Hallingmøy
Jeg ble nokså perpleks da telefonen ringte på senhøsten i fjor, og en venn av oss kom med tilbudet. Han hadde akutt plassmangel, og fant ingen aktuelle kjøpere.
Dermed ble Hallingmøy vår. Ei huskbrun, lita frøken. Vi møtte eieren midtvegs en mørk desemberkveld, og lastet over veslemerra fra hans henger til vår. Hun ruslet på uten motstand, og vi stusset litt.
- Hun er faktisk så snill, bemerket Kjell Ove. Og det var hun virkelig.
- Hva er det for noe hun har her, spurte Magnus, han kjente på to små forhøyninger på oversiden av neseborene. De var ikke store, men tydelige. Det visste ikke Kjell Ove, men føllet hadde nå hatt dem hele tiden.
Tidlig tilvenning
Hallingmøy var en forsiktig hest, mild av vesen. Hun gikk godt sammen med hingsteføllet vårt. Den vanlige rutinen ble fulgt med begge unghestene. Utegang på dagtid, stall om natta. De aksepterte selen uten nøling, og lot seg villig håndtere på alle måter.
Litt utpå nyåret la vi ut en liten stutting med drag på, og hver morgen passet vi på å leie hestene etter tur opp i draget på veg ut i kvea. Så løftet vi det opp, la det inntil på begge sider og la det ned. Hestene vente seg så til rutinen, at de selv valgte å svinge innom draget og gikk på plass!
To merkelige kuler
Men en ting bekymret oss. Kulene på nesa til Hallingmøy vokste. Sakte, men sikkert. Det virket ikke som om det plaget henne fysisk. Hun ble ikke trang i luftvegene, om unghestene herjet og løp aldri så mye. Men det var skjemmende.
Folk som besøkte stallen, måtte selvfølgelig bort og klemme på disse kulene. Det var lett å se at Hallingmøy ikke likte det noe videre. Hun trakk seg liksom litt inn i seg selv. Og det er kanskje ikke særlig hyggelig å være hest heller, når den aller første hilsenen du får er: Hva er det for noe? Å fysj, det var stygt!
Skal noe gjøres?
Utpå vårsida var kulene blitt temmelig svære, og ødela aldeles førsteinntrykket man fikk av hesten. Det var de som fanget oppmerksomheten; ikke det fine blikket og det gode lynnet, den bølgende panneluggen eller de lange, vakre ørene. Bare kulene, som gjorde nesa klumpete og uformelig. Men hun pustet fritt, gudskjelov.
Vi diskuterte hva vi skulle gjøre. Hun var ikke forsikret, og en forsikring ville vel uansett ikke ha dekket en medfødt defekt. Dyrlegen vår kikket på hoppa da han chippet føllene, men mente at det ikke ville ha noe for seg å tappe kulene. Væsken inni ville helt sikkert komme tilbake.
Må opereres
Jeg tok bilder og mailet over til Tore Kvam på Biri hesteklinikk. Om han hadde noen formening om hva dette var, eller visste råd?
Tore ringte tilbake. Dette var cyster, og eneste løsning var operasjon. Han anbefalte å ta kontakt med Bjerke dyrehospital, eller han kunne gjøre det for oss.
Vi nølte. Det var dette med prisen, da. Den kunne fort komme opp omkring ti tusen. Og hva hvis det oppsto komplikasjoner… I så fall kunne regningen stige stygt… Vi måtte grunne litt på dette. Burde vi kanskje like gjerne slakte hoppa? Men det var vondt, det og. Et ungt, ellers friskt dyr, og så snill!
Tore Kvam hjalp oss med å få en overkommelig prisavtale på Bjerke. Veterinær Lars Moen hadde visst bare operert en håndfull lignende cyster før, så kan hende han syntes det var en spennende oppgave? Vi fikk time om morgenen, mandag den 13. august.
Et nytt problem
Så kom endelig høyværet, etter dager og uker med regn. Magnus slo graset der Hallingmøy gikk på hamn, sammen med ponnien og vallaken til Åshild. Torsdagen skulle vi spikke høvene deres, etter å ha rakt og ristet ut høyranker og klargjort til pressing mot helga.
Da fikk vi se at den ene bakhoven til Hallingmøy ikke var i orden. En liten hovseparasjon, som vi trodde var ryddet opp i og skulle gro ned, hadde i stedet fått utvikle seg i fred og ro på sommerbeitet. Nå var mye av hovveggen på utsida brukket av, og en del av sålen var heller ikke fin. Hun tro skjevt, og selv om Magnus spikket henne ned så mye han kunne, ble det slett ikke bra.
Han ble oppgitt og lei. – Du må ringe til klinikken på Bjerke og avbestille operasjonen i morgen tidlig. Det får heller bli slakt av henne.
