Jakter på mustanger
Vi møtte opp ved Burns Junction litt før klokka seks den morgenen innsamlingen skulle foregå. Like etterpå kom to blankpolerte Dodge pickuper kjørende. De alvorlige mennene var utsendte fra Oregons landbrukskontor og skulle vise oss veien videre inn til der villhestsamlingen skulle foregå. Vi var de eneste tilskuerne denne dagen, sammen med Laura Lee og Denise som begge jobbet med å dokumentere det de mente var brutal og unødvendig behandling av mustangene. Dokumentasjonen deres fra tidligere villhestinnsamlinger kan man enkelt finne på Internett.
Men noen ganger er ikke dette alene nok for å fortelle en sannhet om hvordan noe slikt foregår.
Noen ganger må man være der selv.
Jeg sitter helt...
...stille og hører lyden av en enslig flue som summer rundt meg. Lyden er plagsom, flua finner aldri noe sted den vil lande.
- Jeg sier det igjen, det er ikke Ken som flyr. Han ville ha måttet vende tilbake for lenge siden for å fylle drivstoff. Han hadde ikke holdt ut så lenge.
Vi sitter der, på en firkantet flekk på toppen av en steinete ås med utsikt på mange kilometer i alle retninger. Alt vi ser er tørre, små busker og det store Iron Mountain i det fjerne. Vi ser egentlig ikke selve innhegningen som villhestene drives inn i heller, men vi vet hvor den er. I det fjerne høres lyden av et helikopter som gradvis kommer nærmere.
- Det er helt sikkert Josh som flyr, det er bare han som flyr på den måten der.
Denise fra en av de mange dyrevernsgruppene rynker på nesen. Hun jobber fulltid med å bevare den amerikanske mustangen og har sett mange helikopterpiloter i aksjon under villhestinnsamlinger.
- Hvordan da? spør jeg.
- Han har ikke peiling på hva han gjør. Han kan risikere å fly midt over hele flokken og spre dem til alle kanter. Han er kjent for å være nær dem med beinet på helikopteret også. Han skulle aldri hatt lov til å gjøre denne jobben, men BLM bryr seg ikke.
Ved siden av sitter Jack fra BLM-kontoret i Oregon. Hans oppgave er å sitte sammen med oss hele dagen og å svare på de spørsmålene vi måtte ha. Men Denise har alle svarene selv.
Derfor stirrer han i stedet ut over horisonten der helikopteret er. Det ser ut som en av disse små, irriterende støvflekkene som ofte dukker opp på et bilde når kamerasensoren er møkkete.
- Han kjører sakte nå. Han har hester med seg. Garantert.
Flekken på himmelen...
...vokser, og under ser vi etterhvert støv som virvles opp. Så ser vi dem. Fem flekker som beveger seg fremover. Det ser ut som om de skritter eller traver. Helikopteret holder seg bak med god avstand og lar de gå fremover i sitt eget tempo.
- Det der ser da ikke så ille ut?
- Jo, men det er det. Du aner ikke hva denne piloten kan gjøre. Søk på YouTube så finner du sikkert videoer av han.
- Men det er jo ingen lett jobb han har? Det er vel forståelig at det ikke alltid går som han håper, hvis hestene har en annen plan enn han?
- Jo, men han vet ikke hva han gjør. Han burde hatt sparken.
Hun tar en bit av eplet sitt og noterer ned stikkord i en sliten notisbok. Hestene kommer nærmere og dukker brått ned bak en åskam. Helikopteret følger etter, lavt mot bakken. Vi ser støv som virvles opp, men ikke hva som skjer. Det er tydelig at piloten har probemer med å få hesteflokken til å gå i den retningen fella er; ned en liten ravine og inn i de skjulte innhegningene i enden av kløfta.
Har han kontroll på hesteflokken? Hva skjer der borte i støvet, like under helikopteret? Jeg bruker kameraobjektivet som kikkert og stirrer inn i søkeren.
Hvor er de blitt av?
Så ser vi...
... Judas-hesten, den tamme, trente hesten de slipper som lokkemat. Den kommer galopperende inn i fella. Like etter kommer mustangene og rett bak flyr helikopteret bare meter unna bakken, som et flyvende monster på jakt etter dem alle.
