Lykkesmurfen med kameraet i hånden
Det første kameraet fikk Roger Svalsrød da han var 12 år, og etter det har det bare blitt mer og mer fotografering. Han forteller at veien mot det stadiet hvor han kunne leve av bildene sine ikke var lett, men at han lærte av alle utfordringene.
- Det er fryktelig mye jobb. Det er rett og slett en livsstil, forteller en alltid hyggelig Roger.
Norges ledende hestesportsfotograf
I dag har han avtaler med Norsk Rikstoto og Norges Rytterforbund. Hestebilder er normalt veldig dårlig betalt, ifølge Roger'n. Derfor må man ha en avtale med organisasjonene hvis det skal bli et levebrød. Roger driver nettsiden hesteguiden.com, som var verdens første nettdatabase med hestebilder da den ble startet opp i 1998.
Han rekker derimot ikke over alt selv, og derfor er det nå fire ansatte i hesteguiden, to som jobber fulltid og to på deltid. Det blir tatt mange bilder innen trav, og Roger sier de dekker alle de store travbanene i Norge.
- Hadde det ikke vært for travet, hadde jeg ikke kunnet gjort det jeg gjør i dag, sier Roger som fremdeles synes det er litt ekstra stas med store arrangementer som Oslo Horse Show.
Kvalitet over kvantitet
- For å ta gode bilder generelt, må du kunne noe om sporten du tar bilder av, forteller en konsentrert Roger som trykker på utløserknappen akkurat i det øyeblikket ekvipasjen svever over hinderet.Det som facsinerer med denne mannen er at han har fotografert hester i 15 år, og på så lang tid finner man egne teknikker å jobbe etter. Mens fotografene rundt fyrer av maskinpistolene sine, hører man kun et klikk fra kameraet til Roger, ETT bilde. Han trenger ikke mer enn det ene bildet.
Men han legger rask til, at den dagen man selv synes man er "god", ja, da er man ferdig som fotograf.
En fullstappet stadion
Mens supporterne følger spent med fra sine henviste plasser på tribunene er Roger på jobb. Han var på jobb, som Rosenborgs offisielle fotograf. Han tok alle bildene for Rosenborg i hele fem år, før han innså at han ikke hadde mer tid. Selv mente han det var en fin avveksling, og kanskje også en veldig fin lærdom?
Han smiler stort når han forteller at han var pålesset med kameraer, slik at han alltid kunne zoome så langt han ville. I tillegg hadde han et kamera plassert bak mål, og med en liten fjernkontroll kunne han styre det i tillegg til å ta bilder ved langsiden.
- Er det en ting du får som fotograf, så er det en dårlig rygg, sier Roger og ler. Og det tviler man absolutt ikke på når man ser størrelsen på kameraene.
Den råe kraften
Er det noe Roger snakker positivt om er det hestesporten. Som tidligere nevnt, mener han at en fotograf må ha kunnskap om sporten han eller henne fotograferer. Og i hestesporten lærer man alltid noe nytt. Det han elsker mest med hestesporten er derimot den store allsidigheten. At for eksempel både jenter og gutter konkurrerer mot hverandre uansett alder.Men også at utøverene er så engasjerte! Vi ser Geir fly himmelhøyt over hinderet, Roger selv har helt roen, selv om han er en meter for nærme.
- Det lyser av Geir når han rir, forteller en tankefull Roger før han forsetter å legge ut om rytterne.
- Dersom en ser på ryttere som for eksempel Geir, blir plutselig hestefotografering hakket morsommere. Hvordan skal man vise til alle andre den lidenskapen som oser på banen, den råe kraften som en bare ser hos Geir? Eller hos for eksempel Marcus Ehning, som er helt motsatt av han igjen.
Og det er når denne kraften fra rytterne kommer frem, at også entusiasmen til Roger lyser! En mer engasjert fotograf må man lete lenge etter. Selv sier han at han "bare er født slik", men man kan vel kanskje si at forkjærligheten til det han holder på med slår ganske sterkt inn. Han er på en måte en fotballsupporter i en hestesportsupporter drakt. Han heier ikke på en, men alle.
