Morgenrødens hest
Underordenen upartåede hovdyr har altså familien Equidae, hestefamilien. I hestefamilien finner vi hest, esel og sebra. Årsaken til nedgangen av antall arter var sannsynligvis klimaendringer.
For 55 millioner år siden, da våre egne forfedre knapt var identifiserbare, levde de tidligste former av hesten, som, så vidt man vet, er forfedrene til de moderne vill- og husdyrhestene. Vitenskapsmenn fant for hundre år siden forbausende godt bevarte rester av dette dyret i Nord-Amerika. Den ble kalt Eohippus - morgenrødens hest. Eohippus ble utviklet fra dyregruppen Condylarth, hovdyr som levde for ca. 75 millioner år siden. Disse hadde fem tær, alle med en hornliknende negl. I det hele minnet disse dyrene så lite om våre egne hester, at skjellettfunnene ikke umiddelbart assosierte til dem. Eohippus var nemlig i følge skjellettfunnene ikke større enn en rev, ca. 25 cm. høy. Forbena var utstyrt med fire tær og bakbena tre. Forskerne er usikker på hvilken farge denne tidlige urhesten hadde, men de fleste er enige om at en mørk pels med flekker eller spetter kanskje er mest nærliggende å gå ut ifra. En slik farge ville gitt en flott kamuflasje i en lysflekkete skog, som var dyrets leveområder. Eohippus levde av blader og myk vegetasjon i fuktige jungelområder, og hadde kjøttfulle puter under bena for å bevege seg lydløst og kunne krysse myrlendt mark uten problemer.

Kontinentene deler seg
Med bakgrunn i skjellettfunnene, kunne man etter hvert temmelig sikkert anslå hestens opprinnelse til det Nord-amerikanske kontinentet, i eocen-tiden. Jordkloden så ganske annerledes ut på denne tiden. Verdenskontinentene lå tett sammen, og med Grønland som en slags bro kunne Eohippus også vandre til andre deler av verden. Senere gled kontinentene fra hverandre og utviklingen fortsatte på hvert sitt kontinent. Eohippus ble i Nord-Amerika for 25-40 millioner år siden, i oligocenperioden, avløst av Mesohippus, et noe større, tretået, dyr. Miohippus levde også på denne tiden.
I Eurasia levde en variant av Eohippus, Hyracotherium, som antyder et forhold til gnagerslekten. De utviklet seg med tiden til den tretåede Hipparion, som ble rådende på disse kontinentene. Nord-Amerika var likevel sentrum for hestens utvikling. For ca. 2 millioner år siden oppstod den moderne hesteslekten Equus her, Den utvandret videre til Sør-Afrika, Asia og Europa via Beringstredet som da var fast land. Og for 100 000 år siden var den utbredt over mesteparten av verden. I Eurasia overtok den for Hyracotherium, som så døde ut. Senere ble landforbindelsen i Beringstredet brutt, og av ukjente årsaker døde hesten ut på den vestlige halvkule for 10 000 år siden. Ikke før på 1600-tallet kom det hester til Amerika igjen, det var med de spanske erobrerne som tok den med seg fra Europa.

Klimaet endrer seg
For 10-25 millioner år siden, i miocenperioden, endret klimaet på jorden seg. Mye av jungelen vek plass for treløse, tørrere stepper med mer gressvegetasjon. Hesten tilpasset seg dette og utviklet seg til en gressende hurtigløper. Den fikk tenner bedre tilpasset for å ete gress og samtidig lengre hals slik at den nådde ned til maten. Øynenes plassering forandret seg, slik at hesten skulle kunne følge med på fiender rundt seg. Bena ble lengre siden det ble nødvendig å kunne løpe fra en fiende og ferdes over lange strekninger for å søke mat og vann. Mesohippus måtte derfor vike plassen for Merychippusen for ca. 25 millioner år siden. Merychippusen var større og mer lik hesten slik vi kjenner den i dag. Tennene var bedre tilpasset, og selv om den hadde tre tær, later den til å ha brukt bare den midterste. Føttene fikk gradvis tyngden på én tå, slik at de andre tærne ble tilbakedannet. Dette gjorde arten bedre egnet til rask løping på hardt underlag.