Det blir stille i den lille, inngjerdede firkanten vår, kilometer fra selve innhegningen, strategisk plassert så vi ikke får sett kaoset som vi nå bare kan forestille oss utspiller seg blant mustangene, fanget for allr første gang i sitt liv. Helikopterpiloten jobber med å få de siste hestene i retning fella.
- Se! Se på han! Har han klart å slippe unna?!?
De andre følger blikket mitt og ser en mørk brun hest med svart, lang flagrende man og hale. Han galopperer for livet over slettene rett fremfor oss, mot Iron Mountain. Han har mange mil igjen før noe som ligner på et tre vil dukke opp. Inntil videre er han godt synlig, og han vet det.
Hans eneste forsvar er flukt.
Det er et vakkert bilde, men det er fordi vi ikke hører lyden av hoppene hans som vrinsker fortvilet i innhegningene der de er fanget, ser støvet av de andre mustangene som forgjeves forsøker å finne en utvei, eller hører helikopteret som dro i motsatt retning for å fylle drivstoff.
Hingsten, som vi alle er ganske sikre på at det er, galopperer så fort han klarer over de tørre buskene og de grove steinene. Han kaster seg ned en bratt skråning og stopper ikke opp uansett hvor sliten han måtte være. Jeg beundrer hans utrolige pågangsmot og utholdenhet. For det er det eneste jeg kan gjøre, der jeg sitter på en knaus i midten av Great Basin Land i Oregon i stekende solskinn og kikker på han gjennom kameralinsa.
Når hingsten føler han har løpt langt nok unna, stopper han og snur seg. Han stirrer mot innhegningen hvor flokken hans er fanget, men han vet at hans eneste håp om å beholde friheten er å løpe videre. Så han snur seg igjen og løper. Tilbake til friheten, som hoppene hans har mistet.
- Kommer de...
...til å dra tilbake for å hente han?
Det er stille i den lille firkanten vår. Denise rister på hodet. Jack trekker på skuldrene. Kanskje. Kanskje ikke. Hvis han holder seg for seg selv vil de nok ikke klare å hente han. Men det er aldri godt å si. BLM har anslått at rundt 200 mustanger skal samles inn i løpet av de neste ukene her i Burns Junction, Oregon. Dette er bare begynnelsen.
Nå er hingsten bare en liten, mørk prikk mot horisonten, på vei mot Iron Mountain og friheten.
Igjen står hoppene hans. Noen av dem vil bli sluppet tilbake igjen når innsamlingen er ferdig. Men mange som blir fanget vil aldri igjen kjenne vinden i manen i Oregons Great Basin land.
Omstridt innsamling
BLM (Bureau of Land Managemen, USAs landbrukskontort) har ansvaret for USAs ville mustanger. For å unngå overpopulasjon er BLMs offentlige mening at det er høyst nødvendig å jevnlig samle opp de ville mustangene. Alle hestene blir kontrollerte og sjekket og flere hopper blir steriliserte, før overskuddet sendes videre til foreløpige ventepaddocker mens de resterende hestene settes tilbake igjen i reservatet. Hestene som kommer til ventepaddocker adopteres senere ut til folk. Adopsjonsprisen er pr. i dag på 125 dollar. Hestene som ikke blir adoptert bort og som ikke slippes ut igjen på villhestreservatet sendes til permanente paddocker hvor de forblir resten av livet.
Den mest vanlige innsamlingsmetoden er bruk av helikopter, men det brukes også noen ganger ryttere i tillegg til helikopter. BLM setter ut dette arbeidet til selvstendige firmaer som håndterer innsamlingen. Det er flere dyrevernsorganisasjoner som hevder at disse firmaene samler inn villhestene på en inhuman måte og de har de siste årene vært til stede på det meste av villhestinnsamlinger i landet for å dokumentere arbeidet i håp om å få revolusjonert behandlingen av USAs villhester til det bedre. Disse organisasjonene mener også at det ikke er nødenvig med innsamlinger av mustanger, og at dette kun gjøres på grunn av rancheiere som ønsker mer beitemark til kveget.
Håndteringen av de ville mustangene i USA er et omdiksutert og utfordrende tema det desverre ikke finnes et enkelt og riktig svar på.
Hest.no har skrevet flere artikler om de amerikanske mustangene. Disse finner du her.
