hjelp av hesten. Dette førte til en utvikling og forbedring av typiske ridehester. Samtidig førte våpenhærens kontakt med andre folkeslag og deres hester, til rasekrysninger.
Mongolerne er en av de aller siste rytterkulturene i verden i dag. Airak (hestemelk) er Mongolias nasjonaldrikk.
Stridsøksfolket
Omkring 4000 år f.Kr. trengte de første bøndene inn i de norske urskoger, og ved hjelp av ilden ryddet de plass for bosetning, åkerteiger og beitemarker. Husdyrene kom sannsynligvis før åkerteigene her i landet. Omkring 2000 f.Kr. finner vi spor av et nytt folk i Norge, stridsøksfolket, etter en stridsøks i stein som mennene bar. Stridsøksfolket var et krigersk folk og gjorde seg til herrer over bondebefolkningen. Arkeologene mener at det var dette folket som brakte hesten til de nordiske land.
På denne SAMLESIDEN finner du alle artiklene om hestens historie.