Pliohippus – den første hesten med hov
Den første hesten med hov, Pliohippusen, utviklet seg for omtrent syv millioner år siden, i Pliocene-perioden. Nå, da menneskets utvikling startet, hadde hesten rukket å bli 120-130 cm. høy. Den var altså omtrent tre-fire ganger så stor som Eohippus. Dette dyret var forgjengeren til Equus caballus, den moderne hesten. Den var riktignok mye mindre enn dagens hester, men likevel en hest. Dinohippus – et ledd på veien
En enda viktigere slekt som utviklet seg fra Pliohippus var Dinohippus som levde for 12 millioner år siden. Denne arten utviklet seg gjennom flere ledd (Dinohippus spectans, Dinohippus interpolatus, Dinohippus leidyanus og Dinohippus maxicanus) til et dyr som bærer mange likheter i utseende og fysiologi med dagens hester. Den spesielle evnen hesten har til å låse kneleddet slik at den kan sove stående dukket opp for første gang på dette stadiet i utviklingen. Så for 10 millioner år siden var det mange arter av hesten som levde side om side, mange med enorme ulikheter både i utseende og utvikling. Dinohippus ble den mest vanlige hesten på det Amerikanske kontinentet og hadde mange likhetstrekk med sin mer moderne etterfølger Equus, og med tiden fortsatte utviklingen langsomt og sikkert mot denne moderne hesteslekten. En slektning av den tidligste Dinohippus var Hippidion, en kortbeint, stor og kraftig hest med én tå (hov). Den fikk bare to millioner år på seg i Sør-Amerika før den døde ut.

Equua Caballas - utgangspunktet
Equua Caballas er utgangspunktet for alle våre hester og ponnier. Det er funnet godt bevarte skjelettrester etter dette dyret. Og i dag kan den sees i levende live gjennom Przewalskihesten. Klimaet satte etter hvert sitt preg på utviklingen av Equus Caballas og funn tyder på at det har forekommet flere urraser av denne hesten. Man tror fire typer av den utviklet seg i forskjellige områder. De miljømessige faktorene som påvirket utviklingen av gruppene var jordsmonn, tilgang på føde og klima. Disse urhestene kalles steppe-, skog- og platå- og tundrahester. Nordvest-Europa og det nordlige Eurasia hadde øyensynlig ponnityper. Sentral-Asia og Vest-Asia hadde hestetyper.

Przewalskihesten
Det er få andre dyrearter forskerne har kunnet følge så bra gjennom utviklingen som hesten. Steppehesten overlevde nesten uten å forandre seg, sannsynligvis på grunn av sitt utilgjengelige tilholdssted. Fra denne grenen har vi Przewalski hesten. Den ble oppdaget på de mongolske slettene av oberst N.M. Przewalski i 1878, og er lik den opprinnelige Steppehesten. Przewalski hesten er ca. 125 cm. i mankehøyde, og har primitive særtrekk som brunblakk farge med ål, ståman, mørke ben og en lys ring rundt mulen. Grottemalerier viser at den også en gang streifet på hele steppebeltet mellom Frankrike og Japan. Mongolene, et folk som nærmest er født på hesteryggen, kaller hesten for Takh. Den er en av deres viktigste figurer i alle sagnene og folkefortellingene, der den betraktes som en mystisk, legendarisk, klok og sky villhest. Den har aldri blitt temmet, og konkurransen med tambuskap og tamhester om vann og beite gjorde at Przewalski hesten ble fortrengt. Den ble også jaktet på, noe som gjorde at bestanden gikk dramatisk tilbake. Det kom et jaktforbud i 1926, men grensekonflikter og tøffe vintrer gjorde ikke levevilkårene noe bedre. De siste 20 årene har den ikke, tross mange ekspedisjoner, blitt observert i fri tilstand, og finnes sannsynlig bare i dag i regulerte områder.

Tilbake til naturen
Men det har blitt gjort forsøk på å bringe denne rasen tilbake til sine egentlige omgivelser. Etter krigen, hvor flere dyreparker ble ødelagt, var det bare 31 Przewalski hester i live i Europa. Ved hjelp av blant annet kunstig befruktning, finnes det nå ca. 800 eksemplarer. Stamtavler føres for å unngå for mye innavl, og en stiftelse for Przewalskihesten arbeider å få denne urhesten ut i naturen igjen. Den 6. juni 1992, var en stor dag for stiftelsen og for det mongolske folk. I Hustain Nuuru vendte Przewalskihesten hjem. Klokken 05.30, etter 68 timer i fraktbokser, ble 8 hingster og 8 hopper sluppet ut i reservatet opprettet for verdens siste ekte villhest. Hingsten Amgalam var den første og flere vil kom etter. Vår egen fjording ligner mye på den og har mange av de primitive ytre trekk som kjennetegner villhesten. Tidligere mente man at Przewalskihesten var opphavet for mange av de moderne hesterasene. Men forsking har vist at Przewalski har 33 par kromosomer mot de moderne hesters 32 par kromosomer. Noen forskere mener at denne forskjellen kan komme av en lokal mutasjon og at dagens hester fortsatt kan finne sine opprinnelse tilbake til denne asiatiske villhesten. Den vanlige oppfatningen blant forskerne er at dagens Przewalskihest har forandret seg noe i forhold til den opprinnelige urhesten.

