Dette har skjedd: Undertegnede deltar på en ukes rideferie på Island, i området rundt vulkanen Hekla sør på Island. Totalt skal 240 kilometer tilbakelegges på seks dager, og ikke alt gikk som forventet første dagen. Tempoet var langt høyere enn hun hadde forestilt seg, og de mistet et par hester fra flokken med løse hester som drives foran gruppa. Kroppen ble dessuten stiv og støl etter en lang dag på hesteryggen.

Del 1 kan du også lese her: Ekstrem rideferie.

Blås-bort-dagen

Neste morgen blir vi presentert for et typisk, islandsk høstvær. Det regner ikke, men vinden tar et solid tak i alt som måtte bevege seg ut i den. Hestene er heldigvis godt vant med ekstremvær, og ser ikke ut til å bry seg nevneverdig. Kroppen klager heller ikke for mye, og så fort jeg kommer i salen er alle verkende muskler glemt. Vi fortsetter i samme tempo som før, og første etappe går på ridestier langs veien. Av og til er flokken også på selve veien, og bilene har ikke annet valg enn å stoppe og slippe oss forbi. De fleste er imidlertid turister, som halvveis henger ut av vinduene og tar bilder av oss. Vi har gått fra å være turister til å bli en turistattraksjon!

Men så svinger vi på nytt opp i fjellene, og forlater alt som heter menneskeskapt for denne gang. Det er oss og naturen. Vinden løyer noe. Vegetasjonen er sparsommelig, og rester etter utbrudd fra vulkanen Hekla ligger rundt oss som en åpen historiebok. Alt er svart, fjellene, grusen og støvet. Og til tross for at vinden hjelper til med å holde støvet nede, ser vi ut som vi har feid pipene i et helt nabolag hele gjengen.

Lavageitene

Et tykt teppe med størkna lava bygger seg opp foran oss. I en krok har den engang flytende massen laget en naturlig luftegård. Det er på tide med hestebytte, og hestene får seg en liten pust. Den fargerike samlingen av hester sklir på en forunderlig måte inn i naturen, de passer inn.

I pausen får en av gjeterne telefon. De savnede hestene er funnet og fanget. Men vi er langt unna, så hestene blir transportert med bil til en gård. De får ikke bli med på resten av turen, ettersom det bare var unghester som skulle være med for treningens skyld. Vi har hester nok til å klare oss.

Vi får tildelt nye hester, saler opp og fortsetter over beltet av lava. Til tross for at det kun er en smal sti som leder over den engang levende lavamassen, nøler ikke hestene. Flokken går pent på rekke og rad, og rytterne følger etter.

Så fort vi er nede fra steinene øker tempoet, og begrepet lavageiter får plutselig en ny mening. Islandshesten har fått sitt kallenavn med god grunn, det virker ikke som de trenger å tenke hvor de plasserer beina sine. De løper like godt i nedoverbakker som oppoverbakker, og loser rytterne enkelt gjennom naturen. Mange ganger får jeg følelsen av å sitte på en levende berg-og-dalbane, men det kjennes trygt.

Må stole på hestene

Tyske Larissa Hehn har aldri ridd islandshest før. Hun har heller aldri ridd på tur på denne måten. Stort sett har hun drevet med voltige på hesteryggen, og ridd noen rolige turer i skogen. Likevel er hun ikke redd.

- Det er litt rart, men etter fem minutter på ryggen til disse hestene stoler jeg helt og fullt på dem. I voltige må du stole på at hesten ikke mister galoppen, mens her må man stole på at hesten ikke ramler, sier hun.

Larissa trives dessuten godt med de ekstra gangartene.

- Hestene er enkle å sitte på, jeg merker at jeg klarer å føle hestene bedre her enn hjemme på grunn av gangartene, sier hun.

Tradisjonell islandsk kost

Støvet har jobbet seg langt inni ørene når vi ankommer dagens hytte. All bagasjen vår har blitt fraktet i en terrenggående bil, og kokken Elin Þórðurdóttir serverer kaffe og kake med lovnader om at middagen er ferdig om et par timer.

Og det er imponerende hva hun får til. Det er ikke strøm på hytta, så alt blir tilberedt i en diger gryte på gasskomfyr. Likevel tryller Elin frem de nydeligste, tradisjonelle islandske rettene. Lam og fisk. Og selv for ganer som ikke liker dette til hverdags, er det umulig å takke nei. Mulig det er råvarene, mulig det er fjellufta. Men mest sannsynlig tilberedninga. På velkomstmøtet fikk vi beskjed om at vi ikke måtte regne med å slanke oss iløpet av turen, og det er helt sant.

