De stod så pent og ventet som de skulle, men plutselig finner én ut at den ikke gidder mer, og den stikker av sted. To til henger seg på. Fem og ti. Vi får ikke stoppet dem. De mest erfarne rytterne galopperer inn i skogen etter dem. Vi står igjen og ser på, men her er det ikke tid til å hvile. Med de mest erfarne rytterne borte er det oss andre som må holde styr på de tredvetalls hestene som står igjen. De har ingen planer om å stå pent. Også de setter fart og raser tilbake i skogen vi akkurat hadde fått dem ut fra. Jeg setter sjenklene i siden på Gaifa og galopperer over vann og mellom trær. I farten oppfatter jeg at vi er syv-åtte stykker som har tatt opp jakten på de rømte hestene.

Her gjelder det å tenke strategisk. Vi må ikke skremme dem videre innover i skogen, så vi holder oss i god galopp på høyresiden av flokken. Hestene våre er raske, og kommer seg opp på siden av den løpende flokken. Nå må vi bare komme oss forbi slik at vi får stoppet dem. Med kroppsspråk og strategisk plassering i forhold til hverandre får vi bremset flokken og snudd den slik at de løper tilbake der de skal være. Her ser alle ut til å finne roen, men før vi slipper dem ut utenfor gjerdet må flokken samles igjen. Vi venter på at lederne kommer tilbake med de første rømlingene. En timinutters pause for oss, en intens jakt for dem. De får dem tilbake på rett spor og porten kan åpnes.

En perle i havet

Det er over 30 år siden Poul-Erik Jensen for første gang satte sine ben på Krogbækgård, en gård lokalisert på Læsø, en øy halvannen time utenfor Frederikshavn i Danmark. I 1986 kjøpte han gården, og siden da har han bygd den opp til å bli et danskt islandshestmekka. I dag er det sønnen Lasse Grønberg Jensen som har tatt over driften, og sammen driver de gården som huser omtrentlig 120 islandshester. Nei, du leste ikke feil: Hundre og tyve.

På Krogbækgård driver Poul-Erik og Lasse med rideferier, og naturopplevelsene de tilbyr fra hesteryggen er unike. Vi har blitt med på en av de mest spektakulære hendelsene i løpet av året, nemlig hestesamlingen. Rundt på øya, som er på 114 km² står islandshestene plassert rundt i ulike flokker på enorme beitemarker. Før vinteren gjør sitt inntog skal flokkene samles sammen og drives hjem til beitemarker nærmere gården. Tankegangen er lik den som er på Island.

Denne hestesamlingen foregår ved at man samler hestene ved porten til beitet. Her åpner man porten og tre ryttere rir frem i tet. Flokken følger etter, og bakerst danner et knippe av ansatte på Krogbækgård, noen lokale deltagere, samt følget som er med på dette for opplevelsen sin del. Turen går i varierende tempo, og over varierende terreng. Alt fra skog, sletter, strand og ikke minst vann får vi oppleve på turen.

En hest til hvert ønske

Før den tid har alle de deltagende fått utdelt hver sin hest etter de ønsker de måtte ha. Selv om stallen har rundt 120 hester, har Lasse full kontroll på hvilke hester som kan fungere til de ulike rytterne.

- Jeg må vite hvem som er hvem sånn at jeg får gitt alle de riktige hestene, smiler Lasse og setter i gang utdelingen.
 
- Jeg vil ha en med ordentlig fart og vilje, lyder det ene ønsket.

- Jeg foretrekker en som er veldig rolig og avslappet, sier en annen. Lasse peker og deler ut.

Området er lagt opp med løsdrift, og de hestene vi skal bruke blir tatt inn i “stallen” og lukket inn i kveer før de som skal bli ridd blir plukket ut og stilt opp i midten av rommet. Her drives det med islandshest på typisk islandsvis, og det skinner igjennom at ikke alle de som er med for opplevelsens del er helt vant med islandshester og den naturlige måten de blir holdt. Ei av de voksne damene står og strigler hesten hun har fått utdelt, men hun møter på en stor utfordring når hun setter i gang med å børste ut halen til hesten. Det er nok noen år siden den halen sist ble børstet, og damen gir fort opp.

