Ekstrem rideferie
65 hester tripper rundt i en liten innhegning. Utenfor gjerdet står det fjorten personer og tripper nesten vel så mye. En etter en får vi utdelt hver vår hest. For noen er det første gang de skal ri en islandshest, mens andre har prøvd det før. Vi saler på etter beste evne, men blir raskt irettesatt. Salen skal ligge noe lenger bak enn på andre hesteraser. Saltaskene festes, stigbøylene justeres. Vi setter oss opp og er klare for en ukes rideeventyr.
- Vi tar det litt rolig nå i begynnelsen av sikkerhetsmessige grunner. Resten av uka skal vi ha en flokk med løse hester foran oss mens vi rir, så jeg vil at dere skal bli litt kjent med hestene først, forklarer guiden vår Björk Jakobsdottir før vi starter ferden. Planen er å ri i området rundt den store vulkanen Hekla, sør på Island.
Høyt tempo
Björk tar teten, og vi andre følger på. Jeg ser for meg en skrittetur i timesvis, vi skal nemlig ri over tre mil i dag. Jeg får i alle fall god tid til å nyte naturen tenker jeg i mitt stille sinn. Men etter å ha runda første sving øker farten. Gruppa med hester tripper utålmodig, men kontrollert avgårde. Til tross for at vi har fått beskjed om å sitte ned i salen til enhver tid er det slettes ikke så ubehagelig. Islandshestene har et mykt ganglag, spesielt når de tølter. I tillegg til pass er det en ekstra gangart islandshesten har, hvor rytteren blir sittende helt rolig i salen.
I en jevn dur av tølt, trav og litt galopp smyger vi oss nedover bakkene, over en liten elv og opp på andre siden. Vi fortsetter på fine ridestier langs veien før vi drar opp en sidevei mot fjellene. Smilet har allerede stivna i ansiktet, det er umulig å ikke glise. Og det tar ikke lange tiden før man skjønner at disse hestene har full kontroll på hvor de plasserer beina, selv i høyt tempo i ulendt terreng. Etter en god time er hestene svette, men ikke veldig andpustne.
- Nå hopper vi av hestene og tar en liten pause, roper Björk. Vi adlyder.
Tradisjon for transport
Den første bilen kom til Island i 1904, men det tok nesten 20 år før det motoriserte kjøretøyet ble vanlig på øya. I mange hundre år var det derfor hesten som var det viktigste transportmiddelet på Island, skulle man et sted så red man. Og at islendingene ikke helt har lagt ridevanene sine fra seg, ser man tydelig langs landeveiene. Der man i andre land i stor grad bygger ut gang- og sykkelsti, bygger islendingene rideveier.
Selv om islandshesten er liten av størrelse, har den ingen problemer med å bære en voksen person. For bor man på Island og vil ri, har man ingen alternativer. På grunn av importforbud av hest finnes det kun Islandshester på øya. Men skal man forflytte seg over store strekninger tar man som regel med seg noen ekstra løse hester, slik at man kan bytte hest underveis på rideturen.
Flokken kommer
Hestene får gresset litt før Björk plutselig får det travelt.
- Flokken kommer! Sett dere opp på hestene, roper hun.
Vi kommer oss i salen, og når flokken kommer skjønner vi hvorfor. Med en gjeter til hest i tet og to ryttere bak som holder kontroll på de løse hestene, suser de forbi oss. Hestene vi sitter på girer seg opp, og vi kan ikke gjøre annet enn å følge på. Om hestene hadde godt med fremdrift første del av turen, er det i alle fall ikke mangel på motivasjon nå. Likevel er det herlig å kjenne at man har full kontroll over hesten. Villig, men styrbar. Og dette er heldigvis ingen striks rideskoletur, så lenge vi holder oss bak Björk kan vi ri hvordan vi vil. Litt hit og litt dit. Litt vedsidenav hverandre og litt på rekke. Hestene adlyder det meste vi måtte finne på.
En ørken av grus
Det er imidlertid ikke så enkelt å snakke og bli kjent med de andre i gruppa på hesteryggen. Med tempoet vi holder har vi nok med å konsentrere oss om hvor vi rir. Og til tross for at det regnet dagen før, virvler støvet opp bak de 45 løse hestene. Men gliset får jeg ikke bort, så støvet får bare kile seg som det vil mellom tennene. Vi fortsetter i tølt, trav og galopp, litt langs grusveier og litt ute i naturen.
