På galopptur i ørkendynene
Det er i alle fall det vi liker å tro - at vi var med og trente dem. Antagelig var disse hestene bare ute på en rolig tur, men la oss nå leve i troen.
Vi er på Bou Thieb Equestrian Centre utenfor Abu Dhabi, og i det vi entrer stallen ser vi to araberhester stå ferdig oppsalt til oss. En hvit og en brun. Vi får tildelt nasjonalistiske hjelmer i De forente arabiske emiraters flaggfarge: rød, hvit og grønn, før vi bestemmer oss for hvilken hest vi ønsker å ri på. Jeg vil gjerne ha den hvite araberen, så min kollega Marie tar den brune. Kadith og Winever er navnene deres, og vi justerer raskt stigbøyler før vi kravler opp på ryggene. Jeg spør hva som er viktig når man rir en distansehest, og svaret er enkelt:
- Stay on the horse.
Distansetreneren på stallen, Ahmed Alqaidi, får et litt nervøst uttrykk i ansiktet og blir nok litt bekymret for hva slags ryttere det er som skal ri på hans hester. Han spør oss forsiktig om vi har ridd hester før, og ansiktet løsner opp i et smil når vi begge forteller at vi har hester hjemme.
Tett fulgt opp
Klokka viser rundt ni, og sola jobber seg oppover på den knallblå himmelen. Sammen med oss rir Jawat på hingsten Ghalab, men disse emiratene turte ikke slippe oss ut i ørkenen alene med bare én guide. Ikke mindre enn to jeeper med fem stykker fulgte oss rundt på turen, og sannelig om jeg vet hvem som hadde det mest gøy av oss eller dem.
Vi skritter ut av gården og opp i sanddynene, som har oppkjørte løyper på ulikt antall kilometer. Etter noe tid setter vi hestene i trav, og de svarer villig av gårde. Følelsen er som å sveve over sanden. Kadith går mer enn gjerne fremst, men man føler seg jo litt frempå hvis man durer av sted foran guiden, så mange små halvparader må til for å få han til å holde et behagelig tempo.
Gigantiske veier å galoppere på
I ørkenen vi rir i er det gjerdet inn gigantiske områder, blant annet for å holde kamelene på plass, så vi må ned i skritt for å gå igjennom en port. Portvakten nikker til oss og smiler stort. Hans jobb er å sitte i en liten hytte midt ute i ørkenen og åpne porten dersom noen skal igjennom. Det er antageligvis ikke hver dag to norske jenter kommer ridende forbi.
Igjennom porten dreier veien til venstre og foran oss åpner det seg en vei på nærmere ti meter i bredde. For oss som er vant til kronglete skogsstier og svingete grusveier var det ganske fascinerende å se at denne brede ridestien strakk seg kilometer på kilometer fremover. Jeg vil tro hele rettstrekka var på rundt syv-åtte kilometer. Det inbød naturlig til galopp.
Kadith var ikke vanskelig å be, og startet i venstregalopp. Det gikk ikke ubehagelig fort, men han gikk godt frem og vi tok teten.
- Slow doooown, hører vi fra den ene følgebilen.
- Fortsett i galopp, men litt saktere… Sånn ja!
Det skulle ikke gå for fort. Og ikke for sakte. Gikk det for sakte fikk jeg en firtaktig, merkelig galopp som ikke var god å sitte på. Det gjaldt for meg å balansere Kadith mellom hans store gode galopp og hans korte urytmiske galopp. Her gjaldt det å sitte tilbake og holde igjen med magemusklene, for tok man for hardt tak i munnen fikk man bare et araberhode slengt opp i nesa. Araberhesten gjør man ikke ufortredt uten å få igjen for det - her gjelder det å ri følsomt.
Lenestol med fotskammel
Mens vi galopperer nedover ørkenveien nevner Ahmed fra bilvinduet at vi må huske på å skifte galopp innimellom, slik at hestene ikke blir for mye belastet på den ene siden. Akkurat hva jeg gjorde vet jeg ikke, men vi trengte ikke mer enn å skifte litt retning, så skiftet Kadith galopp.
