Livets alvor - inn til test!
Se bildegalleri med alle hingstene lenger nede i saken.
Tåka ligger tung og grå. Bjørketrærne forsvinner i myke linjer bakover i landskapet, med rimdekte greiner. Det er ofte slik her på Starum, såpass tett ved Mjøsa, før isen fryser til.
Hingster knegger nysgjerrig. I dag, den 7. januar, møtes de for første gang, fireåringene som kommer inn til utvida bruksprøve. I noen uker framover skal de trenes i ridning og kjøring, mens de vurderes og poengsettes med tanke på videre bruk i avlen. Resultatene herfra vil veie tungt når de kommer til vårens store utstilling på Stav i april.
En av hestene er en gammel kjenning for Hest.no sine lesere: Espeset Borken. Vi har fulgt ham fra han var en oppløpen toåring under innkjøring, gjennom utstilling og kåring til hans stolte øyeblikk som haremsleder for hoppeflokken på fjellet. Nå skal han gjennom neste nåløye…
Første turen
Fireåringer, forresten? Den ene hingsten er faktisk hele seks. Randjo ble først stilt for kåring da han var fire, og i fjor, da han skulle inn til testen, skadet han seg slik at han måtte dra hjem.
Nå er han førstemann ut til å gå den obligatoriske turen med slede og lave drag. Eieren kunne dessverre ikke være med selv, så det er Herman Lindberg som har tatt på seg å kjøre. Ingen problem. Randjo går fint, han.
Og slik fortsetter det. Hingst etter hingst, det er ni stykker av dem, går som prinser. Forspenning, en skrittetur til treningsbanen lenger opp, en runde i trav, før åttetall med sleden (testpersonalet skal se at hestene er lydige og ikke er redde for draget). Deretter skritt ned igjen og fraspenning. Veloppdragne kjørehester, alle mann.
Oppdrettere, ikke ryttere
Lunsj fås kjøpt i kantina, og det er ganske deilig etter å ha stått ute i råværet. Vi er ikke så fryktelig mange. Egentlig bare de som kommer med hingst, samt en liten kjerne hardbarkede entusiaster som har lyst til å se alt. De fleste venter jo til avslutningsdagen den 9. februar. Da er det alltid mange som møter opp.
Etter matpausa er det ridning. I det gamle ridehuset skal eierne vise at hingsten er grei under rytter, og kan gå i skritt, trav og galopp på begge hender. Men ofte er oppdrettere ikke ryttere! Noen ganger tenker jeg at det nesten er som om de tilhører en annen gruppe hestemennesker. Man behøver forsåvidt ikke være god til å ri for å være en dyktig oppdretter heller …
Så noen synes det kan være like greit å leie noen til å ri. Andre hiver seg i det sjøl.
Noen innleide
Simon Lande, hovslagerlærling på Starum og en flink rytter, er tinget til å vise tre av hingstene. Både Nerleirens Ludvik, Randjo og Espeset Borken. Nordby Tromf ris av Hannah Martine Nielsen. Eier Berit Morstad synes det er greit å kjøre, men overlater ridningen til sin mer proffe venninne.
Jeanett Skophamar rir hingsten Skrims Sverre sjøl, mens eiernes eldste datter, Anja Smedsmo, tar Smedsmo Mynt. Mona Bøhle ordner med deres egen Skjåk Balder. Disse tre er ”ridejenter”, null problem! Bjørn Berntsen har tinget Silje Rosenlund til å ri Tangen Stjernen, og hun foretrekker westernutstyr.
Bare vært på tur
Men altså, alle er ikke like tøffe.
- Jeg gruer meg så innmari! Linda S. Melkild fra Grøa holder seg på magen og betrakter Nordby Tromf som bøyer nakken og søker bittet der ute på banen.
- Det er jo bare ridd tur med Moprins, og jeg har ikke galoppert på ham før!
Når det endelig blir deres tur, ser det slett ikke verst ut. Men galoppen får de ikke riktig til ennå. Det kan ta litt tid før en unghest klarer å samle seg og galoppere på en 20 x 40-bane. Testtrener Knut Karlsen tar det ikke så nøye. De får det alltids til i løpet av testperioden.
Halt?
Med Espeset Borken går det verre. I skritt langer han greit ut, men i travet blir han litt uvillig. Ørene vipper bakover, hodet kommer en smule opp. Ikke mye, men dommerne begynner å stirre intenst. Kjell Ove Espeset, som står ved siden av meg på tribunen, aner uråd. Selv rir han lite, og har derfor kjørt hingsten bort noen ganger for å få ridd ham inn. I går var han på Nesbyen ridesenter og hadde folk til å ri, da hadde hesten gått så det freste, som han sier.
- Ko’ finn’ dei no, mumler han betenkt.
Simon og Borken blir kalt inn på midten, og det blir diskutert og vurdert der inne. Simon får beskjed om å ri i trav på rett linje fra dommerne. Hesten markerer bak, sier de. Tore Kvam blir kalt ned fra et møte, kommer hastende og ser fort på hesten. Bekrefter haltheten, og slår fast at Borken ikke tas inn. Hester som er halte i utgangspunktet, får ikke bli med. Espeset Borken må dra hjem.
Måtte reise hjem
Innen de to siste hestene er ferdige, har Kjell Ove lastet opp og dradd. Vi skjønner godt at han var skuffet, og tar kontakt om kvelden. Da er han ganske frustrert. Det ble litt sånn ”fort og gæli”, det hele. I og med at flere ventet på tur, og Tore Kvam satt i et møte og bare måtte haste ut igjen, ble det snaut med informasjon om hvilke muligheter som faktisk finnes i forhold til testen. Og ikke minst, å finne ut hva som feilte hesten.
Men allerede neste morgen blir Kjell Ove oppringt fra Starum, med beskjed om at han kan søke dispensasjon for neste avlssesong dersom hesten ikke kan komme med i år. Og han bestiller time for undersøkelse på klinikken.
Klok av skade
Torsdag reiser han og Espeset Borken atter den lange vegen fra Nesbyen i Hallingdal til Mjøs-traktene. På hesteklinikken ved Biri travbane går Tore Kvam grundig gjennom Borken. Han bøyer og kjenner, og hesten mønstres. Røntgenbilder tas av begge bakbein. Det viser seg å være en liten betennelse i venstre bakkne. Antakelig har opptreningen til ridningen vært gjort for brått.
- Jeg burde nok ha begynt før, forteller Kjell Ove etterpå.
- Jeg tenkte at jeg som bare rir tur, ikke kunne greie å vise hesten skikkelig i ridehuset. Derfor kjørte jeg ham bort noen ganger og fikk ridd ham i alle gangarter. Og det ble vel for mye på kort tid, sikkert. Så i stedet for å belaste hesten nå, lar vi ham vente. Det er bedre enn å ta sjansen på at skaden blir verre. Videre søker jeg om å få beholde avlsgodkjenningen på ham denne sesongen, før jeg har Borken på test neste år. Og da skal jeg begynne opptreninga mye før, smiler den blide hesteeieren, som tross alt er glad for at det ikke var noe alvorlig som feilte Espeset Borken.