Varierende bostandard

Hytta er ikke stor, den består kun av et oppholdsrom og et par toaletter. I oppholdsrommet er det både kjøkken, spisebord og soveplasser til hele gruppa. Man kan imidlertid velge rideturer hvor man overnatter på hotell, men da rir man gjerne i litt mer sentrale og travle strøk hvor man støter på andre turister. Vil man ha villmarken for seg selv må man fire litt på kravet til fasiliteter.

Det er ikke alle hyttene som har dusj, men det finnes alternative måter å få vasket seg på. Også for dem som ikke våger seg ut i kalde fjellbekker. På rideturens tredje dag skulle vi få en smak av dette, da gikk turen til Landmannalaugar.

Et naturlig varmt bad

Hestene er fortsatt våkne og friske, og i dag skal vi ha en nokså kort etappe. En dagstur på omkring tre mil. Fra den svarte ørkenen beveger vi oss nå over i grønne, frodige daler. Ridestiene ligger foran oss som fem-felts motorveier, før lavaen igjen tar over. Vi når bunnen av en dal, og sola skinner over gruppa som galopperer langs en svart sandstrand i kanten av en knallblå innsjø. Brått endrer naturen seg igjen.

Oransje fjell omringer et nettverk av elver. Vi krysser noen av dem, og ankommer en diger parkeringsplass full av terrenggående biler og busser. Hestene blir satt i en luftegård, vi tar badetøyet ut av saltaskene og menger oss med turistene. Alle har samme mål.

Det ryker fra fjellsiden, dampen bekrefter at her er det naturlige varme kilder. De naturlig varme kildene er ofte for varme til å bade i, men her har det blitt demmet opp en liten kulp der varmt møter kaldt vann. Resultatet er en helt perfekt badetemperatur på godt over 30 grader. Såre ridemuskler nyter den naturlige behandlingen. De føles myke og gode når vi setter oss opp igjen på hesten og vender tilbake til hytta.

Mange nasjonaliteter

Om kvelden går praten livlig i gruppa, for det meste på engelsk. Vi representerer sju nasjoner, Tyskland, Belgia, Frankrike, Finland, Luxembourg, Nederland og Norge. Av de 14 er det 10 som reiser aleine.

- Egentlig skulle søsteren min være med meg, men så ville hun ikke likevel. Så da reiste jeg aleine. Men det er ikke noe problem, jeg ble raskt kjent med de andre i gruppa, sier Elisabeth Verstraeten fra Belgia.

Da hun tidligere i sommer planla rideferie, tok hun kontakt med et reisebyrå som tilbød slike turer verden over. Fristelsene var mange, men Elisabeth angrer ikke på at valget til slutt falt på Island.


- Dette er første gang jeg er på Island, det som lokket meg hit var den vakre naturen. Etter å ha vært her noen dager har jeg egentlig bare en ting å si om landet: Jeg elsker det!

Iløpet av sine år som guide, har Björk Jakobsdóttir tatt imot gjester fra mange ulike nasjonaliteter. Alt fra sentral-Europa til Israel, Russland og USA.

- Det er aller flest tyskere med på turene våre, og en del skandinavere. Den siste tiden har vi også fått flere og flere amerikanske gjester, sier hun.

Krevende ridetur

Alle rideturene merkes med krav til rideferdigheter, og denne regnes som en av de tøffeste. Man må kunne sitte en hel dag i salen og håndtere hesten i åpent terreng. Farten er høy, så man må være forberedt på timer med risting i salen. Vi får streng beskjed om at på islandshester sitter man i salen hele tiden.

Heldigvis har noen hester mer behagelige bevegelser enn andre, spesielt de som tølter godt. Men for at hesten ikke skal slite seg helt ut er det best å la den trave litt innimellom. Vi bytter hest en eller to ganger hver dag, noen ganger en vi har prøvd før og noen ganger en ny.

- For å delta på en tur som dette må man ikke være redd på hesteryggen, og man bør ha erfaring med å ri i terrenget. Mange er ikke forberedt på farten vi holder, og at vi av og til løper i nedoverbakker. Men vi har fokus på sikkerhet, derfor rir vi aldri fortere enn den svakeste rytteren klarer, sier Björk.

- Reis heller aleine!

Likevel er det beste om alle på gruppa holder samme nivå, noe som er tilfelle denne gangen. I løpet av turen er det ingen som klager på annet enn litt såre muskler.

- Dersom man vurderer en slik tur, så kom heller aleine enn å ta med deg en som ikke er flink nok til å ri. Er man litt sosial blir man fort kjent med hverandre, og det er mye bedre å ha en god gruppe hvor alle føler seg trygge på hesteryggen. Dersom vi får med oss ryttere som ikke takler ridningen, må de i verste fall sitte på med kjøkkenbilen fra hytte til hytte, forteller hun.