De tre hestene galopperer side om side nedover ørkenveien mens sola følger oss og sender stadig mer varme. Jeg sender et kjapt blikk på guiden vår, og det tar meg ikke lange tiden å adoptere den avslappede ridestilen hans. Stolsitsen kan bare gå å legge seg, her snakker vi lenestol-med-fotskammel-sits. Salen hjelper ikke akkurat til på den loddrette sitsen heller, så selv om jeg vet at det arbeides for at man skal begynne å ha en lettere og mer funksjonibel sits, også hos distanseryttere, så skal jeg ærlig innrømme at det var fryktelig behagelig å sitte slik bakoverlent der vi gynget av sted i galopp.
Vanningspause
På halsen til Kadith begynner det å piple frem noen små svettedråper. Gradestokken har nok krøpet opp til de gode 30 varmegradene, og skygger er ikkeeksisterende. Vi får beskjed om å si i fra hvis vi blir slitne og vil ha en pause, men selv for en minimalistisk turrytter som jeg selv er, så var dette bare fryd og gammen.
Vi tilbakelegger rundt fire kilometer i galopp. Veien fortsetter videre frem, men vi skal svinge oss inn til venstre. Her tar vi oss en liten pause og ut av den bakerste følgebilen hopper det to menn med små 0,3 liters vannflasker til oss. En ekte distanserytter har selvsagt vanngroomer med seg ute i løypa og vi kunne jo ikke være noe unntak.
Latteren satt løst da Kadith måtte tisse mens jeg satt der og drakk fra flaska. Det så ut som om jeg hadde magiske evner der jeg satt og fylte på vann som tilsynelatende så ut til å renne rett ut igjen.
Etter vannpausen fortsatte vi turen videre mellom sanddynene. Kadith var ivrig etter å komme videre, og i det treneren fra bilen sa at vi kunne trave, så holdt vi oss omtrent fem steg i trav før vi var oppe i galopp igjen. Nå hadde vi riktignok ikke ridd mer enn cirka seks kilometer, men følelsen av å sitte på Kadith var som at han kunne fortsatt i galopp for evig og alltid - og litt til.
Jeg slapp han litt stille frem så han også fikk lov å gå i det tempoet han selv foretrakk. Vi holdt det ikke så lenge, men han virket så fornøyd med å få lov å gå der. Marie og guiden kom litt bak, men med noen kilometer vei både foran og bak, så var jeg ikke urovekkende redd for å ri meg vekk.
- Troooooot, hørtes det fra bilen og jeg tok Kadith ned i trav. De to andre hentet meg igjen, og sammen red vi tilbake igjennom porten. Opp den siste sanddyna på løypa fikk vi oss en siste galopp. Kadith fikk gå i det tempoet han selv ville, og vi gynget oss oppover i behagelig, veivinnende galopp. Tilbake til farmen skrittet vi stille og rolig. Det gjorde vondt i kinnene, for smilet hadde vært klistra på den siste timen.
Lykkelige tilbake
- Du er en god rytter, sier Jawat til meg. Det er jo alltid hyggelig å høre, men jeg kunne ikke la være og undres over hva en god rytter for han er. For hvis det er å sitte mest mulig i lenestol-sits, så hadde jeg i alle fall ingen problemer med akkurat den biten. Jeg kommer nok ikke til å adoptere den stilen sånn helt med det første.
Halvannen mil hadde vi tilbakelagt, hovedsakelig i galopp. En drøy time var brukt. Hadde jeg spurt Kadith er jeg sikker på han kunne gått løypa både to og tre ganger til om så skulle være. Vel inne i stallen fikk vi sneket oss til et bilde med distansetreneren før hestene ble salt av og fikk seg en velfortjent dusj.
En velfortjent dusj fikk vi også etter hvert, men smilet rundt munnen vår klarte vi ikke vaske vekk!
Hest.no sine journaliste Marie Hatlevoll og Ragnhild Ekornrud var tidligere i år på reportasjetur til Dubai og Abu Dhabi. HER kan du se samlesiden med artikler fra turen!