Utstyr til over 20 hester er ikke bare-bare å finne, men Lasse og hans medhjelpere har kontroll, og sakte men sikkert blir hestene salt opp. Alle de ridende samles i ridehuset og deler seg i to grupper, en som liker fart, og en som vil ta det litt roligere. Første etappe er å ri langs de herlige ridestiene langs bilveien, for å komme til beitet hvor hestene vi skal fange står.

Og nogo attåt

Vel fremme ved inngangen til beitet blir det en liten pause, og de rutinerte, litt eldre rytterne drar frem noe fra innerlomma. Ingen hestesamling uten “nogo attåt”. For de litt yngre har en av deltagerne med seg en pose Haribo-fersken som villig deles ut. Nå som vi nærmer oss alvoret forklarer Lasse oss hvordan vi skal oppføre oss og hva vi skal gjøre. Først skal alle hestene på beitet samles nede ved utgangen ved vannet. Når alle er der, åpnes porten, og vi følger bak flokken som har tre ledere i front. Det gjelder å holde flokken samlet, og hvor aktivt man ønsker å ta del i det, kommer helt an på en selv. Vi er klare for å leke islandske cowboyer på dansk vis, og de nærmere 40 rytterne sprer seg rundt på beitet for å samle alle hestene. 

Det er først her jeg forstår hvilken opplevelse jeg er med på. Gaifa og jeg galopperer nedover slettene, små grøfter hopper hun lett over, og det kjennes ut som vi flyr. Etter litt mer action enn først antatt klarer vi å samle alle hestene ved utgangen og tre av de mest erfarne rytterne, blant annet Poul-Erik selv rir frem mot porten. Straks er hestene utenfor gjerdene.

- Må noen svømme, så må de det

Flokken følger etter igjennom porten og det starter uproblematisk, men etter hvert prøver noen seg med avstikkere. Da gjelder det for baktroppen å være oppmerksomme og lede de inn igjen til flokken. Alt avhengig av hvor eventyrlysten man er, så kan man enten hive seg med og fange noen av utstikkerne, eller så kan man bare følge med og få en naturopplevelse utenfor det vanlige.

Vi følger vannkanten, og plutselig gjør flokken en tilsiktet sving rett ut i vannet. Det skal krysses, og det må krysses på nøyaktig rett sted. Stemmen til Lasse fra morgenens briefing dukker opp i bakhodet.

- Rundt de øyene her kan det godt være dypt på grunn av noen strømmer. Det er noen hull som vi helst ikke vil at dere skal ned i. Vi håper at alle kommer seg igjennom, men må noen svømme, så må de det.

Han sa det med et lite lurt smil, og han tenkte vel hovedsakelig på de løse hestene når han nevnte det med svømming. Håper jeg? For å være på den sikre siden holder jeg meg i nærheten av de ansatte som har vært med på dette flere ganger før. Det finnes mer fristende ting enn en svømmetur i november.

Selv om været var helt utmerket til hestesanking ble vi anbefalt å ta på oss regntøy fra topp til tå. Jeg tror ingen var forberedt på hvor vått det kom til å bli. Det gikk i både tølt og galopp igjennom vannet, og med rundt 70 hester totalt som skulle igjennom, stod vannspruten til alle kanter. Vi fant land igjen, og veien bar igjennom høyt siv og over myke strender i en herlig variasjon av tølt og galopp.

På ny bar det ut i vannet, men denne gangen ikke like problemfritt. Noe forvirring blant både hester og ryttere om hvor løypa gikk, og før vi visste ordet av det plumpet to av de løse unghestene ut i et dypt vannhull. De så rimelig overraskede ut begge to, men de la på svøm og kom seg uten problemer tilbake igjen til land. Resten av flokken fulgte ikke unghestenes eksempel, men fortsatte langs vannkanten. De ridende ekvipasjene holdt seg også klokt langt unna veien de to unghestene hadde valgt. Plumpingen av de to hestene førte til en endring i ruten, en ekstra port som måtte åpnes, men Lasse hadde full kontroll, og hestene nærmet seg sakte men sikkert stallen.

Har vokst opp på gården

Skal man være med på hestesamling så er det en fordel at man har ridd før. Selv om Lasse og Poul-Erik tar hensyn til at det er forskjellige nivåer på de ridende under utdelingen av hestene, så er ikke dette en vanlig tur. Her har man fullt ansvar selv for å styre hesten i alle gangarter, og man bør ha erfaring nok til å sitte på hesten i godt tempo over et lengre stykke. Når det er sagt, så er tølten en utrolig behagelig gangart å ri i, og det var overraskende lite såre muskler dagen etterpå. Det varierer litt hvor lenge denne hestesamlingen varer, alt ettersom tempo på hestene og ruten som rides, men en tre timers tid på hesteryggen totalt, med en liten innlagt pause før man begynner på selve hestesamlinga må nok beregnes.

