Det første møtet
Det var nesten magi som oppsto da de tynne sålene i skoene traff den ujevne overflaten på Island. Tåken lå tykk som en borg og beskyttet landskapet. Som om øyen passet på sitt eget, til den følte du fortjente å oppleve noen av dens hemmeligheter. Den kalde vinden tok forsiktig tak i det den kunne finne og yret som falt lett fra himmelen festet seg til alle overflater.
Trangen var å spørre om tillatelse for å gå på denne storslåtte øyen var stor.
Den uhemmede følelsen av fred
Den lille minibussen uten gode dempere kjørte hurtig langs de slitte islandske veiene, som delte det ekstreme landskapet i to. Over høyttalerne var stemmen til vår gave, Sóla. Det islandske leksikonet. Solen i hvedagen.
Etterhvert som tåken forsvant, ble den erstattet med damp som steg opp fra landskapet. De blå lagunene kom til syne. Et ubeskrivelig syn mot den rå, brutale overflaten. Lagunene som ga en uhemmet følelse av fred i kroppen. Noe som bare kan oppleves i en blå lagune. Det blå vannet, den varme temperaturen og mineralene. Med en slik i nærheten, ville man aldri følt indre stress igjen.
Med kveldstimene kom også mørket smygende. Det var nesten som om man kunne se mørket jobbe seg fremover. De lyse blå lagunene lyste opp store deler av det omliggende området, mens resten lå i kullmørket. Det ellers brutale landskapet ble både skremmende og fascinerende. En islandshest gikk med stødige, selvsikre steg over mosedottene. Natten var fredelig. Stille.
En tøltekonkurranse uten tillatelse
Tidlig om morgenen trillet minibussen inn på plassen til Ishestar. Smale øyner, trøtte ansikt og sommerfugler som svirret i magen var definisjonen på menneskene som kom ut.
Spørsmålene var mange. Vil du ha en som går frem? Vil du ha en rolig? Vil du ha en med eksepsjonelle gangarter? Vil du ha en spesiell farge? Bortimot 40 hester sto nedover stallgangen og spiste høyet sitt. Det var nok å velge mellom, en for en hver smak. Hest etter hest ble leiet ned stallgangen.
- Du tar den, den du klør på. Stol på meg, forklarte guiden fra Ishestar, mens hun ventet utålmodig.
Den var liten. Den var svart. Den var ikke så hårete som beskrevet, men den hadde et herlig uttrykk. Den var veldig nysgjerrig på ullgenseren som var stappet under regnjakken. Glaumur het den, ingen etternavn, bare Glaumur. Seks bein gikk ned betonggulvet og ut i den klamme, Islandske luften.
- Det er en unik og den eneste måten å reise på, forklarte Fannar Ólafsson fra Ishestar om å ri Islandshest. Tid skulle bare vise at han hadde rett.
Å stige på hesten var ikke noe problem. Problemet lå heller i å roe latteren og finne det nye balansepunktet. Opp til flere ganger sendte hesten spørrende, skeptiske blikk bakover. Den var lettridd og veldig setefølsom. Den var en liten, stor drøm. Absolutt ikke slik norske rideleirhester var, slik en var forberedt på.
Den skrittet, travet, galopperte og tøltet gledelig frem. Helst forbi guidens hvite hest for å vise at den kunne. Samtalen hang lett i luften i fortroppen, mens hestene tøltet side om side inn i tåken. Hvordan kunne slike øyeblikk finnes, uten at hestefolk flest vet om dem?
- Du vet at Glaumur tar denne her, ikke sant? Sa turlederen, med et stort smil, før hun la til: Kanskje med en litt mer erfaren rytter.
Hun hadde rett. Det var jomfruturen på ryggen av en Islandshest og himmelen var ikke langt unna. Igjen satte hestene avgårde i tølt og stallen nærmet seg i horisonten.
Guidene fra turen ville gjerne se en tøltekonkurranse. Og man kan ikke reise fra Island uten å ha vært med på noe slikt. Tilbake i stallen ble vannglass fylt til randen og hester satt i tølt. Vel, grisetølt. Latterkrampene kom på rad og rekke, mens både hester og ryttere ble gjennomvåte. Sjefen sto misfornøyd med gjerdet, mens han sjulte både ett og to smil. Det må ha sett ut som et flygende sirkus.
Hestene ble salt av og sluppet i paddocken. Etter både hilsing og lukting, gikk de i bakken en etter en. Grusen jobbet seg inn i den lange, svette pelsen, mens de rullet seg. Glaumur virket fornøyd, slik han virket når han fikk tølte innover veien. Var disse hestene alltid fornøyde? En siste hilsen, et farvel med ullgenseren og Glaumur forsvant tilbake til sine hestevenner.
Han ble takket fra hjertet for turen, det virket som det eneste rette etter at han hadde gitt så mye av seg selv. Tross for at han bare hadde trengt til å gjøre jobben sin.
Et eget, lite paradis.
Med et smil bredere enn sitt eget ansikt viste Sóla gledelig frem øyen. Dens negative og positive sider. Mose, lava og snø lå som et teppe over hele Island. Man kunne se et lite hint om at våren var på vei og det yret av liv.
En brå sving til høyre ble manuvrert og minibussen ble tømt for mennesker. Der vokste den vakre vulkaniske kratersjøen, Kerið frem i all sin prakt. Respekten for naturen vokste, mens øynene umiddelbart ble dradd mot det dype, blå vannet.
Den slitte minibussen jobbet seg fremover veien, som hadde utsikt mot sørsiden av Island. For Islandsjomfruer var sørsiden assosiert med hester. Iveren var stor, veldig stor. Rett før nedstigningen ble det kremtet i høyttalerne. Det levende leksikonet åpnet seg og interessen var til å ta og føle på.
- Det var en gang et hemmelig sted innover i fjellet. Du måtte legge ut på en lang fottur i det ulendte terrenget før du kom frem. Du måtte gå igjennom skoger, klatre over stein og jobbe deg fremover. Du visste når du var der, da elven bygget seg opp foran ansiktet ditt. Solen traff området som perfeksjon et visst tidspunkt på dagen. Elven var nærmest laget for bading - og for dem som ønsket sitt eget lille paradis, forklarte Sóla.
Det var ikke få hemmelige steder gjemt over hele den storslåtte øyen.
- Selvsagt laget Lonely Planet en sak om stedet, så det er ikke så hemmelig lenger. Sjarmen forsvant, la Sóla raskt til.
Hvordan noen kunne drepe en slik hemmelighet var uforståelig. Nesten respektløst. Og nå var de forsiktig med å vise dem frem til besøkende. Man kan ikke dømme dem.
Og med det kjørte minibussen videre inn i hesteland, for å utforske områdene og møte nye personligheter.
Føll, vakre hester og paraden.
"...Sørsiden var dekket med hest, i alle størrelser, varianter osv. Langs veiene sto den ene hesteflokken, større enn den andre. En solstråle skjærte igjennom himmelen mot en hesteflokk og det hvinte i alle fire bremsene i minibussen."
Hvorfor stoppet man opp? Hva var det som befant seg i hesteflokken? innfridde sørsiden alle forventningene?
Følg med videre i serien her på hest.no for å lese mer om alle de Islandske eventyrene, opplevelsene, menneskene og hestene.
