Hesten i krig, lek, arbeid og transport
Hellensk høykultur i Europa
Det siste tusenåret f.Kr var i Europa preget av den hellenske høykultur, med byer, demokratisk styre, filosofer, teater og olympiade, og masser av guder og gudinner. Grekerne hadde guder for alt, og selvsagt fikk hesten sin plass også i denne verdenen; den bevingede hesten Pegasus. Ridning og kappkjøring stod som grener i grekernes olympiade, som ble arrangert 776 f.Kr - 393 e.Kr med 4 års mellomrom. Romerne erobret mer og mer land i Europa og omkring år 100 e.Kr strakte deres rike seg til Skottland i nord og Nord-Afrika i sør. Dette medførte også at de tok med seg hester til nye landområder.
Vikingene
Vikingene, 700-1000 e. Kr, var kolonisatorer, kjøpmenn, sjørøvere og erobrere. Her kommer fjordhesten inn i bildet. Den regnes som vikingenes hest, og er fremstilt på forskjellige måter i denne tids kunst og bruksgjenstander. Nordlandshesten blir også regnet som en gammel vikinghest. Den var nær ved å dø ut, men har de siste årene blomstret opp igjen.
Stigbøylen
På 700-tallet skjedde det en revolusjon som skulle forandre mye for bruken av hesten. Da hadde stigbøylen kommet i bruk over hele Europa, og ridekunsten ble helt forandret. Samtidig ble salen forbedret. Før dette klemte rytterne seg fast med lårene, men dette hindret deres bevegelighet i strid. Derfor var det gjerne fotfolket som utgjorde de største troppene. Den første stigbøylen var bare en enkel tauløkke, men den ga likevel en helt annen trygghet på hesteryggen. Oppfinnelsen er opprinnelig fra gamle India og kom bruk der rundt 200 f.Kr. Herfra spredte det seg til resten av Europa, og hunerkongen Attila hadde en stor fordel av stigbøylen. Bittet ble oppfunnet lenge før salen og arkeologiske utgravninger viser at det var forbausende likt de bitt som brukes i dag. En militærhistoriker hevdet at; «i perioden mellom temmingen av hesten og oppfinnelsen av kruttet, var stigbøylen det viktigste bidraget til utviklingen av kampmetodene».
Xenophon, den greske ridekunstens mester
Det finnes en rekke berømte menn og kvinner som gjennom århundrene har øvd en betydelig innflytelse på ridekunsten og stell av hest i sin alminnelighet, men den første og mest skattede blant mange er Xenophon, den greske ridekunstens mester. Han var født 430 f.Kr., og forfattet en bok om ridning som ennå er aktuell. Den ridestil han anbefalte, ble i store trekk praktisert i Europa like fram til 1900-tallet og i dag finner vi den igjen i Westernridningen. Xenophon var en stor hestekjenner som etterlot seg mange gode råd også når det gjaldt den alminnelige behandlingen av hester. Hans metoder og meninger innen horsemanship har faktisk sin gyldighet i dag, 2500 år senere. Etter hans død ble det ikke skrevet noe mer om ridning og behandling av hester før nesten 2000 år senere. Ridningen utviklet seg heller ikke i særlig stor grad gjennom de neste århundrenene, og hestens hovedoppgave ble å være med i kriger og felttog.
Ridderne
Ridderne med sine tunge og usårbare rustninger ble fra 1000-tallet regnet til overklassen. De unge mennene gikk i lære hos andre erfarne riddere, og måtte gjennom en omfattende utdanning i etikette, ridekunst og våpenbruk. Ridderturneringene oppstod som en øvelse for krigføringene i Frankrike på siste halvdel av 1000-tallet. På 1100-tallet spredte de seg til resten av Europa. Dette gjorde at det ble behov for store, tunge og rolige hester som kunne bære ridderne iført tunge rustninger. Hestene bar også rustninger, som kunne veie hele 40-50 kilo. Det ble også gjort forsøk på å dekke hestens ben med plater, men dette hemmet bevegelsene for mye. Hesterasen The Great Horse var den vanligste ridderhesten, og er forløperen for Shire-hesten. Henimot middelalderen på 1400-tallet ble metodene for krigføring stadig mer utspekulerte, kruttet ble innført og våpnene bedre. Ridderne med sine hester ble sjanseløse, og spilte en stadig mindre rolle i stridighetene. Men riddertiden fremstår som en gyllen tid i historien, og det er skrevet utallige romaner og laget mange filmer fra denne perioden.
Hoffet
Adelen og klostervesenet ble nå svekket, og den politiske makt ble etter hvert overført til hoffene. Hesten ble her brukt mer til sport og fritidsbeskjeftigelse. Det ble behov for lette, smidige hester, samtidig som de tunge rasene trakk vognene. Ridning ble populært ved hoffene og det europeiske aristokrati.
Ridekunst og rideskoler
Mange hoff utviklet sin egen rideskole, med egne ridelærere. En av de første og mest berømte rideskolene, den napolitanske rideskole, ble grunnlagt av Fredrico Grisone på 1500-tallet. Han utviklet hestens bevegelser gjennom dressurøvelser som for eksempel serpentiner, volter og fordelsvendinger. Men dessverre var hans metoder ganske harde, med bruk av pisk og sporer. Det var på denne tiden den Spanske Rideskole ble grunnlagt i Wien. Tidlig på 1600-tallet drev Antoine de Pluvinel en skole for unge adelsmenn i Paris, med ridning som spesialitet. Han tok avstand fra harde hjelpemidler, og var svært tålmodig og omtenksom i sin behandling av hestene. Han studerte også hestens psyke og tilpasset treningen etter dette. Engelske William Vavendish fra Newcastle ble utvist fra sitt hjemland og startet rideakademier i Frankrike og Belgia. Han fremholdt at en unghest må trenes med stor tålmodighet, og at man ikke må vente seg for hurtig fremgang. Franskekongen Ludvig XIVs ridelærer Francois de la Guernière la grunnlaget for den moderne ridning og utviklet flere nye skoleøvelser som tok sikte på å skape samspill mellom hest og rytter. Han gjorde også mye for å utvikle hopping og terrengritt og la grunnlaget for det moderne feltritt.