Er det virkelig så galt?
Jeg tok riva og begynte å rake inn graset langs gardsvegen. Øynene sved, og jeg svelget for å bli kvitt klumpen i halsen. Å slakte Hallingmøy, den snille, vesle hoppa? Tankene surret. Hovseparasjoner har vi faktisk ikke hatt før, så erfaringen var begrenset. Men jeg hadde da lest noe om det et sted…
Kanskje smia på Starum kunne gjøre noe? Faglærer Trond M. Ryan lå inne på mobillista mi, og han svarte. Den logne stemmen med trønderdialekt kjentes trøstende da jeg hadde forklart ståa. Jo visst. De kunne rett og slett støpe ny hov med tokomponent masse, lettvint og greit. Jeg vet ikke hvem av oss, Magnus eller jeg, som ble mest lettet. Nå skulle det likevel bli operasjon først, og så ny hov…
Ikke bare en ting
Søndag den 12. august hentet vi Hallingmøy på beitet, for å ha henne klar til å reise grytidlig neste morgen. Men da vi kom fram til Bjerke, var det ene øyet på hoppa nesten gjenklistret av verk! Jeg ble irritert på meg sjøl, for jeg trodde det var trekk i hengeren som hadde forårsaket øyekatarr, etter at jeg hadde satt opp ei lufteluke. Men veterinæren, Lars Olaf Moen fastslo at det var fluer med bakterier på beina som var synderen her, og ikke hengerturen! Behandling med øyesalve ble straks satt i gang. Stakkars Hallingmøy…
Inne på hospitalet ble hun satt på boks, og vi fikk beskjed om å hente igjen allerede neste morgen. Dyrlegen lovet å ta kontakt for å fortelle hvordan operasjonen hadde gått.
To kuler mindre
Og utpå ettermiddagen kom gladmeldingen: En meget vellykket og ukomplisert operasjon, og begge kulene var helt fjernet. Hun hadde bare fått lokalbedøvelse, og sto under hele seansen.
Gjett om det var godt å kunne hente en blid og opplagt unghest dagen etter. Med ørene rett opp trasket hun på hengeren, selv om hun myste litt på grunn av øyekatarren. Der kulene hadde vært, var det nå pene, sting med blå nylontråd…
Pris på operasjon og ett døgns opphold kom på vel 7000,- kroner. I tillegg kom en femdagers antibiotikakur, og ei ukes hjemmebehandling med Danilon, som er betennelsesdempende. Legg til øyesalve fire ganger pr dag i ei uke, to ganger pr dag i ei uke til, og så en gang om dagen den siste uka, så har du ganske mye hestestell… Men det var det verd! Og like snill var hun gjennom alt.
Ny hov
Den 22. august dro vi til Starum. I smia ble vi godt mottatt av faglærer Jan
Hagengen og lærling Simon Lande, som straks tok fatt på jobben. Hoven ble renset opp. Det var nok greit at den kunne bygges opp igjen, for de spikket vekk nokså mye! Etterpå tok Simon på seg hansker og vasket hoven med aceton, for å få godt, rent feste.
- Stoffet vi legger på er ganske nytt og kalles Top Gun, forklarte Hagengen. Det er en tokomponent, med armering av glassfiber for å øke styrken.
Simon jevnet og formet massen på plass.
- Stryk det dit, så du får ei hjørnestøtte, pekte læreren. Og så får du bruke føneren etterpå.
Veloppdragen frøken
Hallingmøy sto som en prest. Hun brød seg verken om rar lukt eller varmluft som blåste mot foten. Selv ikke varmen som oppsto under herdingen uroet henne, enda sålen måtte være nokså tynn inn mot nervene. Men hun kikket oppmerksomt på de to ridehestene som kom inn på andre sida for å få nye sko, og syntes visst de var digre…
Lærerik smie
Det er fint å være lærling på et sted som Norsk Hestesenter Starum, mente Simon Lande. Han satser på hovslagerfaget og vil ha det som full jobb.
- Hit kommer det mye hest som skal ha spesielle beslag, bekreftet Hagengen.
- Mange tilfeller blir sendt hit fra klinikkene på Biri eller Nes. Det kan være forfangenhet eller for eksempel hovbeinsbrudd som krever behandling for å stelle seg best mulig.
Etter en times tid kunne vi leie hoppa på hengeren for hjemtur. Det var pussig å se henne bakfra, med en ny del av hoven som var kritthvit. Hun ruslet rett oppå, klar for å dra hjem.
Så gikk det bra til slutt
Nå har vi en frisk og vakker unghest på bruket. Hun er virkelig nydelig. Arret på nesa er omtrent ikke synlig, og foten er rett og fin. Det så ikke så lyst ut for Hallingmøy en periode, men det gikk heldigvis bra. Vi takker alle gode hjelpere!
