Hester med tæl
Kanskje er du som meg, ikke videre overbegeistret over rodeosportens intense bukkekonkurranser. Men selv om du ikke er det, og selv om du kanskje aldri har sett en eneste rodeo i hele ditt liv, så håper jeg du også kan la deg fascinere og imponere av pickup-rytterne.
Disse alvorlige mennene, kledd i like skjorter og store, tunge lærchaps. Som alltid er inne på arenaen, klare til å hjelpe, og som rir på noen av de tøffeste og mest atletiske hestene som finnes på en rodeo. Og hvis du har vært på en rodeo og egentlig ikke lagt merke til dem, så blir de glade. Det betyr nemlig at de har gjort jobben sin.
Verken avl eller eksteriør veier tyngst
På hver eneste rodeo, verden over, er det alltid to pickup-menn som redder roughstock-rytterne fra å bli trampet ned, og som jager kalver og okser ut av arenaen, og ellers tar seg av alle mulige og umulige oppgaver fra heseryggen.
Men for å kunne gjøre disse til tider svært farlige oppgavene, trenger de tøffe, allsidige, lydige og snartenkte hester. Og det er én egenskap som avgjør det hele - tæl.
- De må ha mye tæl, forteller pickup-rytter Butch Braden fra Welch, Oklahoma til America's Horse Daily.
På en vanlig rodeo har Braden med seg seks ulike hester som han bruker i jobben som pickup-rytter. Noen ganger bytter han dem ut etterhvert som kvelden skrider frem, andre ganger skjer det uforutsette ting som gjør at det er lurt å ha flere hester i reserve.
Dette er ingen jobb for en engstelig hest uten erfaring. En god psyke, kombinert med masse tæl, er det som trengs.
- For meg har det vært prøv og feil for å finne den beste hesten til jobben, forteller Braden.
Det er ingen hester som avles opp spesifikt til å bli pickup-hester, og de kommer i alle størrelser, farger og fasonger, fra alle blodslinjer og i alle aldre. Det er ikke den fysiske størrelsen det kommer an på heller. Det handler om at de må ha et godt hjerte og være uredde og kontrollerbare, selv i svært farlige situasjoner når instinktene deres sier at de burde flykte.
- Noen av de hestene jeg tror kommer til å takle jobben bra gjør det ikke, mens andre hester jeg tror ikke klarer jobben gjør det uten å nøle. Det er ganske rart, egentlig, forteller Braden.
Livsfarlig hestejobb
Har du ikke hørt om pickup-ryttere før? Det er du ikke alene om. Selv om de har en av verdens farligste jobber på hesteryggen, er det få som kjenner til dem utenfor rodeomiljøet. Alle pickup-ryttere jobber i par, og på noen av de større rodeoene er det to par ute på banen samtidig.
- I jobben som pickup-rytter må du kunne samarbeide og kommunisere godt med makkeren din, svært ofte uten å utveksle annet enn korte ord. Du må vite at du kan stole på den du arbeider sammen med, og dere må vite hvem som skal gjøre hva i en akutt situasjon. Hvis man ikke vet det, kan utfallet i verste fall bli katastrofalt, forklarer Braden.
På de aller fleste rodeoene er det barbaksrytterne som begynner det hele. Målet er å sitte på en bukkende hest i åtte sekunder. Men enten deltakeren greier å bli sittende på den bukkende hesten, eller blir bukket av, har pickup-rytternes arbeidsdag begynt.
Hvis rytteren greier å sitte på de åtte sekundene til klokka ringer, slutter han å drive på hesten og holder seg fast med begge hender til hjelpen kommer. Som regel slutter de fleste bukkehester å bukke, og setter heller opp farten mot det de tror er utgangen av arenaen. Pickup-rytterne rir da opp på hver sin side av den galopperende bukkehesten. Målet er å få deltakeren av bukkehesten på en trygg måte.
Den ene pickup-rytteren lar deltakeren ta tak i armen hans, skulderen hans eller bak på salen hans. Så, hvis alt går etter planen, løfter pickup-mannen deltakeren av hesten, over rumpa på sin egen hest og setter han trygt ned på andre siden. I mellomtiden løsner pickup-mannen på andre siden flankestroppen og får tak i leietauet til bukkehesten slik at de kan lede den ut av arenaen.
