Det blåser en kald, sur vind over slettene utenfor Wheatland, Wyoming. Det tørre, gulbrune gresset er alt som vokser der, og det eneste som vitner om tegn på menneskelig bebyggelse er strømledningene i det fjerne. Vinden lager en hul, pipende lyd og farer over slettene mens den røsker tak i det korte gresset.

Den grovkornede grusveien snor seg over de myke åsene, helt til den ender i en velbrukt ferist. På høyre side henger skiltet til Mantle Ranch og dingler i vinden. Det er kaldt, øde og ugjestmildt. I vest kan toppene på en fjellkjede såvidt skimtes. Det finnes ikke noe levende å se. Likevel er dette det midlertidige hjemmet til flere hundre mustanger.

Flukt beste forsvar

Bygninger dukker etterhvert opp i enden av grusveien. På høyre side ligger det flere havnehager fulle av hester. De fleste er ikke større enn ponnier, med mye man og hovskjegg. De er alle raggete i pelsen og noen har biter av tistler inntullet i den kraftige mana. De står tett inntil hverandre og følger vaktsomt med på hver eneste bevegelse omkring seg.

I den ene innhegingen beveger hestene seg urolig og titter bort på en skikkelse på vei mot dem. Steve Mantle driver flokken med langsomme bevegelser mot den ene enden av innhegningen. Så lukker han opp en port som fører videre inn til en lang gang. Han beveger seg sakte inn i hesteflokken som deler seg i to. Noen kaster seg ut av porten, mens andre forblir inne i havnehagen, så langt unna mannen som de kan komme. Mantle går ut av porten og lukker den rolig bak seg.

- Den største forskjellen mellom en vill og en domestisert hest er villhestenes selvoppholdelsesinnstinkt. Deres første reaksjon i enhver ubehagelig situasjon er alltid å flykte. Men hvis de på et eller annet vis er hindret fra å gjøre det, da vil de kjempe. Mantle driver sakte de tolv hestene gjennom den smale passasjen.

Den erfarne hestemannen har jobbet med mustanger i en årrekke og arbeider for Bureau of Land Management (BLM) med å temme, trene og adoptere bort overskuddsmustanger som byrået samler inne fra villhestreservatene i Wyoming.

- Det at de kan akseptere mennesker og forstå at vi ikke kommer til å skade dem vil gi dem langt mindre stress senere i livet, forklarer han.

Adopterer ute kompetanse

Mantle Ranch ligger i sørøstre hjørne av Wyoming. Ranchen er på nesten åtte tusen mål og er hjemmet til over 170 mustanger. Mustangene kommer fra villhestreservatene i nærheten og sendes til ranchen for å gjøres om til trygge ridehester før de adopteres bort til nye hjem. Adopsjonsprisen er på 125 dollar per hest. Det er rundt syvhundre kroner.

- Vi har folk som kommer hit og spør om de kan gjøre avbetalinger på beløpet, forteller Mantle.

Han er ikke videre imponert over mange av adoptørene.

- Sannheten er at mustangene i dag ikke ender opp hos erfarne hestefolk. De adopteres av førstegangs hesteeiere som vil at deres barnebarn skal vokse opp sammen med en hest.

Ofte går det ikke helt som de nybakte hesteeierne hadde sett for seg. Mantle forklarer at dette fortsatt er ville hester, med sterke instinkter i behold.

Fortsatt ville

Mantle har jobbet med temming og innridning av mustanger siden han begynte samarbeidet med BLM i 1998 og får god hjelp av sønnene Nick og Bryan. De tre ser alle en uheldig utvikling i hva som skjer med hestene når de sendes til nye hjem. 

- Vi jobber med hver hest i ca. hundre dager. Vi håndterer den daglig, plukker opp beina og rir den så mye vi rekker. Problemet er at folk som adopterer disse mustangene ikke er kompetente nok til å håndtere dem selv etter at vi har jobbet med dem i tre måneder, forklarer Mantle.

Hans skrekkeksempel er de godt voksne hestedamene som ikke gjør noen ting med hestene i ukedagene, men som plutselig skal ut på ridetur med venninnene i helgen.

- Før eller senere vil noen bli skadet. Dette er ville hester. De vil aldri bli som den gjennomsnittlige rideskoleponnien, sier han.

Første gang i stall

De tolv mustangene Mantle har separert fra resten av flokken drives inn i stallen. Med list og følsomhet klarer han å få én og én hest inn i de luftige boksene. Det er første gang disse mustangene er under tak, første gang de har vært satt i en boks og første gang de har sett en vannbøtte og en slange som spruter vann. Noen av dem skjelver og trenger seg opp i et hjørne i boksen, mens andre nølende berører vannet som fylles opp i bøttene med mulen og flemmer høyt.

- Uansett hva vi gjør med dem, enten vi bare tar de inn i disse boksene, gir de mat og vann eller lar de høre stemmene våre, så trener vi dem. Alle disse tingene er helt ukjente ting for dem. Det er mye nytt de skal lære seg å akseptere. Det er en helt annen verden enn livet i villhestreservatene, forteller Mantle.

Ingen enkel løsning

I fjor levde ca. 38 400 mustanger og villesler i villhestreservater i USA, mens 41 500 var plassert i midlertidige fasiliteter, slik som Mantle Ranch. Året før kostet det BLM 36,9 millioner dollar (over 200 millioner kroner) å holde mustangene i disse fasilitetene, men byrået mener dette er nødvendig for å unngå overpopulasjon i reservatene.