”Italiensk sete”
Frankrike ble et ledende sentrum for utdannelse av ryttere i Europa på 1800 og 1900-tallet. Dressurekspertisen vi finner her, har lenge vært ledende i resten av Europa. Kanskje en av de største omveltninger i ridestilen skjedde i første del av 1900-tallet. Da kom de italienske kavalerioffiseren Fredrico Caprilli med sine ideer om det såkalte «italienske sete». Dette innebar en markert foroverbøyd overkropp, og baserte seg på en teori om at en rytter skulle innvirke så lite som mulig på hestens naturlige balanse. I praksis betydde dette at rytterens vekt til enhver tid må befinne seg over hestens balansepunkt. Caprillis teori ble demonstrert best ved sprangridningen. Folk flest hadde her lent seg bakover i nedspranget. Det gikk mange år og mange seire på banen før metodene ble anerkjent. Metoder som også brukes i dag.
Hesten i bondesamfunnet
Bondesamfunn fant vi de første spirene av allerede i steinalderen, men det tok sin tid før hesten ble vanlig i arbeidet. Redskapene var ikke tilpasset, og okser ble oftere brukt i tungarbeidet med blant annet pløying. Men hestene ble gjerne brukt til arbeidet rundt jordbruket, som for eksempel til innhøsting av avlingene. I middelalderen, ca.1000 e.Kr., utviklet bondens teknologi seg, og hesten avløste den mer langsomme oksen. Den fikk samtidig sko av jern. Dette gjorde at behovet for tyngre, sterkere og større hester økte. De mange tunge arbeidshestene vi har, ble avlet frem for bruk på bondegården. På ulendte fjellgårder fant man gjerne sterke små hesteraser som mestret terrenget bedre enn de større hestene. Fjordhesten var en av dem som passet utmerket til dette formålet. Etter hvert som årene gikk, la bøndene under seg mer og mer åker.
Arbeidsløshet
Jordbruksredskapene ble større. I Amerika, hvor det var store områder, kunne man finne opptil 40 hester foran en treskemaskin. Dette var like før maskinene overtok. Da var det ikke lenger bruk for så mange hester, og et stort antall ble arbeidsløse. Det var heller ikke like stor interesse for å bevare rasene da det ikke var arbeid til dem, og mange raser var utryddingstruet.
Selvfølgelig var, og er, det mange steder i verden der hester fortsatt har stor bruksverdi i menneskets dagligliv, og hvor ennå ingen tilfredstillende erstatning er funnet. På fjerntliggende og vanskelig tilgjengelige steder, spesielt i fjellområder, innser småbrukerne at hester ennå gjør større nytte for seg på gården enn traktorer. Men i slike tilfeller er det som oftest de hardføre, innfødte ponnier som er til størst nytte. De store, gamle kjørehestene, som for eksempel den lærevillige Shire-hesten og den mektige Clydesdale-hesten, ser man sjelden foran plogen eller høyvognen lenger. Mange foreninger arbeider for eksistensen av de tyngre hestene som finnes i dag. Flere av de beste Shire-hestene eies av bryggerier i Storbritannia. De brukes for utkjøring av øl til pubene i byene, og sprer også ekstra reklame.
Skogsbruk
Skogbruket utviklet seg i takt med jordbruket og hesten ble en god kamerat i skogen. Når tømmeret skulle til sagbruket trakk hesten lasset. Og den visste veien; det var ikke få ganger hesten trasket hjem med den tomme tømmersleden. Kusken på sin side lå gjerne sovende på sleden etter noen drammer for mye på det lokale vertshus. Maskinene overtok for mye av skogsdriften, men har ikke helt klart å presse hesten ut av tømmerskogen. Hesten begrenser terrengskadene og er effektiv i områder med ulendt terreng.
Hest og vogn
De første private vognene var kostbare og uhåndterlige, og ble bare brukt av aristokratiet. Vognene var rikt utstyrt innvendig, men hele konstruksjonen var festet til solide bjelker, og det ristet og humpet kraftig når vognene ble trukket av fire store hester over datidens dårlige veier. Vognfjærer kom ikke i bruk før på begynnelsen av 1800-tallet. Frem til da foretrakk de fleste å reise på hesteryggen, men etter denne oppfinnelsen ble tatt i bruk, ble det etablert dilligence- og postruter med hest og vogn.
Trafikkork og ”forurensning”
En verden av skysstrafikk åpnet seg. Hestene ble spent foran kjøretøyer som busser, trikker, lastevogner, brannvogner og noblessens elegante vogner. Richard Herrmann skriver i sin bok om London om trafikkproblemene ved Picadelly Circus:
«La det også være en trøst at det var enda vanskeligere å komme fram ved Picadelly Circus for hundre år siden. Det var over 100 000 hester i London ved det siste århundreskiftet, og enda flere drosjer den gang enn det er bildrosjer i dag - over 10 000. Den største drosjeeieren i byen den gang hadde et par tusen gamper på stallen. Da var det ikke eksosen, men hestelorten som var det store problemet. Hvis vi regner med at dyrene la fra seg et par kilo hver på naturens vegne, må det ha blitt noe slikt som 200 tonn med fersk hestemøkk hver dag i Londons gater.»
På denne SAMLESIDEN finner du alle artiklene om hestens historie.