DISTANSERITT - en utholdenhetsprøve
Hvem skulle trodd at det konkurreres i distanseritt i Norge? Sol og sand og turban er det bildet som hopper frem i hjernebarken når noen sier ”distanseritt” til meg. Ja, også vakre og edle arabere.
Jeg ser meg rundt på stevneområdet, og legger merke til at mange av hestene faktisk ER arabere. En av dem står ved et telt og gresser. Han har mistet en sko, og denne gangen får han altså ikke vært med på siste etappen. Det gir meg litt ekstra tid med eieren hans, Tonje Danielson (bildet til høyre), og er en utmerket sjanse til å finne ut mer om hva som skjer under en konkurranse i distanseritt. Og mens alle hestene plutselig er på vei ut igjen, skjønner jeg i alle fall at her kan man stå i timesvis uten å i det hele tatt se en hest.
- Hvordan konkurreres det i distanseritt?
- I de høyere klassene har du en felles start, og så er det rett og slett om å gjøre å være førstemann i mål. Rittet går i etapper, med veterinærkontroller imellom. Det varierer hvor mange slike kontroller du har per løp, men det er påbudt å ha en hver 4. mil i følge reglementet, og da har du også en obligatorisk pause, forteller Danielson.
- Hvilke raser brukes?
- Mest fullblodsarabere i de høye klassene, i de lavere klassene ser man stort sett alle typer.
Fornøyd tenker jeg at jeg ikke var helt på jordet med forventningene mine til grenen likevel. Men hva må til for å gjøre det bra? Hvordan vinner man?
- Hva kreves av hest og rytter?
- Det er viktig å være godt trent, og så må de ha et godt samspill, svarer Danielson. Rytteren må vite hvor mye hesten klarer å gå, og alle dens styrker og svakheter. Du har for eksempel noen hester som er travsterke, mens andre er galoppsterke. Det varierer også hvor i løpet de yter best. Noen er gode i starten, andre på slutten. Det er en fordel å ha en hest som faller fort i puls og som går litt av seg selv, hun ler, - du kan liksom ikke jage på’n i 12 mil. Jeg får vite at hun har noen års fartstid både med hester og innen distansegrenen.
- Mitt første ritt var i 1997. Jeg drev med sprang først, så dette var mer for gøy. Men jeg har satset de tre siste årene.
- Hvordan kom du i kontakt med hester?
- Jeg begynte på rideskole da jeg var 7 år...jeg kan faktisk ikke huske hvorfor...og så fikk jeg min egen hest da jeg var 14. Som sagt red jeg sprang en stund, og startet opp til lett A. Jeg fikk min egen hest, en araberhoppe som heter Blue Girl. Hun er 14 år nå, og jeg har hatt henne i 7. For halvannet år siden fikk jeg også en annen vallak, Hammersets Mir. Han er en 10 år gammel fullblodsaraber som passer godt til distanse.
- Hva gjorde at du begynte med akkurat denne grenen?
- Det var Blue Girl jeg red sprang med, og hun var ponnimålt. Da jeg ble for gammel til å ri henne, prøvde jeg distanseritt. Jeg hadde vært litt borti det før og syns det var gøy. Og siden har jeg fortsatt med det.
- Hva er det som fascinerer deg med distanseritt?
- Hvordan trener du?
- Jeg trener begge hestene mine samtidig, har med meg den ene som leiehest. Det vil si at de blir ridd annenhver dag, men får gå hver dag. Jeg rir 15-16 kilometer i trav, og så rir jeg galopp intervaller. En dag i uken rir jeg litt lenger. Hestene mine går jo dessuten konkurranser fra april til oktober, og der får de masse trening. Jeg lar dem stå i 3-4 dager etter en 12 mil – de skal ha mulighet til å hente seg inn, for det er en påkjenning å gå et distanseritt. Vi har med følgebil med vann til hestene både til å drikke, og som vi heller over dem under en konkurranse. Vi stopper gjerne fire ganger på en tremilsrunde. Dersom det er dårlige kjøreforhold, er noen land flinke til å legge ut vann i løypen, men dette er en styrkeprøve hver gang likevel, sier hun.
- Hva slags fôr bruker du?
- Jeg gir dem fri tilgang på høy og Horse Hage, og så får de en til halvannen liter kraftfôr. Jeg bruker Spillers som er et engelsk fôr med urter, forklarer hun.
De som er kvalifisert og har penger
Jeg har fått mange svar, men et spørsmål ligger fortsatt og lurer i bakhodet. Jeg trodde virkelig ikke det ble konkurrert i denne grenen her i Norge…?
Jeg får følgende oppdatering: Det er et lite distanserittmiljø i Norge, som i likhet med grener som Mounted Games og voltige sliter med mangel på sponsorer. Når det gjelder landslaget, er kriteriet for å komme med at man har fullført en 12 mil. De som er kvalifisert og har penger drar til utlandet på ritt.
Best Condition
I distanseritt vinner man dersom man er først over målstreken. Høres kanskje ikke ut som noen stor utfordring, men faktum er at det er en prestasjon å komme over målstreken i det hele tatt.
- Man regner at det er cirka 50 prosent frafall på en 12 mil, og helt opp til 70% frafall på 16 milsritt, forteller Danielson. Men det er ikke bare førsteplassen som er viktig i denne grenen.
- Det deles også ut en pris for ”Best Condition”, det er veterinærenes pris, og gis til den av de beste hestene som er i best form etter løpet. Det er nesten større å vinne denne premien enn å vinne et ritt, for det vil si at du har ridd hesten din riktig, forklarer hun.
Sluttkontroll
Og mens vi snakker begynner det å bli oppstandelse rundt oss. De to første rytterne ventes til mål. De har bestemt seg for å avgjøre det ved en sluttspurt. En sky av man og haler, ben og ører farer forbi meg, og så er det over. Har vi en vinner?
I distanseritt er det ikke bare å krysse målstreken og hente medaljen. Neineinei. Veterinærenes sluttprøve sikrer hestene mot overbelastning på denne siste etappen. Skal du vinne, skal det være fordi hesten din er i god nok form til det, ikke fordi rytteren har presset den til det segneferdige.