Bildene under viser en vanlig arbeidsøkt for pickup-rytterne:
Noen ganger går det ikke like smertefritt, og ofte hender det at deltakeren henger seg fast i utstyret og ikke får kommet seg løs. Det er da ferdighetene og erfaringene til pickup-rytterne og deres hester virkelig blitt satt på prøve.
Hvis deltakeren sitter fast med hånda eller har fått beinet inni stigbøylen, må pickup-rytterne greie å kommunisere med hverandre og deltakeren i en allerede kaotisk situasjon. Som regel vil en av pickup-rytterne forsøke å stanse bukkehesten, samtidig som den andre rytteren forsøker å hindre at deltakeren blir smadret av høvene til hestene i den store farten.
Det er utvilsomt en farlig jobb å være pickup-rytter. Den eneste beskyttelsen de har er tykke lærchaps som dekker beina deres. De har også hvert sitt lager med lassoer som henger klare i enden av arenaen, slik at de enkelt kan galoppere bort og hente et nytt hvis det skulle behøves.
Ujevn muskelkamp
På mange rodeoer er det bullriding, okseridningen, som avslutter showet. I en bullriding-konkurranse finnes det som oftest en eller to bullfighters og en tønnemann. Deres jobb er å distrahere oksen når rytteren detter av, og holde på oppmerksomheten til oksen helt til deltakeren kommer seg i sikkerhet over gjerdet. Så er det pickup-rytterne som overtar.
For mange pickup-ryttere er dette den ultimate utfordringen. Etter hvert ritt er det nemlig pickup-rytternes ansvar å få de enorme oksene ut av arenaen uten at de skader noen. Og det er langt fra noen enkel jobb.
Målet til pickup-rytterne er å få drevet oksen ut av arenaen så raskt og smertefritt som mulig, men oksene er gjerne oppjaget og de fleste er ikke interessert i å bli jaget noe sted. Som regel må de lokkes ut av arenaen og dette er en av de mest risikable jobbene til pickup-rytterne.
Først forsøker de å lokke med seg oksen ved å ri foran den og få den til å følge dem ut av arenaen. Men hvis det ikke fungerer må de fange oksen med lasso og dra den ut av arenaen. Muskelmessig er det en urettferdig kamp for pickup-hesten, men på utrolig vis får de dratt oksen ut av arenaen til slutt.
De fleste oksene som brukes veier godt og vel over ett tonn, og det trengs en sterk, stødig og ikke minst tøff hest for å dra en sint okse, som stritter i mot, ut av en stor arena. Det er ofte her de store ulykkene kan inntreffe, for som regel venter det bare et lite inngjerdet område like etter at oksen er kommet ut av arenaen.
Herfra skal den drives videre inn i en serie av ganger før den kommer ut i en innhegning med de andre oksene. Men i disse små områdene kan det lett oppstå nærkontakt mellom hest og okse, og det er mange pickup-ryttere som har fått hesten sin truffet av sinte okser i en slik situasjon. Det er derfor viktig at de sitter på hester som er svært kalde i hodet, men som også kan bevege seg lynraskt unna hvis det trengs.
Mer hjerte og tæl enn de fleste
Mange pickup-ryttere bruker flere forskjellige hester under en rodeo. Det er ofte ønskelig med en lettere, raskere hest for bukkekonkurransene med hest, mens det er en fordel med en sterk og stødig hest når okseridningen begynner.
For pickupryttere er det umulig å spå hvilke hester som blir gode pickuphester. Som regel er det tøffe, allsidige hester som har vært brukt i mye forskjellig, fra bulldogging-konkurranser til ranch- og kvegarbeid. Noen er små og spinkle, men har et hjerte av gull og mer tæl enn de fleste, mens andre er kraftige plugger som ikke viker for noe som helst.
Når spotlyset er på deltakeren og de står der i skyggene og venter, klare til å assistere når det trengs, kjenner jeg alltid en spent kribling i magen. Uavhengig hva som skjer med deltakeren er det nemlig noe å lære av disse hardtarbeidende pickup-rytterne. Hestene deres er av et kaliber det knapt finnes maken til i noen annen gren, og det mest fascinerende er at de plukkes ut på helt annet grunnlag enn i noen andre ridekonkurranser.
For dette er først og fremst hester med et godt hode, mye hjerte - og masse tæl.