Sinnasmurfen
Roger en en mann som ikke tar seg selv for høytidlig. Humoren strekker seg endesløs i alle retninger, og det er aldri kjedelig når han er i nærheten. Likevel er det mange som ser på han som arrogant, nesten sint, om vi skal tro han selv. Noe som er veldig synd.
- Jeg jobber som en apekatt for å bli ferdig, forteller Roger.
For, i det øyeblikket premieutdelingen er ferdig er Roger tilbake i presserommet, og tiden frem til neste klasse benytter han til å legge alle bildene fra siste klasse inn på Mac'en, navngi dem og legge dem ut. Han jobber faktisk som en apekatt, og noen ganger ser man nesten svetten sprute fra han mens han beveger seg mellom klassene. At han ikke har tid til å hilse på alle, og slå av en liten overfladisk prat er kanskje litt logisk.
Det er ikke uten grunn at han er den offisielle fotografen under Oslo Horse Show.
Foruten all tiden han bruker i transport og fotografering, skal han ha kontroll på bildeproduksjon og folk. Han er tross alt sjefen, han er bare ikke den sjefen som sitter på et kontor med store glassvinduer i dress. Han er den sjefen som gjør det meste selv. Han trykker papirkopier til kunder, fakturerer og følger dem opp. En kan spørre seg om han har tid til noe annet.
Det har han ikke.
Han forteller om sin fenomenale hesteintresserte samboer, og at dersom hun ikke hadde vært som hun er - så hadde det ikke gått å gjøre som han gjør i dag. Det hadde heller ikke gått om de ikke delte den samme hesteinteressen.
Følelsene man sitter igjen med
Etter å ha tatt bilder siden han var tolv, sitter han igjen med noen få bilder som betyr ekstra mye. Når Roger forteller om sitt favorittbilde kommer den følelsen som kan få til og med en stor, sterk mannemann rørt.Året er 1996, og en statue til minne om den fantastiske kusken Ulf Thoresen skal reises på Jalsberg. Det er mange mennesker samlet rundt statuen, taler og presse. Plutselig beveger ei jente i en rosa kjole seg stille fremover i folkemengden, hun går forsiktig mot statuen. Den lille jenta er datteren til Thorsesen, Madeleine. Hun klatrer opp på statuen og begynner å kjenne på ansiktet, på formene og om den føles ut som faren. For Madeleine er blind, og kan ikke se minnesmerket som er blitt reist for sin elskede far - men hun kan føle den, og føle at det kjennes som en hard kopi av han. En foreviget pappa.
Roger selv er beveget når han forteller historien. Undertegnete står igjen med en klump i magen mange timer etterpå.
Følelsen av å virkelig fotografere kan være selve livsnæringen når man opplever slike øyeblikk.
Den forferdelige virkelighet
Også er det desverre slik at vi mennesker trenger annen næring enn fotografering, og Roger har noen råd til de unge fotointeresserte rundt i Norge som vil leve av å ta bilder.
- Det er beintøft!
Han mener at kravet til fotografer stadig blir lavere, men at en kan bruke det til sin fordel. Dersom kravet blir lavere, så setter du kravene dine høyere. Hver kritisk, perfeksjonistisk. Fang motivet slik du ser det og ikke gå etter alt som har blitt gjort før. Ikke vær redd for å være lidenskapelig opptatt av hva du gjør, for drømmen går fort tom og du sitter igjen i den harde virkelighet. Da må du finne en grunn til å gjøre det, en grunn bare du selv kan finne.
For man kan ikke leve av enkeltpersoner. Roger får ikke presisert nok hvor dårlig betalt hestefoto egentlig er. Plutselig har du ofret alt, og sitter igjen med ingenting - men fremdeles bør det ha vært verd det. Men dersom du først kommer igjennom nåløyet, og viser at du kan og finner noen som har troen på deg - da kan du kanskje regnes som en av de lykkeligste menneskene på jord.
