Krever tid
Przewalskis hest (Steppehesten), Tarpan (Platåhesten), Skogshesten og muligens Tundraponnien, dannet grunnlaget for alle hesterasene vi har i dag. Disse utviklet seg videre til to ponnityper og to hestetyper. Hestene vandret rundt i Asia og Europa, og over millioner av år, utviklet de seg i samsvar med miljøet etter naturlig utvelgelse, og ved at hestene tilpasset seg sine leveområder. Utvikling av en spesiell type hest krever tid og er resultatet av en miljømessig arv, noe som har talt imot våre dagers oppdrettere. En menneskealder er på ingen måte lang tid, og ikke hundre slike heller. Naturen har i motsetning til mennesket århundrer til disposisjon.

Hva er en rase?
I moderne forhold, der mennesket styrer kvalitet, betegner ordet rase en gruppe hester eller ponnier, som er blitt avlet ved utvalg lenge nok til å forme en holdbar egenartet type med klare karakteristika, så som høyde, farge, eksteriørmessig utseende og bevegelser. Men i forsøket på å forfine rasene kan dette slå feil ut. Hestene kan få for eksempel arvemessige svakheter. De tidligste sivilisasjoner var stadig i krig med hverandre og var utilsiktet begynnelsen på kryssavl mellom de eksisterende hesteraser. Hester som ble tatt med på krigernes mange reiser, ble senere forlatt eller sluppet løs og de krysset seg da med de lokale hesterasene. Dessuten var det også mange som levde som nomader i de tidligste årene, og hesten var med. Derfor måtte menneskene ofte flytte på seg for å finne gressganger for dyrene og mat til seg selv. Dette var før jordbruk var vanlig, redskapene var ikke funnet opp og hele ideen rundt dette var ukjent og fremmed.
Etter hvert fikk man handelen. Silkeveien (fra 100 f.Kr) var et velkjent handelsvei. Hestene var en del av handelen, både som fraktdyr og handelsvare. Det er liten tvil om at mennesket var en medvirkende årsak til at nye raser så dagens lys.

Spesialisert hesteavl
De første tamme hestene ble brukt til transport av mennesker og gods, deretter til jakt og krigføring, og etter hvert som menneskene ble bofaste, til dyrking av jorden. Når de stedlige hestetypene ikke passet til det arbeidet de skulle utføre, eksperimenterte menneskene med å kryssavle med andre typer. Dette var grunnlaget for den spesialiserte hesteavl. Handel med hester ble internasjonal, og ofte kunne målet for erobring og tokter være å erverve hester som passet til å fremavle nye typer. Men de miljømessige forhold satte sine preg på hva slags type hester som utviklet seg. Vi kan gjerne dele dem inn i 3 grupper:
Fjellponnier er små, fordi omgivelsene deres bestemmer at de må nøye seg med mager mat og tåle røffe værforhold. De er derfor særs flinke til å nyttiggjøre seg maten, og pelsen vokser seg lang for å beskytte mot vind, regn, snø og is. Dessuten er de hardføre, høvene er tykkhornet for å motstå et steinet underlag og bevegelsene er tilpasset det kuperte terrenget de lever i.
Ørkenhestene er langbente, elegante og nøysomme. De er godt tilpasset sine leveforhold med tørke, varme og lange strekninger i ørkenlandskap. Dessuten er de gjerne utholdende og lettbygde, og de har tynn hud slik at de hurtig kvitter seg med overskuddsvarme.
Hester som ble utviklet under ideelle forhold med næringsrik mat, jevnt klima og godt jordsmonn, ble mye større. De trengte ikke å være så flinke til å bevege seg som fjellponnien, eller å kunne motstå hete og sandstormer som ørkenhesten. På den annen side er slike hester mindre hardføre, og utvikler heller ikke samme egenskaper som de som lever i hardere miljøer. Disse gruppene har gjennom tusenvis av år krysset hverandre og dannet sine raser. Mennesket har videre bidratt til å føre disse forskjellige gruppene sammen av avlshensyn. Dette har gjort at vi har fått et mangfoldig rasegrunnlag. Særlig de siste 200 år har nye hesteraser kommet til som perler på en snor. Men det finnes også raser som har en lang historie.

Araber
En av de eldste og reneste rasene er Araberen, som utviklet seg i ørkenstrøkene i Arabia kanskje så tidlig som 5000 år f.Kr. Mange mener at stamfaren til araberen er den kaspiske ponnien. Under muslimenes hæreerobringer ble også araberen spredt oppover i Europa. Araberne hadde sine bestemte meninger om hesteavl og det ble drevet en delvis innavl på et utvalg førsteklasses dyr som tilfredsstilte kravene om intelligens, utholdenhet og hurtighet, egenskaper nødvendig for å overleve i ørkenen. En rasetypisk araber er funnet avbildet på gamle egyptiske relieff fra ca. 2000 år f. Kr. I England ble på 1600-1700 tallet araberen krysset med lokale løpshester. Dette dannet grunnlaget for Fullblodshesten. Disse to rasene har siden hatt stor innvirkning på verdens hesteavl. Det finnes i dag knapt noen heste- eller ponniraser som ikke er krysset med araberen eller fullblodshesten.

Highland
Highland er en britisk fjellponni som opprinnelig kom fra Skottland og Vestøyene. Den nedstammer trolig fra nordeuropeiske hester. Hulemalerier i Lascaux i Frankrike, som antas å være 50 000 år gamle, viser hester som ligner Highland i kroppsbygning og farge. Ponnien er blakk, med ål langs ryggen. Den har flere felles trekk med Przewalski og Tarpan. De senere år er den krysset med araber.