Hvert år samler BLM inn overskuddshester fra disse områdene med helikoptere og hjelperyttere. Dette gjøres i gjennomsnitt hvert tredje år i hvert villhestområde og er ifølge BLM et viktig ledd i å holde bestanden nede på et akseptabelt nivå. Flere dyrevernsorganisasjoner hevder at en slik innsamling skaper unødig stress hos hestene. Familiegrupper splittes opp, hingster mister flokkene sine og små føll kommer bort fra moren sin. Aktivistene ønsker en slutt på innsamlingene, og at mustangbestanden i langt større grad skal kontrolleres på naturlig vis, ideelt ved å gjøre reservatene større. Da kan flokkene løpe fritt og hestene dø en naturlig død ute i villmarken, uten innblanding fra mennesker. For Steve Mantle er denne tankegangen skremmende. Forstår ingen hva dette kan føre til?

- Jeg har sett ville hester så utsultede og radmagre at du kunne gå rett bort til dem og dytte på dem bakfra uten å være redd for at de skulle sparke deg.

Mantle fester blikket på en brun og hvit-flekkete mustang i boksen foran han. Den vakre hesten ser på han med et alvorlig uttrykk.

- Jeg har sett ville hester så sultne at de har begynt å spise bark fra sedertreet. Det er giftig for dem og vil forårsake en smertefull død. Hvordan kan folk hevde at dette er humant for hestene? undrer han. 

Et vanskelig valg

Debatten om mustangenes rett til å leve fritt på utvalgte landområder i USA er omstridt og pågår kontinuerlig. Private landeiere klager over villhester som bryter ut av reservatene og beiter på eiendommene deres. Nærliggende kvegrancher vil heller la kveget beite på offentlig land og skattebetalerne vil ikke betale ekstra for at byrået skal kunne kjøpe mer land som mustangene kan ferdes på.

Enn så lenge har ikke avlivning vært sett på som en løsning, slik det blant annet er blitt brukt i Australia for å hanskes med det økende antallet ville brumbier. Men et viktig spørsmål gjenstår: Hva skal gjøres med de tusenvis av mustangene som er i varetekt på rancher som Mantle Ranch?

Steve Mantle og de to sønnene hans rekker ikke å jobbe med mer enn et tjuetalls hester av gangen. Og selv om de kunne så finnes det ikke noe marked for å adoptere bort flere hester enn det de allerede gjør, mye takket være nedgangen i den amerikanske økonomien de siste årene. Hva blir da fremtiden til de over ti tusen mustangene som årlig samles inn fra reservatene?

Selv har ikke Steve Mantle noe godt svar. Det eneste han vet med sikkerhet er at det i morgen kommer rundt tyve nye mustanger. To og tre år gamle, som han har bedt om. Disse er langt enklere å temme enn eldre hester.

- Jeg har jobbet med mustanger så gamle som 18 år, og det er ingen enkel jobb. De unge hestene som kommer i morgen har de beste forutsetningene for å lykkes i sine nye liv og sine nye hjem, sier Mantle.

Hans viktigste jobb er å sørge for at overgangen blir så enkel som mulig for dem.

Uviss skjebne i møte

Spredte snøflekker ligger over slettene og vindens hule ubehagelige lyd forsterker inntrykket av at dette er et øde, karrig land hvor ingenting verken gror eller bor.

Likevel gresser en flokk mustanger i det fjerne. De ser først ut som mørke prikker som lett blender inn med landskapet, men så begynner de å bevege seg. Som en flokk målrettede soldater smelter de sammen på en rekke. De traver forover og det rumler i bakken. Det høres først ut som torden i det fjerne, som gradvis stiger i styrke. Mustangene blir borte et øyeblikk når slettene fører dem ned i et lite søkk. Så kommer de opp over bakkekammen. Nysgjerrige, stolte og vakre.  

Hva som skal gjøres med de ville mustangene i USA er en kontroversiell diskusjon som ikke har noe enkelt svar. Og diskusjonen fortsetter. Mellom landeiere, skattebetalere, hesteelskere, regjeringsbyråer, dyrevernsorganisasjoner og kvegrancher. Fremtiden til den amerikanske mustangen er fortsatt uviss og i midten av det hele står mustangene selv, helt uvitende om denne alvorlige diskusjonen om deres fremtidige skjebne. 

Fakta om mustanger:

Utemte - men ikke ville
Mustangene som i dag streifer fritt på de angitte villhestområdene i USA er etterkommere etter hestene som først ble fraktet til USA av spanjolene. Senere har domestiserte hester blitt satt fri eller rømt fra nærliggende rancher og blandet seg med villhestene. Den korrekte betegnelsen på disse mustangene vil heller være utemte eller herreløse hester i stedet for villhester, men mange i USA ser på hestene som ekte villhester og en av landets store nasjonalskatter.

Herreløse hester
Ordet mustang kommer fra det spanske ordet mesteno, som refererer til dyr som er herreløse og som streifer fritt omkring. Indianerne var de første til å temme disse hestene. De brukte dem til å ferdes over store deler av den amerikanske vesten, helt til utviklingen av togskinner, store rancher og eiendommer kom i gang for alvor.

Beskyttet av loven
Mustanger i USA er beskyttet i følge "The Wild Free-Roaming Horses and Burros Act" som ble til i 1971. Loven sier blant annet at hestene er symboler på den amerikanske vesten og skal beskyttes. I dag er det Bureau of Land Management (BLM) som har denne oppgaven.

Vil du lese mer om livet til de amerikanske mustangene, har artikkelforfatter Trine Bøhnsdalen laget flere reportasjer om dem for Hest.no. Du finner alle de andre reportasjene i serien "Mustangen - villhesten i USA."