Skogshesten og tarpanen
Skogshesten, Equus silvicatus, kalles også Diluvial-hesten. Den var et mye tyngre dyr, med langsomme bevegelser og store høver som var tilpasset det svampaktige skogsunderlaget der den levde. Den var basisen for den tyngre kaldblodstypen som finnes i stort antall i Europa i dag.
Platåhesten var en mye finere og mer lettbygd type enn skogshesten. Denne europeiske villhesten gikk under navnet Tarpan og levde i vill tilstand i Ukraina, Polen og Ungarn frem til 1850. I 1918 døde det siste individet ut i fangenskap. Selv om man gjerne definerer Tarpan som en egen rase kan ting tyde på at det nærmest var et samlebegrep for de ponnitypene som levde i dette distriktet. Det kan se ut til at Tarpan kan deles inni to hovedgrupper; en som levde på steppene og en annen i mer skogrike områder. Tarpanen var lys brun eller blakk med ål, sort man og hale og mørke ben. Moderne antagelser bygger på at lettere hester og ponnier, som utgjør varmblodskategorien, stammer fra Tarpan. Også i dag finnes en hesterase som heter Tarpan, men dette er en senere etterkommer.

Tundrahesten
Tundrahesten er en fjerde gruppe. Den levde på den nordlige halvkule, men den ser ikke ut til å ha hatt noen stor innflytelse på dagens raser. Det er likevel interessant å merke seg at den mindre kjente Yakut-ponnien i Yanadalen, viser store likhetstrekk med den hvite tundrahesten.

Villhester i dag
Rett før mennesket tok i bruk hesten, hadde fire hestetyper utviklet seg. En ponnitype som liknet Exmoor-ponnien hadde etablert seg i Nordvest-Europa, en sterk hest som levde under karrige forhold. En annen og større ponnitype, som var kraftigere bygd, levde i kalde områder i Eurasia. Dagens Highland-ponni minner en hel del om denne.
Den ene av de to hestetypene var ca. 148 cm høy og holdt til i Sentral-Asia. Denne lange og smale hesten hadde lang hals, lange ører og steilt kryss. Akhal-teke er utseendemessig mest lik denne hestetypen. Den andre hestetypen var mindre og mer forfinet og kom fra Vest-Asia. Konkav profil og høyt ansatt hale var to typens spesielle eksteriøre kjennetegn. Dagens nærmeste slekting er den kaspiske ponnien, som er antatt å være opprinnelsen for araberhesten.
I dag finnes det villhester flere steder i verden, men dette er etterkommere av forvillede tamhester. Et særtrekk for «ekte» villhester er nemlig stående man, hvor den på tamhester er liggende. Ståmanen var sannsynligvis en beskyttelse mot rovdyr som drepte med bitt over nakken.

Hestetiger
Da hesten ble entået, ble de forskjellige bestandene av hestedyr skilt fra hverandre. Noe som skyldtes endringer i de forskjellige miljøene hestedyret levde i. Den første arten som skilte seg ut fra hestelinjen var Grevysebraen.
Sebra er en fellesbetegnelse for hestedyr med striper, og de har ikke nødvendigvis nære slektsforhold med hverandre. Ta for eksempel fjellsebra og grevysebra, disse er like lite i slekt med hverandre som esel og hest. Sannsynligvis var stamfaren til hestedyrene også stripete. Grevysebraen skilte seg altså tidlig ut fra hestedyrene og er til tross for stripene bare en fjern slektning av de to egentlige sebraartene; fjellsebra og vanlig sebra. Den var antagelig den første sebraen europeerne så, og det var nok denne arten romerne kalte hestetiger. I romerriket ble den brukt til oppvisninger.
En gulbrun, stripete sebra, quagga, ble for pelsens skyld utryddet i 1880-årene. Grevysebraen ser ut til å kunne lide samme skjebne. Fjellsebraen er allerede utrydningstruet, i 1918 var bare 27 gjenlevende dyr tilbake.

Esel, hest, muldyr og mulesel
Eselet har også skilt seg ut fra hesteverden og finnes i to arter; villesel og halvesel. Fra villeslene har det utviklet seg tre individuelle raser (Tameselet, Det sicilianske esel og amerikansk esel). Dyrene lever primært i varme og tørre strøk og er har der ofte en viktigere rolle i hverdagen enn hesten. Før brannkorpsene i sydligere land fikk biler, ble for eksempel brannvognene mange steder trukket av esler, fordi dyrene, i motsetning til hestene, ikke var redde for flammer. Hest og esel kan få avkom sammen, men disse er da generelt sterile, siden esler har mindre kromosomtall enn hesten (62 mot 64). Eselhingst og hestehoppe gir muldyr og eselhoppe og hestehingst gir mulesel.

På denne SAMLESIDEN finner du alle artiklene om hestens historie.