Når det er sagt så tilbyr Lasse og Poul-Erik også andre opplevelser for de som ikke har et like stort ønske om å leke islandsk cowboy på de danske sletter.

- Hovedsakelig så ønsker vi å tilby gode rideferier og helgeopphold, forteller Lasse som med sine 120 hester kan gi en hver rytter en opplevelse, enten det er i form av å få en trygg og rolig tur, eller en mer fartsfyllt galopptur i strandkanten. Lasse har vokst opp på gården, og har med det god erfaring på hvordan den kan driftes og drives på best mulig vis. Han har også utdannet seg som B-instruktør innen dansk islandshestforening, samt jobbet en stund på Island for å få enda bredere erfaring.

Det var en periode Lasse var usikker på om det var hest han ville drive med, så han tok seg noen år i Aalborg og utdannet seg som murer der, men han forstod etter endt utdannelse at islandshestene var det han skulle drive med.

- Det var da jeg utdannet meg som murer at jeg fant ut hvor spennende arbeidet med hest egentlig er. Ingen dag er lik, og man blir alltid stimulert til å tenke. Det var det som gjorde at jeg bestemte meg for å ta over her, forteller Lasse. Men hvordan klarer han det rent økonomisk? Å holde 120 hester er jo ikke småtterier.

Stallen er bygd opp på en helt annen måte enn hvordan en tradisjonell stall i Norge er. Her går alle hestene på løsdrift på Lasse og Poul-Eriks egen jord. Områdene de går på er enorme, og i tillegg har de både sine egne jorder, samt at de leier naboens hvor de dyrker eget fôr til hestene. Skoing og trimming tar de seg av selv etter behov. Deres måte å holde hest på har gjort det mulig for dem å drive slik de gjør - ganske annerledes enn hva vi er vant til i Norge, men ikke så ulikt hvordan de gjør det på Island.

Trygt hjemme

Ute på markene nærmer vi oss stallen. Vi må først snirkle oss igjennom en skog, og her gjelder det å holde øye med knærne sine, så de ikke blir klemt inn i trærne. Vi avslutter turen med en ordentlig tøltstrekke over den siste marken før vi skritter inn til stallområdet. Unghestene vi har hentet er drevet inn i en av kveene, hvor de skal telles opp og sjekkes før de blir sluppet ut på en mark nærmere stallen.

Hestene vi har ridd får av seg utstyret, og vi blir oppfordret til å ta de med ut og skritte noen runder med dem slik at de får ned pusten. Noen av rytterne har smuglet med seg et eple fra frokosten som diskret blir stukket til hesten som takk for opplevelsen. Det fortjente de virkelig.

Herlig lunsj

Vi avslutter opplevelsen med en utsøkt, hjemmelaget lunsj, slik alle måltidene på Krogbækgård er. Praten går lett mellom deltagerne, som denne gangen hovedsakelig kom fra Danmark.

- “Hold da kæft man, det var tempo på!” ler en av rytterne. Selv om mange snakker om at det har “gået stærkt” og at det har vært mye tempo, så er de alle enige om at det har vært en opplevelse for livet.

- Dette er det morsomste jeg noen sinne har prøvd. Jeg har fortsatt adrenalinkick, glises det fra den ene enden av bordet.

- Den beste rideturen jeg har hatt noen sinne. Godt tempo, gode hester, forskjellig terreng, naturen, flokken… Det er slik man skal oppleve hester, stråler en annen. Det er til og med en som drister seg til å si at denne hestesankingen er bedre enn “originalen” på Island.

Det er ikke tvil om at Poul-Erik og Lasse har funnet en nisje på en plass hvor både fasilitetene og omgivelsene gjør det mulig å tilby noe som få andre kan. Ønsker du å vite mer om Krogbækgård, så tar du en titt på deres hjemmesider. Der finnes mange bilder fra tidligere rideferier. De har også fått lagd flere filmer om stedet, så hvis du søker litt rundt enten på hjemmesiden, eller på kanalen Læsø Media på yotubue, så vil du finne filmer fra både sommer og vinter-ridning.