Det tilbys imidlertid ukesturer for mindre erfarne ryttere, disse går i et enklere terreng med kortere etapper, roligere tempo og uten flokken med løse hester.

Nesten hesteløse

Etter hvert blir gruppa godt vant med dagrytmen. Frokost klokken 8.30, pakke bagen og legge den i kjøkkenbilen, ut og få tildelt en hest og sale opp. Deretter tilbringe noen timer i salen omringet av storslått islandsk natur, før vi tar en pause for å spise lunsj og bytte hest. Det var nettopp i en slik pause vi en dag nesten fikk oss en ubehagelig overraskelse. Vanligvis blir flokken sperret inne i en luftegård når vi stopper, men her var det masse grønt gress. Derfor fikk de gå løse og beite.

Plutselig finner et par hester ut at de er ferdige med pausen, og tusler av sted. Med det resultat at resten av flokken følger på. Litt målløse og med brødskiva i munnviken blir vi vitne til at alle hestene forsvinner. Hva gjør vi nå? Vi er midt ute i ødemarken med et lass av saler og hodelag. Det er nokså mange kilometer igjen til neste hytte, og ingen bilvei.

Heldigvis tenker gjeterne og guidene fort, de tar beina fatt og løper så fort de kan i det ulendte terrenget. De omringer hestene og klarer heldigvis å jage dem tilbake. En provisorisk luftegård settes opp, og vi kan fortsette turen på hesteryggen.

Vender stadig tilbake

Daniella Frisch stortives på ryggen til favoritthesten sin, Mosa. Dette er hennes andre uke på rad i salen, hun tok likegodt to ukesturer på rappen når hun først var i området. Og selv om det er den femte gangen hun er på rideferie på Island, regner hun med å komme tilbake.

- Jeg endte opp med å kjøpe meg islandshest etter den første turen. Men jeg importerte ikke fra Island, for selv om det er flere av hestene her jeg godt kunne tenkt meg å ha så tror jeg ikke de hadde trivdes hjemme i Luxembourg. Det ville blitt et kultursjokk for dem. Her får de leve i flokk i store områder, og de blir brukt på en helt annen måte enn hjemme, sier hun.

Hun opplever dessuten at oppførselen til islandshestene på Island er litt annerledes enn hos dem som bor på kontinentet.

- Her ville hestene aldri gått i lomma di på leit etter godbiter, de viser mer respekt samtidig som de er mer sky. Jeg ville ikke hatt en slik hest hjemme, men jeg liker godt å komme hit og ri dem når jeg er på ferie. Det hadde forøvrig ikke vært mulig å ri på denne måten hjemme, etter noen hundre meter kommer du enten til en trafikkert vei eller møter en turgåer, forteller Daniella.

Et vemodig farvel

Dagene går, og turen nærmer seg slutten. Etter seks dager i salen og en tilbakelagt strekning på omkring 240 kilometer, kjennes det friskt med litt regn. Ridebuksa som er så full av støv at den nesten står av seg selv, får plutselig igjen sin opprinnelige farge.

Og til tross for en lang arbeidsuke for hestene, går de fortsatt godt frem. De tølter villig langs elva Thjorsa, og vi suger til oss de siste inntrykkene. Det er med vemod vi saler av for aller siste gang og tar farvel med hestene. På netthinnen sitter mange bilder, og gliset kommer fortsatt frem bare jeg tenker på dem.

Levende bilder

Her har vi samlet noen filmklipp fra rideturen. Se også bildegalleri under artikkelen.

Fakta

• De to største arrangørene av ukesturer på Island er Ishestar og Eldhestar. Turene varer alt fra et par dager til et par uker. Prisen varierer etter turens lengde og bostandard, en ukes tur lå i 2011 på mellom 12 - 20 000 kroner per person. Da er som regel all transport innenlands, overnattinger og mat inkludert. Man rir mellom to og tre hester hver dag.

• Høysesongen for ukesturene er fra juni til august, men det tilbys også turer om høsten hvor man blir med og sanker inn sauer eller hester fra fjellbeitene.

• Man må ordne flyturen til Island selv. SAS har direkterute til Reykjavik fra Oslo, det har også Icelandair. I tillegg har sistnevnte avganger fra Trondheim, Bergen og Stavanger i sommerhalvåret. Er man ute i god tid og kan benytte seg av lavprisbilletter, kan man være heldig og fly tur/retur for under 2000 kroner.

Vi gjør oppmerksom på at vår reise var i regi av Ishestar og Icelandair.