Welsh, Exmoor og Shetland
Welsh Mountain Ponni er en annen gammel ponnirase. Den kommer fra fjellene i Wales, og Julius Cæsar grunnla et stutteri her under romernes erobringer i Britannia. Han innførte også edlere hester for å forfine Welsh-ponnien. Bortsett fra dette har rasen holdt seg meget ren i alle år. De større kategoriene av ponnien har innslag av fullblodshest og andalusier.
Exmoor er også en meget gammel ponnirase. Den nedstammer fra den opprinnelige ponnien som levde i Nordvest-Europa, også kalt Keltisk ponni. Exmoor-ponniens hode er meget særpreget; den har melfarget mule, korte ører, bred panne og store framstående øyne.
Shetlandsponnien er fra Shetland og Orknøyene. Man mener at Shetlandsponnien kan stamme fra Tundraponnien, og de tidligste sporene etter den er fra bronsealderen (2500 år siden). Den kom til Storbritannia før isen forsvant, og minsket i løpet av flere hundre år i størrelse, som resultat av omgivelsenes påvirkning. En shetlandshingst krysset med en appaloosahoppe var begynnelsen på miniatyrhesten Fallabella.

Fjordhesten
Fjordhesten er blitt avlet i over 2000 år i Nord-Europa. Mange bøker forteller at Fjordhesten har hentet sin opprinnelse fra den Mongolske Villhesten og at den derfor står i nært slektskap med Przewalskihesten. Likheten er absolutt til stede både når det gjelder farge, avtegn og det bygningsmessige. Men senere års forskning har avslørt at Przewalskihesten etter all sannsynlighet har lite slektskap med noen av dagens hesteraser. Det mest sannsynlige, sett ut ifra dagens forskning, er nok at Fjordhesten har sitt opphav fra Tarpan og Den Keltiske Ponnien.
Vikingene brukte Fjordhesten mye, funn blant annet av skjeletter og rikt dekorert hesteutstyr fra denne tiden viser at de var meget avhengige av hestene sine. Vikingene brakte også med seg Fjordhesten til Island rundt år 860-870, hvor den sammen med skotske ponnier dannet grunnlaget for Islandshesten. Fjordingen regnes med sin ståman og andre særtrekk som den mest primitive tamhest som finnes i dag.

Camargue hesten og Friseren
Camargue fra Frankrike er gardianenes (Camargue-cowboyenes) ridehest. Hesten er etterkommer av asiatiske og mongolske hester som barbarene brakte med seg til Europa under deres erobringer. Men den er også sannsynligvis blandet med en lokal hesterase som levde for ca. 50 000 år siden og som har skjelettrester som ligner Camargue hestenes. Den har også noe spansk og orientalsk blod, men har i senere tid holdt seg fri for påvirkning fra annet hold.
Friseren fra Nederland er en av Europas eldste raser. Den stammer fra tunge kaldblodshester som overlevde istiden (Fram til 6000 f.Kr). Den fantes temmet allerede for 3000 år siden i Friesland i Nederland. Den har med årene blitt avlet med orientalsk og Andalusisk blod for å få en lettere rase. Den var en periode utrydningstruet som rase fordi avlerne ønsket å få fram en travertype, men i dag blomstrer friseren som rase igjen.

Andalusier
Belgisk Ardenner er grunnlaget for mange av de tyngre trekkhestene i Europa i dag. Den er kjent allerede fra Cæsars tid, og er berømt for sine egenskaper som en utrettelig arbeider. Huzul og Konik fra Polen har mange likhetstrekk. De stammer også begge direkte fra Steinalder-Tarpanen. I de siste årene har de begge blitt krysset med araberen for å tilføre ønskede egenskaper.
Andalusieren er etterkommer av Nordafrikanske hestestammer, som fant veien til Iberia (Spania og Portugal) den gang halvøya fremdeles var bundet til det afrikanske kontinent med en stripe myrland. Mange europeiske raser har senere vært basert på andalusieren. Lipizzaneren, Knabstruperen, Fredriksborgeren og Kladruberen er faktisk direkte etterkommere. Den var renessansens hest, og var med på å grunnlegge den klassiske ridekunsten.
Barb er en Nordafrikansk hest som var kjent for 2000 år siden. Den har hatt stor innflytelse på utviklingen av Andalusieren, og de har sammen påvirket mye av avlen i Europa.

Akhal-teke og Yakut
Akhal-teke må anses for å være en av verdens mest særpregede hesteraser. Den har store likhetstrekk med en av de to opprinnelige hestetypene, og avles i Turkmenistans oaser nord for Iran. Den har en utrolig utholdenhet og tåler sterk varme meget godt. I 1935 fullførte Akhal-tekehester et ritt på 4152 km på 2 dager. Turen gikk gjennom en 966 km stor ørken praktisk talt uten vann. Hestene brukes til veddeløp, distanseritt, dressur og sprangridning. Når det gjelder eksteriøret til disse hestene, har den det man kan betegne som ”feil” i forhold til standarden; de har lange rygger, grunn brystkasse, svak lend, smal bakpart og krokete og kuhasede bakben. De forekommer i flere farger, hvor en skinnende metallisk farge er den mest slående.
Yakuten, som lever i Nord-Russland er sannsynligvis den mest hardføre av alle hester. Den tåler vintertemperaturer på - 40-45oC og leter frem føde under dyp snø. I løpet av den korte sommeren plages den av blodsugende insekter. Den er ride- og arbeidsdyr for sine eiere, samtidig som den er en kilde for melk og kjøtt. Det finnes to typer av Yakut-ponnien. Den store (ca. 132 cm) lever i nord og er en direkte etterkommer av Przewalskihesten. Den noe mindre Yakuten har et mer usikkert opphav. Men den antas å være en direkte etterkommer av den hvite Tundrahesten.

På denne SAMLESIDEN finner du alle artiklene om hestens historie.