Når veiene slutter møter vi et jevnt dekke av grus. Det strekker seg fra fjelltopp til dalbunn, er nokså svart i fargen med noen fattige, gule strå som klamrer seg fast. Et perfekt rideunderlag. Det er ingen trær i sikte, og jeg føler vi har kommet inn i en svart ørken. Plutselig dukker det en liten luftegård opp ute i ødemarken. De løse hestene gjetes inn blant plankene, og vi får beskjed om å sale av hestene. Det er på tide med hestebytte.
Bruker lokale bønder
Det finnes mange firmaer på Island som arrangerer rideturer, både store og små. Ishestar, som arrangerer denne turen, er et av de største. Fra basen like utenfor Reykjavik arrangerer de dagsturer, mens ukesturene blir tatt hånd om av lokale bønder. De stiller med hester, kokk, god lokalkunnskap, finner rideruter og har ryttere som gjeter den løse flokken. Ishestar tar seg av booking, og stiller med guide som tar seg av gjestene. Björk har jobbet for firmaet siden 2007.
- Til daglig jobber jeg som skuespiller, produsent og regissør, men om sommeren tar jeg med hestene mine og jobber som guide på rideturer som dette. Sesongen varer fra juni til august, og det blir som en ferie for meg, forteller hun.
Det er Þórður Freyr Gestsson som er den lokale representanten og sjefen på denne turen, og i samarbeid med Björk velger han ut hvilke hester som passer best til hver enkelt gjest. Han kjenner hestene sine godt, og Bjørk er imponert over kvaliteten.
- Han avler frem mange av sine egne hester, og dette er i høyeste grad levende hester som kan ris. Mange hester som kun går som utleiehester ser ut til å ha mistet gnisten. På ryggen til slike hester kan man som rytter ikke gjøre så mye verken fra eller til, man blir bare fraktet rundt som bagasje. Slik er ikke disse hestene, sier hun.
Ingen dårlige hester
Det er tid for ny utdeling av hester, og Þórður har en liten bønn til oss gjestene.
- Vær så snill å ikke si at en hest er dårlig, for vi har ingen dårlige hester. Det kan imidlertid hende du får en hest du ikke kommer så godt overens med, men det er ikke sikkert andre vil oppleve hesten på samme måten. Jeg har flere ganger opplevd folk som sier at dette er den verste hesten de noen gang har ridd, mens rytteren som får hesten neste dag sier det er den beste hesten de har sittet på, sier han.
Vi kommer oss opp i salen og fortsetter ferden gjennom det øde landskapet. Alt går jevnt og kontrollert for seg, men plutselig skjer det noe med flokken foran oss. Den splitter seg, og halvparten forsvinner bak en fjellkam. Et par av gjeterne rir etter utskuddgruppa, og får loset noen av dem tilbake. Det mangler imidlertid fortsatt noen hester, så de snur for å lete etter dem. Vi fortsetter, og plutselig befinner vi oss i en situasjon hvor vi må hjelpe til med å holde kontroll på flokken.
Lynkurs i gjeting
- Ri opp dit, nei dit! Nei, nei, ikke stå der, dere må ri rundt og komme bak hestene. Stå der, nei, gå dit! Ikke ri midt inn i flokken, roper Bjørk fortvila.
Adrenalinet koker, med noen feiltrinn risikerer vi å miste resten av flokken også. Gruppa har ikke fått noen opplæring i hvordan vi skal gjete hester, men vi adlyder kommandoene så godt vi kan. Til slutt får vi heldigvis hestene på rett spor, og får sperret dem inne i en provisorisk luftegård som så hendig dukket opp.
Etter en stund dukker et par av gjeterne opp med resten av flokken, og hestene er igjen samla. Eller nesten. Det viser seg at det fortsatt mangler et par hester, så gjeterne rir tilbake for å se om de kan finne dem. Flokken blir stående i luftegården, mens vi fortsetter rideturen.
Noen kilometer senere tar vi en ny pause, og etter hvert kommer gjeterne med flokken. De har ikke funnet de løse hestene, men kvelden nærmer seg og vi må komme frem til hytta før det blir for sent. Hesten jeg har fått utdelt nå er ganske humpete i ganglaget, og til tross for at kroppen er vant til å ri kjennes det godt i musklene etter syv timer i salen. Når hytta dukker oppi horisonten er det nesten en lettelse.
Hvordan går det med hestene vi ikke fant? Klarer undertegnede å fortsette rideturen? Og hva med hestene? Klarer de å holde et like høyt tempo de neste fem dagene? Les den spennende fortsettelsen.
